Antichrist (2009)

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

I det denne setningen blir skrevet er klokken 03.36. Det er lørdags natt og jeg har akkurat sett min aller første Lars von Trier-film – “Antichrist”. Og i det DENNE setningen blir skrevet er jeg enda litt spent på hvordan denne filmanmeldelsen kommer til å utvikle seg da jeg helt ærlig ikke helt vet hva jeg faktisk synes om FILMEN. Men jeg får bare gi det et ærlig forsøk.

Filmen åpner opp med noe av det fineste to mennesker kan ha og gjøre sammen. SEX!! Hvor lang denne sekvensen er kommer kanskje litt an på da jeg ihvertfall har hørt at det finnes to versjoner av denne filmen hvor særlig enkelte sekvenser er litt lengre (og drøyere) enn på den andre. Men i den versjonen jeg nå har sett varte denne akten i litt over 8 minutter. Det er en mann (spilt av Willem Dafoe) og en kvinne (spilt av Charlotte Gainsbourg) som har seg. Og for å ta det jeg liker med den først: Hele denne sekvensen foregår i sakte film, og hele denne scenen er dessuten i sorthvitt. Og ja, nå er det forsåvidt ikke egentlig noe jeg ikke skal påstå at jeg misliker ved denne sekvensen, annet enn at den i likhet med resten av filmen forøvrig føles bitte litt langtekkelig.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Åja, så er det også kanskje greit å nevne det som skjer “litt bak kulissene” MENS de to voksne foreldrene(?) driver og peiser på. For det de (tilsynelatende) ikke legger merke til i det de holder på er at sønnen deres er på vei ut.. Gjennom et vindu.. Og kort fortalt: etter drøye åtte minutter med sakte sort-hvitt-sex er disse to foreldrene brått blitt noe barnløse.

Et tap som utvilsomt går “noe” inn på dem begge. Men kanskje spesielt denne kvinnen, som vi forresten av hva jeg kan huske aldri (i likhet med denne mannen) blir nevnt med noe navn. En måneds tid etter denne tragedien er hun blitt innlagt på sykehus, og i følge legen hennes er hennes sorgreaksjon av den mer atypiske typen. Dette er derimot ikke hennes man veldig enig i, som på et tidspunkt bestemmer seg for å gå fra å være hennes mann, til å bli mer og mer hennes terapeut – i den grad det lar seg gjøre.. *host, host*

Nå skulle jeg “gjerne” ha sagt at det var mer av denne filmens plot og historie som jeg har klart å forstå, men uten at jeg skal si noe  NEI DESSVERRE (for en del av meg liker jo fremdeles å undre litt på enkelte ting..), så gjør jeg altså ikke det, annet enn at en VELDIG stor del av denne filmen fokuserer på gøyale ting som angst, depresjon og helsikes mye smerte. Og for å si det sånn – så fremt du ikke mangler hele følelsesregistret til et “vanlig”, “ordinært”, ikke-psykopatisk menneske, ELLER et kjønnsorgan, så er det ingen sjans i helvete at du på et eller flere tidspunkt ikke vil lide litt du også, uavhengig om du er en “han” eller en “hun”.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

For denne filmen er ikke bare litt tangtekkelig og til tider noe deprimerende, grå, psykisk vond og trist – den har også en del sekvenser som FYSISK SETT vil være noe i røffeste laget for folk å “lide seg gjennom”. Jeg har ikke så lyst til å gå så alt for mye inn på hva de mest ekstreme scenene inneholder, men jeg kan si såpass som at dette ikke er en sånn film man gjør veldig lurt å spise pølse eller smultringer til.

Men når DET igjen er sagt.. Selv om denne filmen helt udiskuterbart byr på mye som er både deprimerende, grotesk og jævlig, ja så har den også noen “finere” ting å by på også, i den grad man kan kalle noe ved denne filmen for “fint”. Og det første jeg vil trekke frem igjen da er åpningssekvensen. For hvis vi “bare” trekker fra den ganske triste finalen på denne scenen så er resten igrunn en veldig vakker sekvens. Vakker i den forstand at (frivillig) sex mellom to (eller flere for den saks skyld – jeg dømmer ingen!) er noe av det vakreste som finnes på jord. Og i tillegg så må jeg også få gitt litt ros til han/hun/de som har filmet denne scenen, og resten av filmen forøvrig. For DET skal “Antichrist” ha – den er meget godt filmet!

Og det andre jeg ønsker å trekke frem er samholdet mellom de to skuespillerne våre, altså Dafoe og Gainsbourg. Nå kan jeg forstå hvis noen av dere som alt har sett denne filmen før meg rynker litt på nesa, for når det kommer til forholdet mellom disse to karakterene så er det en hel del der man har lov å stille STORE spørsmålstegn bak. Men når det altså kommer til skuespillerne bak maskene, ja så syns jeg utvilsomt at de har gjort en satans god jobb. Nå er det godt mulig at også Dafoe og Gainsbourg hadde et viss hat-forhold til hverandre, slik som sine karakterer, men.. Jeg velger å tro og kinda håpe litt på det motsatte.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribution AS/ Nordic Film

Ah!! Også var det en “siste ting” jeg gjerne vil nevne før jeg nå anser denne anmeldelsen for komplett. Og igjen kommer jeg nå til å være litt vag, og det får dere bare tåle. Det er noen bilder i denne filmen som gjorde meg oppriktig ganske nysgjerrig på HVORDAN de egentlig har fått de til. Og det første jeg kommer på nå er en liten drømme/mareritt-aktig sekvens nokså tidlig i filmen som inneholder et rådyr. Og det er noe litt spesielt med det rådyret som jeg ikke vil gå nærmere inn på her og nå (færrest mulig spoilere også videre), noe som for meg så veldig ekte ut, men som jeg ihvertfall tror og HÅPER var filmtriks på en eller annen måte.

