Det faktum at jeg har blitt såpass glad i å BLÅSE OPP ord. #freethecapslock
Når jeg publiserer innlegg om ting dere har nada interesse for. Jeg aner ikke hva det var som fikk hver enkelt av dere til å følge denne bloggen i utgangspunktet, og for alt jeg vet kan det være noe jeg var nokså flink på å skrive om / gjøre før, men som i dag har blitt en stadig mer fraværende greie, am I right or AM I RIGHT?
At jeg tidvis kan være ganske så høy på meg selv og eget ego.
At jeg nå og da kan være nokså hemmelighetsfull, og / eller når jeg legger inn 100 nerdereferanser som “ingen” egentlig helt tar – gjerne i innlegg som ikke har NOE med “nerdeting” å gjøre.
At denne bloggen ikke lengre er like mørk, morbid og “dyster” som det den engang var.
At denne bloggen “plutselig” ble “ROSA”!
At det er veldig random når jeg gidder å legge ut noe her inne, og at det noen ganger kan gå mange daaaaaager mellom hvert nye innlegg.
At jeg ikke alltid er så alt for rask med å svare på kommentarene deres, og at det gjerne har gått sånn 3-4 dager før jeg omsider har fått somlet meg til å gi dere de svarene dere ikke engang har “ønsket dere”.
Det faktum at hver gang jeg er ute med noe nytt så legger jeg gjerne ut tiggeposter i sånn 4-8 forskjellige grupper på Facebook + en egen post inne på Snapchat, og noen sjeldnere ganger også en egen reklame post inne på Instagram..
Ja, også var det alle dere gamle menn som sliter sånn med at dere stadig får opp bloggen min som uønsket ad inne på Facebook fordi jeg månedlig svir av 300 kroner på det, og dere rett og slett ikke har skjønt hvordan dere “luker meg vekk” uten å først gjøre reklameposten min ENDA litt mer populær ved å skrive en “hat”-kommentar til meg under den samme posten dere så iherdig prøver å bli kvitt <3 <3
Hmm.. Jeg lurer litt på hvilket spill jeg faktisk har investert mest tid i sånn totalt sett helt fra jeg fikk lov til å spille pc-spill på pappas pc som knøttliten pjokk, til i dag. Den gangen ble MYE tid viet til Mission Kelloggs (noen som husker??), 007: Nightfire, og “LOTR: Two Towers”. Og den gang hadde jeg ikke akkurat mulighet til å skaffe meg nye spill like ofte som jeg kan i dag. Men på en annen side – jeg hadde heller ikke lov til å spille like mye som det jeg kan, men også gjerne gjør nå som jeg er godt over “voksen alder”, og har flyttet for meg selv.
For noen år siden var jeg mildt sagt helt betatt av Saints Row IV. Ja faktisk var jeg såpass fan at jeg har godt over 70 timer i det både på PS3 og på PS4. Men det er likevel ET spill som nå har slått DET igjen, og det er Assassins Creed Odyssey som jeg begynte på i mars eller noe sånt tidligere i år, og som jeg trodde jeg var ferdig med da jeg hadde fullført “siste kapittel” mens jeg var på rundt 60-70 timer inn i spillet. Men det er noen måneder og maaaange spilløkter siden nå. For i dag har jeg passert intet mindre enn 160 timer i denne sykt avhengighetsskapende sandkassa, og i dag bestemte jeg meg omsider for å slette hele spillet fra PS4en, slik at jeg nå kan begynne på noe “nytt”.
Og misforstå meg rett, jeg vet at 160 timer ikke er SÅ mye sammenlignet med andre gamere der ute som gjerne har flere DØGN til sammen i spill som Skyrim, WoW, også videre.. Men for meg som EGENTLIG er en nokså rastløs og utålmodig type, og som stort sett er ganske glad i å stadig kunne prøve ut nye ting, ja så føler jeg at 160 timer.. Ikke nødvendigvis er for mye, men NOK, ja ihvertfall her og nå. Det kan godt være at jeg installerer spillet på nytt igjen og tar de aller siste trophyene jeg fremdeles mangler, men akkurat nå kjenner jeg at det skal bli godt å endelig kunne fokusere på noe litt annet, som Darksiders II: Deathintive Edition som jeg driver og installerer nå as we speak.
Så.. Jeg har to aldri så små tilståelser å komme med:
1. Jeg verken kjøper, låner, leier eller leser Donald noe særlig lengre.
Sånn! – Da var andesteken omsider blitt skvist ut av drittsekken!!!!!
