Som de fleste av dere nok er i stand til å bevitne – shitmassener gjennoppstandet!
Kosepratet litt med Renate over Discord tidligere denne uken som synkronpyntet sitt lille hvite mens jeg drev og “slåss” med mitt trashy rosa. Kan vel si at foreløpig har jeg ikke fått ordentlig sneisen på det med lyselenker og girlander. Ser lowkey ut som jeg har forsøkt å gjemme begge deler inn i treet. 🧐 Og så er det fult lov å kritisere fordelingen ikke minst! Deler av treet ser nakent ut, mens en annen del ikke har like mye å klage på. Sånn sett burde jeg vurdere å kalle det “verdenstreet”. Nå er ikke bildet over det aller beste for de av dere som har sykelig lyst til å se det ordentlig – til de av deredet måtte gjelde, her er en throwback-link til bildene jeg la ut i fjor. Jeg lover, det er ikke snakk om de alt for enorme forskjellene!
Og mens vi er inne på bildet ovenfor.. 1. jeg har skiftet sokker siden det forrige innlegget som ble lagt ut for en ukes tid siden – æresord med opp-ned kors på halsen! 2. sorry at jeg nå har to innlegg rett etter hverandre hvor jeg poserer oppå kjøkkenøya mi!
Ja.. jeg er så godt i gang med å minne dere, kanskje mest meg selv, på hvor dårlig blogger jeg er så hvorfor ikke fortsette. For noen uker siden fikk jeg en ganske snasen ting i posten. Gadd ikke å lage noe innlegg på det da, så.. jeg kliner heller til med et bilde nå.
Barbie på KASSETT!! Jeg mener, hvor kult er ikke det? Har ikke hørt på den enda da den eneste spilleren jeg har for øreblikket spiller i slowmo. Men jeg har hørt albumet på Spotify. Har ikke gått sånn veldig på repeat der heller, men. Jeg hørte gjennom det før jeg bestilte den, men helt ærlig så er dette et av de kjøpene som først og fremst går under den litt for store “gøy å ha”-paraplyen. Sier ikke at sangene er dårlige, og det er godt mulig albumet vil vokse på meg i fremtiden, men per nå har jeg bare prioritert å farge ørekanalene med andre lyder.
Har forresten “fått” pakke i dag også. Og den skal jeg dele med dere asap! Det vil si. Dere skal få vite hva det er. Og SE attpå til! Men jeg kommer ikke til å dele-dele. Bare så det er sagt.
Disse godstakene bestilte jeg fra Coopers Candy “her forleden” (til nyåret bør jeg virkelig vurdere å forunge ordforrådet mitt. Jeg mener, alvorlig talt! 👵) På dette tidspunktet hadde jeg alt nettshoppet langt over det budsjettet sier at jeg har råd til (blir noen tusen å føre tilbake til bruksen til uken..). Det har blitt mange bestillinger i det siste som jeg har tenkt skulle være.. den “siste”. Men så har det sneket seg til en til. Og enda en. Gjerne så tidlig som dagen etter allerede.
Men krysser fingrene for at jeg klarer å holde meg unna flere kjøp ut minst dette året nå. Det vil si.. med unntak av “en ting”. Er stadig veldig aktiv i facebook-gruppen Norske Filmklassikere hvor det for tiden kjøres en slags julekalender hvor det legges ut en ny ting på bidra.no hver dag som man kan velge å støtte med 250 kroner i løpet av en 30 dagers crowdfunding. Og her er det enten snakk om en norsk filmklassiker på blu ray, en bok om en film, eller et eller annet merch. Kommer noen filmer i posten ganske snart som jeg var med på å finansiere tidligere i høst, og “planen” er at jeg skal rulle ut et innlegg igjen til dere da. 😎
Ryktet til stigespill er ikke lengre det det en gang var. Det har på sett og vis falt litt de siste årene. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med. Det er på tide å gi stigespill en aldri så liten oppreisning igjen. Ja, det er simpelthen på tide å ta konseptet til et helt nytt nivå! ✊
På søndag hadde jeg for første gang på lenge besøk av Rune. Vi gjorde stort sett det vi pleier å gjøre. Helt til vi kinda ikke gjorde det.