Ja, og forresten.. Så var det altså dette spørsmålet om hva jeg egentlig syns om denne filmen.. FØR jeg begynte på denne anmeldelsen var jeg veldig usikker. Og helt ærlig er jeg ikke så veldig festet i verken den ene eller andre siden av skalaen nå heller. Men jeg kan si såpass som at etter at jeg nå har skrevet alle de ordene og setningene du nå (forhåpentligvis) har lest, ja så veier jeg litt mer mot å gi den en slags “like” enn en slags “deslike”.

Det er MULIG at jeg må tvinge meg til å se den igjen en eller annen gang!.. xD

Har DU sett “Antichrist”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Måneden som gikk!!

Neimen SE hva som har kommet tilbake! “Måneden som gikk”, gitt!! Ja, nå får vi bare ta og se da hvor lang tid som vil gå før dette konseptet blir påkjørt av den store mangelen på gidd-traileren igjen, forså å bli liggende og blø i en skitten, stinkende grøft mens den sakte og svært smertefullt blir spist levende bit etter bit av MARK!

Enyhow, her har vi i korte trekk en liten oppzzZZZzummering av januar!!

Orgasme!: Ja.. Nå fikk dere kanskje med dere hvor utrolig glad jeg plutselig ble da “Hitman – Blood Money” og “Hitman: Absolution” sånn helt fra åpen, rød himmel falt ned på Playstation Store til PS4 for en liten stund siden, så.. Jeg trenger kanskje ikke si så mye mer enn det? ;-D

Turn off!: Heldigvis har jeg sluppet ganske billig unna denne måneden når det kommer til det mer negative. Men hvis jeg likevel skal trekke frem noe så må det nok bli de gangen jeg plutselig har oppdaget at jeg har ligget i senga i rundt 12 timer igjen, og døgnrytmen (som stort sett har veldig veldig stabil og god nå) omsider har skjært seg litt igjen.

Ah, også begynner jeg å bli litt lei av å fryse nesten samme hvor jeg befinner meg nå, PLUSS at mobilen min har begynt å slå seg av hvis jeg har gått utendørs med den en liten stund..

Forandring!: Ikke så mye som har forandret seg de siste 31 dagene BORTSETT fra at jeg har sluttet å bruke body lotion som fuktighetskrem til ansiktet og heller gått over til en ordentlig ansiktskrem fra La Roche-Posay, som btw lukter litt sexy <3 Mjauuuu!!

Blogginnlegg!: De to innleggene jeg er mest stolt av den siste måneden er den bildeserien jeg tok etter årets første søppeltømming, samt det lille diktet mitt “Han derre “midt i mellom”” – og apropos dikt. Jeg har et annet dikt som jeg ikke har publisert enda, som jeg skrev for snart to uker siden, og som jeg ihvertfall HÅPER på å få publisert i løpet av denne februar-måneden. 😉

Video!: Hmm, for meg personlig må det nok faktisk være årets andre episode av “Aylars videodagbok!” som jeg filmet 5. januar. Og da av den enkle grunn at det var den jeg hadde mest moro med å redigere, sett borti fra at jeg nå og da satt og irriterte meg litt over de svelge-lydene som jeg satt og hørte på og forsøkte å klippe bort så mange som mulig av etter at den var filmet.. xD

Foto!: Til tross for at det hittil bare er fire personer som har tatt seg bryet med å like det så er det nok faktisk likevel det profilbildet jeg la ut på Facebook for noen uker tilbake. Når det kommer til redigering og sånn så er det flere bilder fra den siste måneden som er bedre og som jeg har lagt mer sjel i, men personlig så syns jeg altså likevel at DETTE bildet…

… er det bildet jeg faktisk liker best! xD – Og JA, jeg er rar, bare LEV VEL med det først som sist som først som sist!!!!

Og JA jeg er klar over at dette bildet også ligner mistenkelig mye på det thumbnail-bildet i den videoen jeg har plugget inn like over, men…. SÅNN BLE DET BARE DENNE GANGEN HER!!!!!!! ;-D

Avhengighet: Assassin‘s Creed Odyssey og Tine Iskaffe – som BASICALLY er de to drittsekkene fra en annen verden som kan nest mest for at jeg har hatt litt trøbbel med døgnrytmen nå sånn helt på slutten!! 😮

HØYDEpunkt!: Kanskje litt kjedelig å dra opp noe som allerede er nevnt, men årets HELT ÆRLIGE number ONE-høydepunkt for meg må faktisk være da de to overnevnte Hitman-spillene fikk seg et helt nytt og litt penere liv, jeg ble altså SÅ glad da jeg oppdaget det den ene natta. Var så lite forberedt på det som jeg nesten kunne blitt

To ting jeg bare SKAL gjøre NESTE måned!: Gå på ski og spise maaaaaaasse Kvikk Lunsj. Haha, nei.. Det tviler jeg heller halvmeget sterkt på, meneh.. Jo! NÅ vet jeg det – DENNE februar måneden skal jeg: 1. ENDELIG få sett Lars Von Triers “Antichrist” (og KANSKJE skrive en anmeldelse her inne etterpå) 2. Spørre noen jeg har hatt litt sansen for en stund om hun/han vil skrive et aldri så lite gjesteinnlegg til den fantastiske bloggen dere sitter og smugleser på nå! 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Blogginnlegg 95!!

Nå skal jeg raskt og forhåpentligvis gi dere en liten brif i hvordan gi dere selv en liten tilfredsstillelse. Først av alt – start med å innbill dere selv noe som er litt kjipt. Noe som ikke stemmer med sannheten, men som likevel KUNNE gjort det i en sånn grad at du klarer å tro på det selv etter en stund. Og etter at du så har begynt å tro på det, forså å ha greid å blitt litt nedfor av det i noen dager (eller uker for den stein, SAKS, papir skyld..), ja SÅ er det omsider på tide å finne ut at det som har gjort det litt surleppa i det siste ikke stemmer likevel!!