MEN!…
2. Jeg er fortstående noe svak for amazingz coverz!..
Så kjære godtfolk og lesere av blog:
I skrivende stund har jeg som dere kan se på disse (NESTEN IKKE) photoshoppede bildene verken operert på meg nebb, eller blitt en fullblods rosablogger – men hvem vet hva som vil skje etter at jeg har pløyd meg gjennom de drøyt 200 sidene som denne “how to really do bit it”-boka har å by på??
Såå.. Jeg prøvde meg på denne såkalte “challengen” først i 2017, og ble da bare sånn passe fornøyd med resultatet. Så nå som hornsaltboksen har fått stått og varmet seg i kjøkkenskapet i noen år, ja så tenkte jeg at det var på tide å prøve å sniffe litt to-tre ganger til.. xD
Som kjent så har jeg faktisk begynt å bry meg ganske betraktelig om døgnrytmen de siste par årene. Jeg liker å kunne ha mulighetene til å kommunisere og sosialisere med de flotte kjøttbagene som gjerne helst sover om natten og våker om dagen, og i ja, i hele tatt. MEN i løpet av de siste dagene må jeg bare medgi at jeg har begynt å gi noe faen. For nå har det vært så katastrofalt varmt at jeg ikke makter å konsentrere meg om noe særlig uansett.
Så nå i kveld sto jeg rett og slett opp i 19-tiden, og akkurat nå føles det verken depressivt eller feil på noen måte slik som det trolig ville gjort ellers om det ikke var for at det faktisk er 30 grader+ på dagtid. Og guuuud som jeg håper det stemmer det som blant annet Yr melder nå om at det visstnok skal bli kjøligere til uken igjen, det bare MÅ være sant det, hvis ikke så flytter jeg faktisk til Sibir før helgen!..
Før jeg starter sånn helt på ordentlig med denne filmanmeldelsen som jeg frykter vil komme til å virke pittelitt negativ her og der vil jeg bare få understreke noen viktige poenger. 1. Jeg ELSKER sære og fucked up ting (går for tiden rundt med et Paradise Hotel-mobildeksel, bare for å nevne NOE). 2. Jeg liker Lindsay Lohan. 3. Jeg liker Jamie Lee Curtis.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
Ja, hvis dere bare kan ha det i bakhodet gjennom resten av denne anmeldelsen så hadde det vært supert.
Okei – da starter vi. Jeg har i skrivende stund nettopp sett ferdig Disneys drama/ situasjonskomedie Freaky Friday fra 2003. En film som har et nokså genialt konsept, og mange underholdende, flotte og fine høydepunkter. Veldig grovt fortalt handler den først og fremst om en mor og hennes tenåringsdatter som ikke helt forstår hverandre, noe jeg er sikker på at de aller, aller fleste kan relatere til, one way or another. Som en del barn og foreldre gjerne gjør, ja så krangler også mamma Tess (spilt av Jamie Lee Curtis) og hennes datter Anna (spilt av Lindsay Lohan) så busta FYKER.
Noen vil kanskje si at all denne kranglingen er litt overdrevet, kanskje ikke helt troverdig. Jeg personlig er ikke en av de, for jeg var en av de som VIRKELIG kunne ha noen jevnlige og nokså AGGRESSIVE krangler med mine foreldre da jeg var yngre. Så denne delen av filmen kjøper jeg. Det jeg derimot har litt større utfordringer med å godta er at så og si (nesten) ALLE i denne filmen føles så.. Innmari endimensjonale og teite. Hadde det vært en reality-serie hvor castingbyrået har plukket ute de aller “særeste” de har greid å finne omkring i hele landet, for så å sendt de avgårde til et luksuriøst hotell i Mexico så hadde jeg ikke hatt noen særlig “problemer” med det. Det jeg ikke helt klarer å tro på er at “absolutt alle” i den samme byen er omtrent like.. Spaca.
