Jeg er ikke lengre kjemt bort med såkalte mareritt, så når de først tripper opp trappen er det som oftest, i etterkant, med takknemlighet! 🖤
Akkurat som med gode filmer, spill, serier eller bøker som klarer å sette en støkk i meg, sett at det ikke virker altfor “nært”, så har jeg det på samme viset med drømmer. Og bare for å spesifisere hva jeg mener med altfor “nært” så er surrealistiske “mareritt” hvor jeg blir jagd gjennom gamle ruiner av kannibaler med seks armer hjertens velkomne, mens ting som går ut på at jeg eller noen jeg bryr meg om har fått kreft ikke er det.
Nylig hadde jeg en opplevelse jeg ikke helt vet hvordan jeg skal kategorisere. Tror klokken kan ha vært rundt 22.00 da jeg bestemte meg for å rydde sofaen for pynteputer, for så å legge over meg et teppe og gi søvnen en sjanse. 😴 Ja, fremdeles velger jeg som oftest å sove på sofaen oppe i andre etasje, da jeg har lettere for å sovne inn når jeg har noe på Youtube gående på tven, kontra om jeg skulle lagt meg på rammemadressen nede på soverommet, med musikk på ørene. Eventuelt bare forsøkt å sovne inn “på egenhånd”.
Noen timer skulle det gå før jeg la merke til noe i trappen. Noe eller NOEN var på vei opp. Kunne det være min bror? Jeg hadde tross alt hatt besøk tidligere på dagen. Kunne han ha glemt igjen noe? På en annen side ville dette vært svært ulikt han. Han vet jeg hater overraskelser, særlig i form av besøk. Og dessuten hadde jeg vel låst døren?
Mens jeg fremdeles lå og forsøkte å se hvem dette var så så jeg at skapningen som var på vei opp trappen hadde på seg hettegenser. Dette kunne være min bror? Kunne det ikke? Da vedkommende omsider var helt oppe tok hen seg en runde rundt kjøkkenøya midt i rommet, før hen til slutt gikk rett mot der jeg lå og hvilte. Nå var det ikke en gang én meter som skilte oss. Kun noen ytterst få centimeter. Og av en eller annen grunn så satt hen nå nærmest på huk – rett foran trynet mitt!
«Ha deg vekk!», tenkte jeg, og slo deretter etter den ubudne gjesten. Men i det jeg slo var hvem-enn forsvunnet. Jeg fikk med andre ord ikke “tatt hånd om” vedkommende. I stede traff håndflaten min bordkanten jeg hadde foran meg. Og jeg tror det var i det jeg bestemte meg for å ty til vold, som jeg forresten ytterst sjelden gjør, at jeg våknet og var tilbake i “vår verden”.
Det var nok ingen som var i leiligheten denne natten, utover meg selv. Jeg husker at jeg sjekket ytterdøren da det var blitt dag igjen flere timer senere. Den var låst. Ingen tegn på innbrudd. Og dessuten er det bare jeg som har nøkler til å komme meg inn.
Nesten hele episoden var med andre ord en drøm, eller et “mareritt”. Men akkurat den delen hvor jeg strakk handa for å slå – det tror jeg skjedde! Fremdeles husker jeg både innbruddet og forsøket på å slå veldig klart for meg. Samt følelsen idet håndflaten traff bordet.
Det kan være at heller ikke den siste biten skjedde. Men jeg tror at jeg på et tidspunkt faktisk slo håndflaten i bordet. Det får jeg aldri helt sikkert vite. Og det skal jeg leve helt greit med.
Har DU overlevd lignende? 👻
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski


















