Det er ihvertfall KINDA hva jeg har opplevd den siste måneden. For som kjent er jeg en person som liker å se tilbake i gamle bloggarkiver og da jeg noe tilfeldig klikket meg inn på “januar 2011” her forleden og fant ut at det tidligste innlegget den måneden, det året nå er fra 19. januar, ja så fikk jeg brått litt noia og sendte så mail til blogg.no om at eks antall blogginnlegg var blitt borte fra bloggen, noe jeg bare visste fordi jeg mente å huske så vel at jeg satt våken tidlig første nyttårsdag det året og blogget, og at jeg generelt var veldig aktiv på blogginga den måneden from det søkking begining.

Meeeen i dag så lå jeg i senga mi og nostalgerte litt til da jeg kom over det som den gang var blogginnlegg nummer ett hundrede. En liten jubileums-video jeg hadde laget for å feire meg selv februar 2011. Så.. Da ble det til at jeg fikk en ide. “Hva om jeg scroller meg tilbake til det første innlegget ever, forså å telle meg frem til “INNLEGG 100”, da vil jeg jo vite helt eksakt hvor mange blogginnlegg som er blitt borte fra den tiden der!” Så.. Jeg begynte å telle.. 1.. 2.. 3.. 8.. 17.. 69.. 95!

Og det var først DER (og bittelitt da) jeg innså at jeg ikke hadde mistet en drøss med innlegg fra januar 2011 likevel. For greit.. “INNLEGG 100” er ikke lengre innlegg nr 100, men innlegg nr 95. Altså er det FEM innlegg som er blitt fjernet eller noe før det, og ikke 20-30 som jeg en stund hadde tenkt og trodd. Og helt ærlig… De 5 innleggene som ikke lengre er der har jeg trolig tatt og slettet selv KJEMPELENGE før blant annet blogg.no overførte meg fra Blogsoft til WordPress. Så.. Ja.. Nei. Det er ikke bare-bare å bli eldre altså! xD MEN GAMMEL ER JEG FAEN MEG IKKE, enda.

Stay yoUNG and SUPER ULTRA FRESH!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Alana Matthews – Skjult agenda (2010)

Jeg tør å anta at det ikke først og fremst er som en håpløs romantiker folk flest har valgt å se meg som – noen sinne (korriger meg gjerne om dere tenker jeg tar feil). Og da jeg først begynte på Alana Matthew sin spenningsroman “Skjult agenda”/ “Man Undercover” for noen dager siden var jeg rask med å trekke frem tanker som “denne boken er ikke noe for meg”, “dette her er bare noe billig kiosklitteratur-dritt jeg random plukket med meg hjem for mange år siden”, “isj, dette er basically Fifty Shades Light”…

NÅ har jeg omsider lest den. Det tok meg circus syv år fra at jeg først hadde rasket den med meg hjem fra Narvesen, til jeg så en dag skulle ta og åpne den opp forså å gi den en ordentlig lese-sjanse. Og i skrivende stund sitter jeg faktisk med en viss takknemlighet ovenfor meg selv og tenker at det fremdeles er noe i “bedre sent enn ikke!”. For joa – det tok meg jo noen sider før jeg begynte å innse at fordommene mine godt kan ha vært noe ufortjente og uriktige. Og på et tidspunkt hadde jeg plutselig spurt mamma om hun ville overta dette “klissvasset” etter at jeg var ferdig med det da jeg tvilte litt på at jeg ville gidde å lese det på nytt igjen senere.

Men nå som “arbeidet” omsider er blitt utført så sitter jeg i mitt stille sinn og tenker som så: “vel, det er om ikke annet ikke heeeelt umulig at jeg faktisk KAN finne på å gjøre nettopp det, en eller annen gang”. For når alt kommer til alt så er “Skjult agenda” ikke SÅ veldig klissete av seg, til å være et sådant “klissklass”.

Og akkurat som når man får slengt et par testikler i ansiktet mens man venter på bussen til jobben en tidlig mandags morgen, så starter også historien i “Skjult Agenda” nærmest som et lynnedslag fra åpen himmel for den unge tv-reporteren Tara Richards som knapt rekker å gå over dørstokken til sin søsters ikke alt for velbrukte hytte når hun plutselig får en pistol rettet mot tinningen, og vips er blitt tatt til gissel av to skumle, ukjente menn som veldig nylig har lyktes i å rømme fra fengsel, og derfor har et viss behov for et skjulested å gjemme seg på inntil videre.

“Tilfeldighetene” vil derimot ha det til at særlig EN av disse karene er “litt” mer kar enn den andre, og ikke nødvendigvis så slem og skummel i hele tatt, som først antatt. Og uten å røpe så alt for mye begynner Tara etter en liten stund å utvikle følelser for denne ene mannen som er av det litt mer kjærlige kaliberet. MEN til tross for at vi på visse tidspunkter altså får servert et og annet friskt og sommersøtt jordbær, vil jeg likevel påstå at “Skjult agenda” først og fremst er en mildere variant av chili, faktisk.

Og igjen vil jeg altså ikke røpe så alt for mye, men jeg kan si såpass som at denne boken bokstavelig talt klarte å ta meg på sengen mer enn bare en gang i løpet av de knappe 216 sidene den har å by på. For selv om den stort sett i bunn og grunn er noe forutsigbar, så var det likevel flere øyeblikk hvor jeg var litt i tvil om hvor godt det egentlig ville gå med de forskjellige, få skikkelsene jeg fikk stifte et viss bekjentskap med underveis. Og jeg vil også legge til at det var spesielt EN av de litt mindre birollene jeg som leser følte meg litt “bedratt” av på et tidspunkt, en skikkelse jeg helt til et viss vendepunkt tenkte bare var skrevet inn som en veldig midlertidig og ikke så alt for viktig karakter, men som skulle vise seg å bli et av de viktigste og mest minneverdige stjernene i hele boka.

Men ja. Selv om “Skjult agenda” (aka. “dette klissvasset”) absolutt ikke bare er den lettbeinte romanse-tøsa jeg først mistenkte den for å være og fint klarte å by meg på flere nervepirrende øyeblikk som stadig fikk meg til å lese gjennom “bare et kapittel til” mer enn det jeg opprinnelig hadde tenkt til der og da, ja så er jeg likevel ikke så helt overbevist om hvor mye som vil være igjen på minnepinnen om en måneds tid. For et par helt greie og noe dramatiske øyeblikk her og der til tross, ja så er det nok en grunn til at denne boken ikke er så altfor kjent en dag i dag, og at når jeg her forleden gjorde et raskt Google-søk på forfatteren, så var ikke de resultatene jeg fikk opp akkurat all verden.