Men hovedproblemet mitt er vel ikke egentlig det heller, men det faktum at særlig noen av skuespillerne overspiller sine karakterer noen hakk mer enn nødvendig. Hmm.. Og det er nå jeg innser at jeg kaaaanskje burde ha skrevet litt mer om plottet før jeg gikk løs på de litt mer tekniske sidene av filmen. Okei, greit. Kort fortalt: Mor og datter krangler. En asiatisk mamma synes denne kranglingen er så lei å være vitne til at hun gir de noen magiske kaker som gjør at de neste morgen våkner opp i hverandres kropper, og derifra må leve hverandres liv helt til de har blitt bedre til å forstå hvordan den andre egentlig har det.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
Og som nevnt litt tidligere så er jeg i utgangspunktet ganske positiv til denne ideen. Og dette føles litt fælt å skrive, men hovedproblemet mitt med denne filmen er faktisk stort sett Jaimie Lee Curtis. SÅNN!! – da har jeg skrevet det. For greia er at så fort Jaimie Lee ikke skal spille moren i filmen lengre, men datteren, ja så syns jeg rett og slett at mesteparten av det hele føles mer som en litt snodig og ikke-troverdig parodi tatt fra Saturday Night Live, enn noe annet. Mens Lindsay Lohan derimot syns jeg gjør en ganske grei jobb som både mor og datter gjennom så og si hele filmen.
Og IGJEN vil jeg bare få understreke at jeg IKKE har noe i mot Jaime Lee på NOEN PLAN. Jeg DIGGER henne i så og si alle Halloween-filmene hun har spilt i. Hun er så absolutt en flink og dyktig skuespiller!! Meeeeeeeenn.. Akkurat når det kommer til rollen som “sin egen datter” i Freaky Friday.. Ja, så syns jeg altså at det var noe som bare ikke helt funket. Og jeg vet ikke egentlig om det har noe med rolletolkningen hennes å gjøre så veldig egentlig heller, men at dette for meg blir litt som det dilemmaet når gutter skal gjøre “jenteting” vs. når jenter skal gjøre “gutteting”. Den ene tingen er liksom ansett som litt mer “ok” og “troverdig”, enn det andre.
Men ja, sånn bort ifra det så har jeg ikke mer å utsette på filmen. For alt i alt ER dette først og fremst en veldig underholdende glad-film, med noen fine og litt såre øyeblikk nå og da. Og apropos det litt såre. Det er en scene ganske langt uti som fikk meg til å føle og tenke litt ekstra på både ting, men også tang. En liten tale som kanskje er bittelitt klisje, men som er fremført såpass godt av en viss person at det bare var å ta av seg hatten og bøye meg i støvet.
Bildet tilhører: Walt Disney Productions
En annen ting jeg også vil rose Freaky Friday for er soundtracket. Mange av låtene er nemlig låter som allerede i 2003 begynte å dra litt på åra, men som her har fått en ny, og litt mer rocka drakt, HVILKET som med kler denne filmens atmosfære og plott meeeeeget godt.
Så ja. Selv om sånn ca 70 prosent av dette innlegget nå ble fokusert på det jeg personlig anser som noen svakheter, så vil jeg bare nok en gang få understreke at alt i alt så liker jeg sånn egentlig, bak min litt “gretne” “gammelmanns”-fasade, Freaky Friday veldig godt. Dette er i motsetning til SÅ mange andre filmer jeg har sett de siste par årene en perle jeg godt kan tenke meg å se om igjen opptil flere ganger i fremtiden, og i likhet med Vegard Harm så håper også jeg at Lindsay Lohan en dag vil vinne en Oscar. For DET fortjener hun!!
Solrun, min Solrun – GUD som jeg elsker å hate deg. Takket være deg så sliter jeg med å holde både motivasjonen og konsentrasjonen oppe just nu. De siste par dagene har du simpelthen tatt ALT FOR stor plass i mitt liv, på en måte jeg ikke akkurat setter så veldig stor pris på.
Men på en annen side.. Til tross for ditt i overkant påtrengende og klaustrofobiske vesen akkurat nå, så er det først og fremst DU som gir meg varme. Det er din fortjeneste at jorden enda ikke er et fullstendig iskaldt sted å være. Og det er takket være DEG at jeg nå i dag kan sitte å kose meg med noen herlige doser rosiner – som jeg btw har brukt omtrent et halvår på å finne i butikkene! 😏
Kjære ven(n)e(r)!! – i dag er det altså SÅ umenneskelig varmt igjen at det simpelthen ikke finnes LITT gøy engang. 30 varmegrader er fremdeeeeles sånn typ 15 grader for mye etter min form og psyko. Og med tanke på at vi stadig fortsetter å misbruke jordas ikke akkurat ubegrensede midler, ja så blir det neppe noe særlig kjøligere neste år heller, for å si det sånn.
Og DER skal jeg slutte å klage sånn i dette innlegget. For selv om det er litt i overkant varmt nå, og selv om det fremdeles er en hel del vi mennesker kan bli langt bedre til med tanke på miljøet, ja så har det takk og lov skjedd fleree positive forandringer de siste par ti-årene også.