I sommer testet jeg ut samtlige av Van Holten’s grønnekle sylteagurker. Og jeg tenkte jeg var fiks ferdig med Van Holten da den siste agurken omsider var “konsumert”. Men den gang njett! For tror dere ikke at det også eksisterer en egen 1 liter juice? 😖 Hell yes!.. så fort jeg fant ut av dette innså jeg at jeg altså IKKE var helt finito med den noe særegne “grønnsaksleverandøren” likevel. Men denne gangen har jeg i det minste hatt gleden av å dele ubehaget med en venn. Tihi. 😊 Og alt i regi av det noe utleverende selskapsspillet “Hvem i rommet?”!
Jeg kan love at det hele ikke akkurat førte til “ingen sure min(n)er”…
I går startet jeg på et prosjekt jeg kinda skulle ønske at jeg hadde begynt med for mange år siden, nemlig å sette opp en digital liste over hvilke filmer jeg har på dvd og blu ray.
Fra før har jeg satt opp en liste over min digitale filmsamling, hva jeg har av 4K-blu ray, samt min fysiske spillsamling, men dvd og (“vanlig”) blu ray har jeg stadig utsatt, rett og slett fordi det er såpass mange titler å holde styr på! 😳 Og samlingen har stadig latt seg forøke, som igjen har ført til at det å sette i gang har virket som et stadig større ork.
Men nå har jeg begynt og takket være mobilappen CLZ Movies så går det mye raskere enn om jeg skulle gjort alt oldschool. Man scanner strekkoden til enhver film man har, og så blir filmen STORT SETT funnet og lagt inn uten noe videre “styr”. Dvs. det er noen ytterst få titler appen enten ikke finner i hele tatt, eller som den registrerer med feil format. 😏 Altså: appen registrert noen ganger dvd-filmer som blu ray, og ved disse tilfellene har jeg valgt å slette scannen, for så å legge inn filmen manuelt.
Er ikke så viktig nøye for meg å ha riktig utgivelse av hver enkelt film registrert, det viktigste er at jeg har en liste over hvilke filmer jeg har på det og det formatet. Har hendt flere ganger når jeg har vært inne på f.eks Platekompaniet at jeg har vurdert å kjøpe en film, men latt være fordi jeg ikke har vært helt sikker på om jeg alt eier den 😅 og DET ønsker jeg å sette en strek for nå – med og uten kode. Også gjør appen det lettere for meg å potensielt begynne å sortere samlingen alfabetisk og etter sjanger, da det også er noe jeg ikke har helt orden på enda..
Nesten ferdig med å scanne dvdene nå, ca. 300 stykk. Har av en eller annen grunn droppet å scanne tv serie-boksene foreløpig. Men planen er at de også skal inn på et tidspunkt. Og så har jeg ikke lagt inn en eneste blu ray-film enda, og det er det som vil ta mest tid. Har ikke det konkrete tallet i hodet, men jeg er rimelig sikker på at jeg har flere blu ray-filmer enn dvder. Når folk har spurt om hvor mye jeg har sammenlagt har jeg svart at det i alle fall ligger på over 1000. Riktignok har et og annet blitt solgt, men føler meg ganske trygg på at det firesifrede tallet fortsatt stemmer. 😎
Men det vil vise seg.. om forhåpentligvis ikke alt for lenge.
Å ja, så har forresten veden jeg bestilte i sommer endelig kommet. Vekst-bilen kom kjørende med en 1500-liter sekk i 10-tiden i dag, så nå kan jeg omsider fyre enda litt oftere uten å være så redd for å gå tom. Noe jeg ikke tror man kan 100% i Oppdal, men dere vet.. jeg er ganske flink til å overtenke visse ting.
Burde ha bestilt litt opptennings-ved også, men det kan jeg bare stikke innom Europris og kjøpe så og si når som helst.
13 år+ med blogging, det er klart at jeg har pådratt meg noen yrkesskader på veien!
1. Skriveleif blir nazi!
Vanligvis foretrekker jeg å gå gjennom stuff før jeg publiserer, både en og tre ganger. Det hender at jeg rusher et og annet, men STORT SETT tar jeg meg tid.
«Hvordan vil det tolkes hvis jeg bruker disse ordene kontra disse ordene?» For hvordan man ordlegger seg har mye å si!
Og selvfølgelig: (grammatikk- og skrive-)Leif skal helst ikke leve!!
«Burde jeg kanskje kuttet ned denne teksten litt?», «Oi, kuttet jeg for mye nå?».