Jeg kan helt greit anbefale de av dere som setter pris på litt romantikk, action og drama å gi “Skjult agenda” en sjanse om dere av en eller annen grunn skulle komme over den til en billig penge via en eller annen “Kjøp og salg”-gruppe på Facebook. Men i motsetning til f.eks “Forbannelsens hus”  eller “Forbilde” (totalt uten videre sammenligning forøvrig), så er ikke “Skjult agenda” akkurat en bok jeg vil bli snurt av om du SELV etter mine varme anbefalinger vil si at: “næh – jeg tror nok ikke denne boken er noe for meg”, for noen ganger – ja, så er det faktisk helt greit å ta feil! 😉

Flere der ute som har lest “Skjult agenda”?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Hva er egentlig en kjæreste? (del 2)

I mitt forrige innlegg var det igrunn meningen at jeg på et eller annet tidspunkt skulle komme frem til hva jeg personlig tenker at en kjæreste er for noe i dag, MEN for å komme frem til den beslutningen tenkte jeg først at jeg skulle starte med å fortelle dere “litt” om mine erfaringer med jenter, og tanker jeg har hatt om det å ha en kjæreste FØR i tiden. Og på et tidspunkt så hadde jeg altså klart å komme opp i 1400 ord, og fortsatt føler jeg at jeg har litt igjen å fortelle før jeg kan komme ordentlig frem til sluttpoenget mitt. Så for at det første innlegget ikke skulle bli såpass langt at kun de aller færreste gidder å lese det. HER har dere altså en del to!:


Etter den smellen mot slutten av ungdomskolen skulle det ta noen år før jeg så begynte å falle for noen andre jenter igjen. Ja, faktisk så var det ikke før mitt tredje og siste år på videregående at en ny forelskelse nok en gang skulle bli et skummelt faktum. For våren 2010 ville skjebnen ha det til at jeg og den kuleste dama i bygda skulle bli ganske gode venner (og for ordens skyld er dette ikke hun jeg forelsket meg i på ungdomskolen, og heller ikke hun jeg hadde to gode øyne til på barneskolen/hagen). Og med ganske gode venner så MENER JEG venner. For jeg vet at det på et tidspunkt gikk noen rykter om andre helt andre ting. Ikke nødvendigvis at vi var sammen-sammen, men det at vi hadde hatt en eller annen form for seksuell omgang, DET var samtlige i sladrebygda ikke i det minste tvil om. Men “dessverre”, samme hvor mye en viss del av meg bare skulle ønske at disse ryktene var sanne, så var vi altså bare gode venner. Det vil si.. Helt frem til mine følelser for henne ble så grav alvorlige at jeg ikke klarte å holde styr på de lengre.

Men før vi kommer helt dit, la oss jekke oss litt tilbake – tilbake til VÅREN 2010: Alt var perfekt. Jeg og den råeste dama i distriktet var etter det jeg kunne forstå blitt bestevenner. Vi møttes ukentlig og snakket om så og si alt. Det vil si, alt bortsett fra mine innerste følelser knyttet til henne. For hva var egentlig poenget med å bringe opp de på bordet? Hun var jo noen år eldre enn meg, hadde barn, og dessuten var ikke akkurat min mor nevneverdig begeistret for at jeg hadde fått meg ei såpass god og nær venninne som strengt talt ikke var så mange år yngre enn henne selv. Så akkurat den biten valgte jeg å holde hemmelig. For en stund. For etter hvert som sommeren hadde begynt å komme nærmere og nærmere, og mine våkne netter med tanker om “om bare og hvis bare” hadde blitt stadig flere, og flere.. Ja, så bestemte jeg meg en dag i mai for å fortelle henne hvor landet mitt faktisk lå.

Så en dag jeg fikk øye på henne stå utenfor Statoil for å fylle bensin på bilen tok jeg mot til meg og spurte jeg om vi kunne ta en liten prat på tomannshånd. “Klart det”. Sååå vi satte oss inn i bilen hennes, og tre knappe minutter senere var vi begge kommet oss helskinnet ut igjen. Det hele hadde gått så bra. Vi var fortsatt gode venner. Den eneste forskjellen på da og nå var at nå visste hun hva jeg følte, samtidig som jeg hadde gjort det helt klart at jeg “IKKE” drømte om noe forhold da jeg nærmest så på det som en selvfølgelighet at hun ikke likte meg på samme måten uansett, pluss at jeg var redd for at et eventuelt forhold skulle ødelegge for det gode vennskapet vi hadde der og da.

Ja.. Også var det bare en liten ting til. For nå som hun visste, og jeg visste at hun visste.. Eller for å si det sånn.. Hvis jeg hadde følt litt på sjalusi tidligere mens hun snakket med andre menn, ja så hadde jeg tenkt som så at dette er bare noe jeg må tåle, særlig så lenge hun faktisk ikke aner noen ting om hva jeg føler for henne. Men nå som hun visste, ja så ble altså tonene i motoren av et helt annet kaliber. Og det skulle ikke ta lang tid før denne giftige eksosen spredte seg, og ble til min nye, svære besettelse.

Mens jeg på vårparten dette året hadde en av mine beste stunder noen sinne, en periode hvor jeg og verdens kuleste kvinne over 30 kunne, men også faktisk SNAKKET om “alt” og “ikke no”, ja så ble høsten dessverre brått gjort om til den rake motsetningen. Og desto mer jeg i sosiale media og i den “virkelige verden” “kjeftet” på henne fordi hun kunne være så hensynsløs å flørte og snakke med andre menn nå som hun VISSTE at jeg, MEG hennes “BESTE VENN” likte henne såpass godt!..