Jeg vet ihvertfall at jeg har klart å ta en del grep som jeg har blitt flinkere og flinkere til å forbedre meg på i det siste, og nå tenkte jeg rett og slett at jeg skulle sette opp en liten “skryteliste” over NOE av det jeg så absolutt har blitt bedre på “siden sist”.
1. Drastiske shopping-kutt
Som kjent har jeg leeeenge vært en fyr som eeeeeeeelsker å nett-shoppe. Og vel, jeg mener fremdeles at penger er til for å brukes, men når det igjen er sagt bruker jeg ikke lengre i nærheten av like mye penger på FYSISKE ting, slik som jeg f.eks gjorde for 3-4 år siden.
Før kunne jeg kjøpe sånn rundt 12-16 t-skjorter I ÅRET, men i løpet av de siste 365 dagene tror jeg at jeg “bare” har kjøpt to. Men nå er det ikke først og fremst på klesfronten at den aller største forandringen har kommet, for den ligger nemlig i spill og film-land. Per dags dato så bruker jeg fortsatt en god del penger på begge deler, bare at i dag er så og si ALT digitale innkjøp.
2. Kjøper ikke lengre plastposer
I løpet av det siste året har jeg kanskje bare sagt ja til pose to eller tre ganger. Hvilket som er en MEGET stor forskjell hvis man foreksempel setter det opp mot hvordan det så ut året før da jeg sa ja til minst en pose HVER eneste gang jeg var ute og handlet. Men i fjor sommer/høst bestemte jeg meg endelig for å skaffe meg sånne flerbruks tøy-nett, og det er rett og slett det det går i nå. Enten det, eller så putter jeg bare alt nedi i en ryggsekk som jeg stort sett har på meg når jeg er ute og går uansett.
3. Mindre kjøtt
Enda en ting jeg har blitt langt flinkere til det siste året er å kutte ned på kjøttspisinga. Jeg spiser fremdeles “kjøttdeig”, “pølser” og sånn, men nå foretrekker jeg helst de vegetarvennlige kjøttvariantene uten kjøtt, og også helst uten soya. Det eneste minuset her er at det er noen kroner dyrere enn jeg skulle ønske at det var, men sånn bortsett fra det igjen er det bedre for både helsa mi – og miljøet. Ja, samt at jeg helt oppriktig syns at DE FLESTE vegetarvariantene nå smaker BEDRE enn de såkalte “ekte varene” også!
Og mens vi er inne på det kan jeg i tillegg legge til at også på godtefronten har det skjedd ting. Før var jeg veldig glad i snop som smågodt, seigmenn, samt “Party Mix”-posen til Coop, og.. Ja, dere skjønner tegninga. Mens i dag foretrekker jeg rett og slett forskjellige poser med nøtter og tørket frukt, og kanskje bittelitt sjokolade.
4. Mindre ferdigmat
Ikke så mye å si her egentlig annet enn at jeg altså ikke kjøper Big One og Grandiosa lengre, for det er pokker meg mat som både SMAKER og SER UT som plast, for å si det sånn. Og akkurat når det kommer til disse to liksom-pizzaene har jeg blitt så ekstrem i “moralen min” at jeg helt seriøst har vurdert å slette enkelte venner et par ganger når de har lagt ut bilder av enten det ene eller det andre på f.eks Snapchat-storyen sin…. ÆSJ!!!!
Den eneste ferdigpizzaen jeg kan tillate meg å spise nå og da i dag MÅ være fra Dr Oetker, ellers er det helt, helt uaktuelt. Eh ja, også spiser jeg generelt mye mindre ferdigmat når det kommer til andre ting også.. Bare så DET også er blitt nevnt.
5. Laaaaangt bedre kildesortering
Det var en gang hvor jeg hadde en meget enkel type form for kildesortering.. Restavfall, papp/papir og tomflasker. Hadde jeg noen filmer jeg var lei av så gikk de gjerne i restavfallet, og det gjaldt også all plast-embalasje og.. Ja, alt som det ikke var pant på, eller som kunne defineres som papp eller papir.
Men I DAG derimot kildesorterer jeg daglig både plastembalasje og metal, og skal jeg først slanke film, spill eller cd-hylla litt, ja så gir jeg det enten bort til noen venner, eller så SELGER jeg det gjennom Facebook!! Heia gjenbruk, arv og miljø!! <3 <3
Hvilke grep har DU tatt for miljøet de siste par årene?