Det er mye å holde styr på! Noen ganger er det selvfølgelig viktigere at budskapet kommer frem enn at teksten ville fått en sekser av norsklæreren. Det er ikke like “katastrofe” å ordlegge seg dust i et innlegg om sitt elsk/hat-forhold til Tine Iskaffe som det fort kan bli om man trykketaster feil i et innlegg om angrepene i Gaza.
Og det samme gjelder også ellers i livet. Så skal det selvfølgelig være lov å trå feil også innenfor de mer følsomme tematikkene uten å bli ditcha, kansellert og faens oldemor, sett at du ikke med vilje har ytret deg hatefullt eller respektløst og står fast ved dine hatefulle ytringer.
Og jeg skal være den første til å innrømme det! Jeg HAR av og til latt denne “skravle-perfeksjonismen” gå litt for langt i situasjoner hvor jeg heller burde slakke mer ned. Jeg har arrestert venner av meg for å bruke ord feil, og jeg har også høyt og tydelig gjort et poeng av det når jeg har sagt noe feil selv, i samtaler hvor jeg heller bare burde “la det gå”.
Har heldigvis blitt chillere med årene, det må sies. Eller nei.. det MÅ ikke.. jeg mener.. eh.. på tide å gå videre?
2. Kan det dokumenteres? KLART DET KAN! HVA er en blogg uten content? Nada kommunelada! Og hva er vel en blogger som ikke har blogget på en stund? En glemt bok på et nedstengt, støvete bibliotek.
Det var en tid hvor “ALT” skulle dokumenteres! “Alt” jeg tenkte og følte på skulle skrives om, “alt” jeg handlet skulle knipses bilder av, og jeg irriterte meg brått litt ekstra over de som jeg ikke fikk slengt inn i bloggen i form av bilder og/ eller video vs. de som var mer som meg på den måten. Sistnevnte tok jeg brått personlig, og jeg kunne raskt begynne å betvile om vedkommende egentlig var flau av å være en venn/ bekjent av meg. For det fantes vel ingen andre grunner til at enkelte ikke hadde så sterkt behov for å bli “udødeliggjort” på nett? Nei. Content skulle ut til en hver tid, koste hva det kostet ville – og ALT var content!
Og selv om jeg ikke har bloggen like sterkt i mente i 2023 som jeg f.eks hadde i 2011 eller 2012, så lar jeg meg fremdeles plages litt av og til når jeg stadig ikke har lagt ut noe på en stund. Dette er en av grunnene til at jeg nesten ALLTID går med sekk når jeg er utenfor huset. Man vet aldri når det dukker opp noe som er verdt å ta bilde av – og speilrefleksen ligger ALLTID i sekken!
Det som derimot er hakket verre er at jeg i nyere tid stadig har unngått folk “på gata” i perioder jeg ikke har hatt noe nytt og spennende å fortelle/ snakke om. Frykten for å fremstå som kjedelig og forutsigbar har bidratt til å gi meg en økt grad av sosial angst. Skal dog ikke gi skylden 100% til “blogghjernen” for dette. Jeg ER “easely bored” av natur, men bloggermentaliteten har ikke akkurat hjulpet på.
Jeg er forresten ikke særlig lett å ha med å gjøre her heller. Jeg blir lett irritert hvis jeg skjønner at folk kjenner til meg “litt for godt”. Da tenker jeg at jeg er blitt for kjedelig og ikke minst forutsigbar. Og jeg blir også fort irritert om folk bommer. Særlig hvis folk slenger ut UTDATERTE påstander om meg. Da går jeg fort ned i tvileboksen og begynner å stille spørsmål hvorvidt vedkommende egentlig kjenner meg i hele tatt.. «Følger du ikke med på bloggen/ Youtube-kanalen/ Instagram/ Tik Tok lengre????»(dette skal vi straaaaks dykke videre ned i.. ⇓). Igjen som jeg også har et ønske og behov for å fremstå som mystisk og Uforutsigbar. Nei, det skal ikke være lett altså. Men for faen.. FØLG MED DA!
3. SE MEG, LES MEG!
Jeg utfordret dere for litt siden til å reflektere over det store spørsmålsfråga: HVA er vel en blogg uten dens content?
Vel, jeg skal nå utvide det litt: Hva er vel en blogg med content uten dens PUBLIKUM??