Og dessverre så ble jo heller ikke dette den siste smertefulle erfaringen jeg skulle få når det kom til jenter/ kvinner jeg skulle lære meg å like svært, svært godt.. For i løpet av årene som fulgte så klarte jeg stadig å pådra meg flere nye sår fra spesielt to nyere bekjentskap. Og til slutt ble ord som “kjæreste”, “forelskelse”, “forhold”, “intimitet”, “samboer”, “kyssing”, “sex”… Alt som på noen måte kunne være knyttet til ordet kjærlighet hadde jeg til slutt lagt et så kraftig hat på at bare noen svakt hadde tatt opp noe som helst så forsvant jeg gjerne dyyyyypt inn i meg selv og ble komplett umulig å få noe særlig ut fra. Jeg har flere minner hvor jeg blant annet nærmest river av meg headsettet i det “Can you feel the love to night” av Elton John hadde begynt å spille fordi jeg på et tidligere tidspunkt hadde likt denne sangen og lagt den inn, og siden ikke tenkt på at jeg “burde” fjernet den. Og raseriet mitt.. Hvis det først var et faktum, noe det i noen år gjerne var ganske mang av…  Ordet “destruktiv” ble for å si det sånn bare fornavnet.

Men eh, jeg vet ikke med dere, men jeg føler ihvertfall nå at også dette innlegget har begynt å bli litt langt, så hva sier dere? Skal vi bare ta og hoppe frem til mine tanker og følelser rundt hva en kjæreste egentlig ER FOR NOE, og hva jeg mener om FORELSKELSE i dag? Veldig gjerne?? Greit. Jo, for å si det sånn, og med en fare for å gjenta meg selv nok en gang – ingenting varer evig. Min såkalte forelskelse til hun ene jenta i barnehagen samt på barneskolen varte aldri evig.. Det store ungdomskole-crushet mitt varte aldri evig.. Elsk og hat-følelsene til hun venninna mi fra våren, sommeren og delvis høsten 2010 varte aldri evig.. Og heldigvis – min hittil lengste forelskelse som til slutt ble viet til hat, selvutslettelse, sinne og enda mere hat… Varte heller ikke evig!

Så hva tenker jeg egentlig at en kjæreste er for noe nå i 2019? Eller kanskje mer konkret, hva ser jeg i en potensiell kjæreste i dag? For det å svare på et generelt grunnlag ser jeg at jeg verken kan, vil eller bør. For greia er at det finnes ingen fasit på dette spørsmålet. For noen kan en kjæreste først og fremst være en man er gift med og en gang i blant drar på piknik sammen med. Og om noen først og fremst vil assosiere det å ha en kjæreste med å ha noen å PULE med, ja så er heller ikke det nødvendigvis feil. Og for meg så er det ikke nødvendigvis feil å ha flere kjærester heller, så fremt man helst har informert alle de forskjellige man er sammen med om det, og dette er noe alle på “teamet” syns er fair.

Men for meg derimot så hadde det holdt i en hel evighet med ei jente (omgangen 😉 ) som jeg kunne snakke med nå og da. Ei jeg kunne holde rundt, være intim med, kose med, men OGSÅ bare gjøre helt andre stuff med. Ei jeg kunne gått turer med på den mørkeste vinteren, og gjerne lånt bort ei jakke til om hun frøs og var kald. Ei jeg kunne sittet oppe en hel natt med og bare sett dårlige filmer på Netflix med, eller spilt tv-spill med for den stein, SAKS og papirs skyld.

Ja, “kort fortalt” ei jeg kunne gjort alle de samme tingene jeg ellers liker å gjøre når jeg er sammen med venner, men som jeg altså hadde hatt litt ekstra følelser for, og hvor disse følelsene helst hadde vært nokså gjensidig. Ja, med andre ord ei jeg kunne gjøre vennskapelige ting med, med noe attåt 😉

Hva er en kjæreste for deg?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Hva er egentlig en kjæreste? (del 1)

Da jeg var liten var ordet “kjæreste” nærmest som et skjellsord å beregne. Noe som gjorde meg litt ille berørt hvis det først skulle bli nevnt. Likevel var det, av hva jeg kan huske, aldri noe jeg ikke ønsket meg. Men siden alle de voksne rundt omkring stadig MED VILJE snakket om det på en slik måte at jeg ble flau, ja så var det lenge noe jeg på død og liv ikke ville innrømme for noe som helst i hele verden at jeg egentlig kunne tenkt meg.

Da jeg akkurat hadde begynt på barneskolen fantes det ei jente jeg likte veldig godt, jeg hadde forsåvidt et lite øye til henne i barnehagen også, men det var først etter at vi hadde kuttet ned på smokk og bleieskift at ting virkelig begynte å vokse. Og dette var så og si fra tidenes morgen noe jeg aldri var i stand til å skjule spesielt godt. En ting var at jeg nærmest skrøt av det til de litt eldre gutta som var noen klasser over meg (dere vet, de “store kule” som akkurat hadde oppdaget at det finnes noe her i verden som heter porno, og at det derav finnes flere måter å være intim med jenter på enn bare kyss, klapp og klem), men når det kom til DE VOKSNE.. Ja så var konsepter som jenter, forelskelse, nuss, klapp og rideranke for meg et personlig kjempetabu å innrømme at jeg i hele tatt hadde hørt om nokså lenge.