Innimellom har man rett og slett “uflaks”, eller hva man skal kalle det: Du har lagt ut et innlegg du er rimelig fornøyd med, men av en eller annen grunn er ikke responsen helt som håpet på. Derfra og ut kan veien til kjelleren være både brutal og ikke minst kort. Akkurat som rekkevidden på…
I DAG har jeg vennet meg til tanken om at “ingen” leser eller kommenterer blogger lengre. Men skulle jeg “feile” før, altså da blogg enda var poppis, å Satan i gatan!.. Det var en tid hvor man kunne betale blogg.no 15, 30 eller 45 kroner for en såkalt BLOGGSHOUT! Og for å si det sånn, det var ikke bare sjela det ble dyrt for hvis et innlegg ikke skulle få den responsen jeg mente det fortjente. Og det var ikke sånn at man kunne “shoute” et innlegg bare den ene gangen heller, – nei, nei, nei!! Man kunne “shoute” det samme innlegget så mange ganger man bare ville/ hadde “råd til”!
I dag derimot må jeg nøye meg med å dele et innlegg i 77 forskjellige bloggrupper på Facebook. Og siden “ingen” lengre er på Facebook heller.. og de få unntakene mulig har “unfollowet meg” som en konsekvens av blant annet denne “gruppe-spamingen”.. faen, hva holder jeg egentlig på med?
Kom forresten på nå at det også var en greie å kommentere masse randome blogger en gang i tiden i håp om at folk skulle “gjengjelde tjenesten”. («Fin blogg! Kommenter tilbake?» – Jeg holdt meg heldigvis for god til akkurat den type kommentar, men leste i stede innlegget jeg skulle kommentere, prøvde å kommentere noe relevant, og krysset så fingrene for at vedkommende ville gjøre det samme..)
Var OGSÅ en greie å legge til masse “venner” på blogg.no i håp om at flere skulle se når jeg la ut noe nytt. Nei vet dere hva.. det er mye rart jeg savner fra bloggens gullalder, men VISSE ting håper selv jeg aldri returnerer!!
Men ja.. det å legge ut noe for så å føle på en totalt likegyldighet fra verden rundt. Det kan brått være døden.
4. Ille til mote
BANG!! – Dagens outfit!
Jeg er ingen moteblogger. Jeg har ytterst få “dagens outfit”-innlegg ute. Likevel tar jeg meg stadig i det hvis jeg har på den samme t-skjorten på mitt nyeste innlegg som jeg hadde for to innlegg siden. Og det hjelper ikke nødvendigvis at det er en hel måned mellom disse innleggene og at JEG vet at jeg har brukt ørten førten t-skjorter mellom dette… mellomrommet.
For dere som scroller gjennom bloggen kan dette fort se litt slapt ut. Og er det en ting jeg ikke vil at folk skal tenke på meg som så er det slapp. Vel, nest etter kjedelig og forutsigbar.
Og igjen har dette smittet over til mitt “virkelige liv”. Skal jeg treffe noen prøver jeg ofte å komme på hvilke klær, og da særlig hvilken t-skjorte, jeg hadde på da jeg hadde noe med vedkommende å gjøre sist. Dette gjelder når jeg skal møte folk fysisk, men også når jeg skal prate med folk over f.eks Discord og jeg vet at det er en viss sjanse at kamera skal på.
“Søren. Jeg postet visst en karusell på Insta med disse klærne for noen uker tilbake…”
9. juni 2011; I likhet med Mr. Bean har også jeg klart å forsove meg slik at jeg i en nervete stund risikerer å komme for sent til den rutinerte tannlege-sjekken. Heldigvis vil skjebnen ha det til at jeg rekker det i siste liten. Null hull og mangler i verken avtalebok eller Karius og Baktus Veg. 49.
Etter å ha vinket tannlegen adjø bestemmer jeg meg for å ta turen innom MIX som fremdeles er en greie i bygda. Der får jeg øye på en pocket som raskt fanger min interesse. På omslaget er det en veldig vakker kvinne som stirrer intenst inn i sjela mi. Sporens straks skal både undertegnede og pocket vise seg å være solgt. Boken heter «Ni liv» og er en fiktiv shapeshifter-roman av Rachel Vincent (og ikke en vampyrbok, slik jeg har antydet i tidligere innlegg).