Men!.. Selv om jeg ofte kviet meg til å fortelle de voksne at jeg likte jenter som noe annet enn en på et helt alminnelig og vennskapelig plan, ja så var jeg altså aldri en av de som gikk rundt og var nevneverdig redd for jentelus. I første/ andre-klassa var jeg så og si den eneste gutten på hele skolen som jentene fikk dratt inn til et eget rom som de av en eller annen grunn hadde gjort om til et slags “show-rom” hvor de danset og lekte at de var Spice Girls, Aqua-Lene og.. Ja, dere skjønner tegninga. Akkurat dette syntes jeg var dog litt flaut, men ikke fordi jeg hang sammen med jenter, og ikke fordi jeg hadde noe i mot Aqua eller Spice Girls, men fordi jeg aldri helt har hatt den beste selvtilliten når det kommer til “dans”, men likevel.. Jeg var med på pop-tonene, igjen, og igjen, og igjen. TAKK GUD for at det (forhåpentligvis) aldri ble filmet! xD

Og en god stund så var jenter først og fremst mine venner. Og en kjæreste var noen jeg skulle gifte meg med, og dra på piknik med. Og det var igrunn først og fremst det hele. Men dette naive, barnevennlige maleriet fikk stå sånn for evig og alltid. For desto mer de eldre gutta fikk hvisket og tisket inn i ørene mine, jo desto mindre barnevennlig ble det maleriet jeg stadig sto og malte på. Og på et tidspunkt ble uttrykket “kjæreste” forvandlet fra å være noe mer søtt, naivt og fint, til å bli noe langt mer vulgært og perverst. Og fra og med 2. eller 3. klasse var en kjæreste først og fremst noe som skulle pules og jokkes på. En man skulle holde hardt i håret mens man peiste på i en seng bakfra time etter time. Ja ei knulledukke, mer eller mindre.

Og selvfølgelig så hadde jeg begynt å gjøre meg opp noen fantasier om meg selv og denne jenta i klassa jeg likte så godt – når jeg ble voksen skulle vi ligge i samme seng og PULE hver eneste dag. Og for å si det sånn, dette var noe alle (bortsett fra de voksne) gjerne bare måtte få høre om. Og slik ble det. På et tidspunkt var disse fantasiene noe “alle” hadde hørt ihvertfall noe om, inkludert denne ene jenta. Og lang historie kort – det gode og hyggelige vennskapet vi hadde hatt de første årene var plutselig ikke like godt og hyggelig lengre. Jeg ble etter en stund oppsøkt på tomannshånd, og det var alt annet enn en noe koseprat som plutselig “poppet opp”.

Men tro det eller ei – Til tross for den ganske ubehagelige kjennepreken så ga jeg ikke helt opp håpet. Vi skulle nok få pult en eller annen dag. Og vi skulle nok ligge i en sofa og kline hardt og intenst, før eller siden. For tross alt, selv den kaldeste vinter varer vel ikke evig? Og ganske riktig, etter noen år var det omsider ikke så stor isfront mellom oss lengre. Sola hadde så smått begynt å titte frem igjen, men da sommeren var tilbake for fullt var det ikke lengre den samme, “gamle” sommerfuglen jeg skulle bry meg så hardt om å gjøre til min lengre, men en helt ny søt, liten skapning jeg til da aldri hadde sett maken til.

For da jeg omsider hadde kommet meg på ungdomskolen var alle tankene og følelsene til hun ene fra barnehagen og barneskolen brått blitt byttet ut og gitt til en annen. Og idet jeg sitter her og skriver dette innlegget innser jeg at det først var “jente nr. 2”, “hun søte fremmede på ungdomskolen” som egentlig var min første, seriøse forelskelse. For hun på barneskolen/hagen turte jeg i det minste å snakke til og med, SELV etter at hun hadde ført meg opp på svartelista etter at jeg så åpenlyst hadde fortalt hele skolen om alle mine nokså detaljerte pornofantasier der hun hadde hovedrollen. Men denne nye, mystiske jenta jeg plutselig fikk øye på i et frikvarter på ungdomskolen… DAMN!!

Plutselig var jeg nærmest blitt forvandlet til et bittelite, overfølsomt og meget fantasifullt barn igjen. Hver gang hun helt plutselig var i nærheten ble jeg bare helt rar, ja enda rarere enn ellers. Jeg ante ikke hva jeg skulle si eller hvordan jeg burde oppføre meg når jeg sto sammen med vennene mine og pratet skit, selv om hun kanskje var 15 meter unna – sånn med tanke på at det KUNNE jo være at hun hørte og så meg på en eller annen måte hun også. “Du må bare si hei til henne, gå bort og hilse på henne”, fikk jeg etterhvert servert som et tips. Og tro dere meg, dette var noe jeg prøvde og prøvde på. Men hver gang vi passerte hverandre i en eller annen gang, eller helt andre steder.. Han derre fyren som lett kunne pøse ut 100 000 ord i minuttet var plutselig ikke i stand til å skrelle frem en eneste lyd. Selv verdens letteste ord ble til et av de mest umulige tingene i hele verden å få ut når det kom til akkurat hun nye, ene, supersøte og supernydelige jenta som nærmest helt ut av det blå hadde dukket opp i en av pararellklassene.

Og det var forsåvidt ikke “bare” i hennes nærvær jeg hadde begynt å bli temmelig susete i hodet på den tiden. Å nei!! For å si det sånn – jeg var blitt helt besatt av denne jenta. Og det påvirket meg samme hvor jeg befant meg. Jeg husker spesielt godt en litt kald vinterkveld hvor jeg gikk rundt i Oppdal sentrum for meg selv. Det snødde og det var blitt mørkt. Og alt jeg var i stand til å tenke på var henne. Hvor bra ting skulle bli om jeg bare EN DAG turte å si hei til henne. Hvor godt hun sikkert luktet. Og for ikke å snakke om hvor lykkelig jeg hadde vært om hun bare var ved min side der og da, holdt meg i hånden, og kunne dele dette magiske vinter-øyeblikket med meg. Og om hun frøs og var kald skulle jeg uten å tenkt meg om bare ta av meg jakken, og gi den til henne. For om jeg bare hadde henne, ja så var det nok til å holde meg varm, så skulle jeg alltids takle å fryse litt sånn ellers.

Men dessverre.. Ingenting varer evig. For etter at jeg omsider en helt annen natt noe senere hadde forlatt et juleball i 10. klasse kom jeg litt senere utpå kvelden over et bilde som i løpet av et brøkdel av et sekund skulle knuse meg fullstendig. Et bilde av hun som jeg likte så innmari godt, og en annen. EN ANNEN JENTE. Hun var LESBISK. Det MÅTTE hun være. Selvfølgelig!! AT jeg ikke hadde skjønt det tidligere!! Hvis to jenter kysser hverandre på munnen og attpå til legger ut bilde av det på nettet etterpå kunne det ikke bety annet enn at hun var ei lespe. Jeg hadde altså ingen sjanse i hele universet. Hun og hun som hun hadde lagt ut bilde med var selvfølgelig kjærester. Og selv om de en dag skulle gå fra hverandre hadde jeg likevel ingen sjanse, fordi hun så åpenbart MÅTTE være lesbisk.

*kremt* Ja.. Nå skal det sies at jeg innså noen år senere at ting ikke nødvendigvis er så svart-hvitt, og av hva jeg vet har denne jenta aldri vært sammen med andre enn gutter verken før eller siden. Men likevel – for MEG endte altså dette “eventyret” mer eller mindre den skjebnesvangerte juleball-natta.. Eller.. Gjorde det egentlig det??

Fortsettelse følger! 😉

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Jeg kunne slått henne konkurs!

I og med at det allerede er en del der ute som har skrevet om og poengtert dette tidligere i dag skal jeg ikke dedikere en eneste linje i dette blogginnlegget til det faktum at det er noen minusgrader ute nå. Så det skal jeg altså ikke skrive noe om i hele tatt. Ikke. Et Ord. Burde ikke være så vanskelig igrunn.

Såååå – siden jeg på ingen måte skal nevne at det er bittelitt kaldt her og der nå så kan jeg heller skrive litt om at jeg har hatt besøk av Sigrid igjen i dag. Vi har spilt Monopol, og yeah. Det var selvfølgelig jeg som vant, i tilfelle noen skulle lure på det. Litt kjedelig å stadig være så uovervinnelig i alt mulig, men det er vel bare sånn det skal være når man først er en gud.

Er det forresten noen som har fått med seg at det er litt kaldt ute nå??

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Notis orgasmisk!

Si meg nå en ting. Er jeg den eneste i denne forskrudde og snodige, store, knøttlille verden som per dags dato snart har hundrevis med kladder og notater som jeg per dags dato stiller de helt store spørsmålstegnene om de i hele tatt vil bli noe av? Bare inne på mobilen har jeg vel sikkert rundt 40 stikkord til fremtidige blogginnlegg og Youtube-videoer som nå har ligget temmelig uberørt siden de først ble skrevet ned for 2-3-4-5 år siden. Noen av de har ligget på is såpass lenge fordi jeg aldri helt har følt at jeg har funnet den riktige partneren i krim til å gjøre disse prosjektene sammen med. For gudene skal vite at mye av det jeg har skrablet ned absolutt IKKE vil gå særlig bra om jeg prøver å ta de solo.

Og en annen ikke helt ubetydelig del har nå blitt liggende der så lenge fordi jeg først bare ikke følte for å gjøre dem da de først ble skrevet ned. Og så har det på et tidspunkt gått såpass med tid at jeg til slutt har glemt hva de forskjellige stikkordene jeg har skrevet ned egentlig betyr. Så mye av det jeg har notert ned er også litt fremmed for meg i dag når det kommer til hva tanken bak de faktisk var da jeg skrev de inn, så da sier det igrunn seg selv at jeg ikke kan gjøre DE tingene nå.

Såeh.. Ja, disse listene blir i hvertfall ikke spesielt slankere med tiden. Tvert i mot. Og særlig nå som hodet mitt igjen befinner seg i en ekstra kreativ periode hvor tankene nærmest eksploderer i en stor og kaotisk orgasme av nye STADIG særere og absurde ideer og planer. Ja, det er vel ikke lenge til jeg må gå til anskaffelse for en helt ny telefon nå.

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Hva om disse Disney-filmene hadde blitt lagd i dag?

Bildet er tatt fra: pixabay.com

“Det er ikke rart at dagens unge ikke tåler noen ting med tanke på alle de putene de får sydd under hode og pung i dag!”

MED MINDRE du har ligget i koma i 20-30 år, ja så har du trolig hørt eller lest noe som ihvertfall kan minne noe om dette “sitatet” nå. For den beryktede mannen i gata vil stadig ha det til at det som lages for barn i dag er veldig barnslig, trygt og godt, sammenlignet med nokså mye av det som engang BLE laget for barn for sånn.. 20-30-40-50-60-70 år siden. Og delvis kan vel stemme. Ihvertfall av det bitte lille jeg har sett fra dagens barneunderholdning (sånn med mindre vi totalt skal ignorere alt det som blir laget for en yngre folk på YOUTUBE og diverse andre nettsteder i dag da – alle disse tingene som foreldre gjerne ikke en gang aner eksisterer litt engang, Pewdiepie og etc…) , men nå er det så lite, at vel.. Jeg er altså ikke helt sikker.

Men uansett – det jeg derimot VET er at mye av det DISNEY ga ut sånn mens enda våre forspermere var unge og sånn noen lunde friske i hjerte og sjel – DET var til tider temmelig mørke og dystre saker!..

Ja ta den gode, gamle klassikeren “Donalds Happy Birthday” foreksempel. I denne superkoselige kortfilmen vil Ole, Dole og Doffen bare gjøre litt stas på sin kjære onkel ved å gi han en aldri så liten bursdagspresang. Men for å få til det må de først skaffe seg litt penger. Og NÅ kan det være at noen av dere sitter og tenker at “de stjeler sikker bare, mhhm, det er sikkert bare det som er greia” og at det er det som gjør at denne filmen på et tidspunkt blir noe “dyster”? Vel, skal vi bare ta en titt?

Vi har alle hatt våre grufulle mareritt en eller annen gang. For hvem har vel ikke våknet opp til verdens SVETTESTE seng, og under et par laaaaaange og tuuuuunge åndedrag trodd og tenkt at en av våre kjæreste akkurat har gått fullstendig under i en grusom skjebne, forså å innse etter noen minutter at.. “Pjooo.. Det var altså bare en drøm!” Ja, også har vi jo de som har drømt at de har endt opp med tidenes verste vaskejobb på verdens verste og mest shabby hotell… Ja, også har vi jo de som…

Og helt, helt til slutt vil jeg bare tilføye en aldri så liten Mikke-film også. Og jeg kan vel allerede bare ta og spoile for dere at også DENNE viser seg til slutt å bare være en “ædda bædda, alt var bare en drøm”-greie. Men DET i seg selv gjør ikke denne lille kortfilmen mindre forstyrrende av den grunn. Gjør det vel?

Hvilken av disse tre Disney-filmene fant DU mest forstyrrende?
Er dagens barne-tv for pinglete, politisk korrekt og uskyldig?

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!

Sophie Elise – Elsk Meg (2018)

“Alle ting kan gå i to, men mitt hjerte kan gå i tusen biter”.

De aller fleste av oss har vært der, og for de av dere som nå måtte tenke at “jeg er ikke de aller fleste” – ikke enda kanskje, din uheldige heldiggris.

Det begynner å nærme seg ti år siden nå, men jeg husker fremdeles ganske godt hvordan det var de siste par månedene jeg hadde igjen som et merksnodig individ som enda ikke var blitt myndig. Jeg var full av tanker og ambisjoner. På den tiden holdt jeg fremdeles på med et filmprosjekt som jeg var sjefen for, og i løpet av sommerferien det året lagde jeg en film som var litt i underkant av fire timer som jeg hadde klart å overtale rundt femti personer til å delta i. På den tiden hendte det også at jeg kunne kjøpe med meg godteri og brus fra Bunnpris til en verdi av 200 kroner to-tre ganger i uka uten å gå en døyt opp i vekt (har så lenge jeg kan huske alltid hatt en litt bekymringsfull høy forbrenning), og samtidig som jeg hadde et hjerte som pumpet og brant for godteri, filmer og playstation, ja så hadde jeg også begynt å vie en ikke helt uvesentlig del av meg til ei venninne som i teorien nesten kunne ha vært moren min.

Så med de minnene fremdeles godt plantet i barken ville det vært å lyve dere rett opp i gåsa om jeg nå på et eller annet tidspunkt skulle finne på å skrive at jeg ikke kjente meg noe som helst igjen da jeg bare for noen dager siden pløyde meg gjennom Sophie Elises siste bok”Elsk meg”. Og greit nok, jeg vet IKKE hvordan det er å daglig måtte føle på et enormt press med å måtte levere i sosiale media så til de grader da jeg fremdeles er et lite stykke å få like mange følgere og fans her og der som det Sophie har. Og jeg vet generelt ikke så mye om hvordan det er å være ei ung jente i dagens stadig mer klaustrofobiske samfunn.

Men likevel.. Jeg vet ihvertfall nok om hvordan det er å være hodestups betatt av noen, og jeg VET hvor gal og lite rasjonell man fort kan bli av det. Samtidig som man blir sittende å ignorere det faktum at det nok ville blitt litt for røft i lengden likevel med tanke på hvor forskjellig jeg og det mennesket jeg nå har hengt meg så til de grader opp i er, samt at aldersforskjellen oss i mellom ikke nødvendigvis bare er et pluss i boka den heller. Og det er nettopp disse problemstillingene “Elsk meg” tar utgangspunktet i da Sophie for en stund siden hadde et slags forhold til en eldre musiker på rundt 40 år. En mann med interesse for en hel del ting Sophie til da knapt hadde hørt noe om, men som hun på et tidspunkt bestemmer seg for å nærmest tvinge seg selv til å “like”.

Og i tillegg til at hun stadig mister seg selv mer og mer, ja så er det også etter hvert blitt et faktum at hun har “støtt fra seg”, skuffet og såret flere og flere av sine aller nærmeste. For hvordan ville det egentlig blitt om hun skulle spille den rollen hun flere noen uker siden hadde bestemt seg for å være ovenfor den nye “typen”, SAMTIDIG som hun skulle forsøke å gjøre bestevenninnen Fetisha tilfreds med å være den utgaven av Sophie som Fetisha er helst ville forvente å tilbringe tiden sin med? Spoiler alert: Det er spørsmål vi aldri helt får den faktiske fasiten på.

“Elsk meg” er som dere skjønner ikke først og fremst ei lita stor gladbok fra ende til annen, nei heller tvert om. For dette er i likhet med den første boka (“Forbilde”) en nokså sårbar, naken og personlig liten sak. “Elsk meg” er ei bok som ofte er noe ubehagelig å lese da den stadig river opp i en rekke litt vanskelig følelser som blant annet frustrasjon, sinne, men også empati/ sympati. Og det finnes noen lyse høydepunkter her også, men de faller stort sett fra like brått som de har poppet opp.

Og når det kommer til hvordan denne boken er skrevet, om den er god eller dårlig, ja så sier igrunnen det seg selv. Sophie er og blir et ordgeni. Man kan si mye om Sophie Elise, men å skrive – DET kan hun! I likhet med alle blogg-innleggene jeg har lest fra denne gojenta ja så er det også lite å pelle på her når det kommer til både rettskriving, humor og interessant lesestoff. Og tja, apropos humor.. Nå vil jeg igjen bare påpeke at “Elsk meg” i første omgang ikke er den morsomste leseopplevelsen man kan ha, men likevel: Det finnes noen linjer her og der som ihvertfall fikk meg til å beundre den evnen hun så absolutt har til å se det (tragi)komiske i selv det aller mørkeste og dypeste.

Alt i alt så er det bare å nok en gang ta av seg lesebrillene for den MEGET begavede rosabloggeren, forbildet, moteikonet, popstjernen, forfatterspiren, miljøforkjemperen, danseløven og alt det andre som Sophie Elise nærmest er SKAPT TIL å være. Og nå har jeg mer eller mindre bestemt meg for å slutte å rulle terning i mine anmeldelser, men for å si det sånn – “Sophie Elise – Elsk meg” A.N.B.E.F.A.L.E.S på det aller sterkeste, selv om det vil rive hjerte og sjel litt i filler mens du leser den!..

Og for de av dere som måtte lure hvordan det egentlig gikk med meg og MIN venninne – gi meg noen år så skal jeg til gjengjeld gi dere boka 😉

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Følg gjerne bloggen min på Bloglovin!