Årene går og mye skal endre seg med tidens løp. Vennskap kommer og går. Jeg får stadig flere erfaringer. Blir stadig sterkere og tryggere på meg selv og mitt. Men «Ni liv» forblir stadig “urørt”. Det har seg nemlig sånn at den er en oppfølger, en del av en serie på totalt seks bøker-ish! 😘 Jeg gjør nå og da noen forsøk på å finne de resterende titlene, stadig uten hell. Lenge skal «Ni liv» være den eneste boken jeg har liggende. Høsten 2016 klarer jeg derimot å sette klørne i bok 3 og 5, men så skal det på ny ta noen år før samlingen igjen blir utvidet.
I det fingrene mine taster ned de ordene øynene dine nå leser viser kalenderen til november måned, året er 2023 og min samling av Rachel Vincents shapeshifter-serie på norsk er endelig komplett! Det skulle ta meg over 13 år, men nå er det altså gjort.
For noen uker siden kom jeg over en fyr på Bookis som hadde bok 4. Og uken som var ble jeg kontaktet av ei dame på Finn som tilbydde seg å selge meg bok nummer 1. Husker ikke når eller hvordan jeg fikk tak i bok 6, men den snek seg også inn på et tidspunkt, og NÅ kan jeg endelig sette meg ned og lese hele serien!! 😍
Dvs. jeg googlet nettopp og visstnok har det kommet en bok til i år, men jeg vet ikke om den er utgitt på norsk enda, så enn så lenge er vel den “NORSKE” serien 100% da jeg stadig ikke har interesse av å lese bøker på andre språk enn til nød dansk eller svensk.
Det føles godt å endelig være “ferdig”. Når jeg derimot begynner å lese disse bøkene er et helt annet spørsmål. Har en del ulest her og der som har ligget og samlet støv.. ganske så lenge. 😏 Kommer nok til å prioritere noen bøker jeg har liggende som ikke er en del av noe serie først. Føles så tiltaksork å starte på noe “så stort”. Som jeg skrev innledningsvis – mye har forandret seg med årene, men tålmodigheten er stadig mangelfull.
Skulle det forresten være noen der ute som har en god boksamler-app å anbefale? Sjekket ut Goodreads i helgen som jeg ikke tror jeg kommer til å vie særlig mer tid til (med det første) da det er STORE mangler der når det kommer til norske utgaver. Vet også at man kan klinke inn boksamlingen på Bookis, men der har jeg et problem med at det ikke går an å sortere bøkene man legger inn etter noen annen rekkefølge enn.. den man har lagt de inn på.. så hvis noen kjenner til en app som er bedre enn de to overnevnte på disse feltene hadde jeg blitt enda litt lettere å ha med å gjøre enn jeg alt er! 🔥🔥
«Love Hurts» sang The Everly Brothers i 1960, og jeg er smertens enig!
På fredag bestemte jeg meg for å teste det som i følge “onde tunger” er VERDENS STERKESTE LOLLIPOP!! – «The Toe of Satan».
På baksiden av esken utfordres man til å holde ut i fem minutter før man eventuelt døyver smerten med et eller annet meieriprodukt. Holder jeg tiden ut? Eller må jeg kaste inn håndkledet og simpelthen innse at jeg ikke rekker «the prince of darkness» til tærne en gang? 😈
Det er både fascinerende, litt vemodig og noe urovekkende hvordan et menneske, et hvert menneske, først blir født i det ene øyeblikket, for så å dø i det andre. Livet er gjerne så endeløs langt, og nådeløst kort på en og samme tid.
Noen lever et langt lengre og seigere liv enn andre. Noen blir bokstavelig talt frarøvet livet dagen etter, eller i noen tilfeller samme dag som de er blitt “gitt det”. Mens andre igjen presterer å bli både 80, 90 og godt over 100 før gardinene trekkes for en aller siste gang.
På mange måter er det viktig å være klar over dødens eksistens. For det kjipeste jeg kan tenke meg er å ligge på dødsleiet og angre på alt man ikke våget, eller ikke gadd mens muligheten enda sto ved like. Samtidig er det viktig at man ikke tenker for mye på det hele, da en brått risikerer å bli overfalt av tristesse, en overveldende sky av «hva er vitsen?». Og er det noe livet er ALT for kort til, samme om får 100 dager eller 100 år av det, ja så er det å angre på alt man skulle gjort, alt man burde-burde, men aldri gjorde, eller alt man slettes ikke burde fylle livet med, som tanker og anger om det man burde-burde, eller skulle ha gjort.
Her for leden var jeg innom en nettside med navn og bilde på folk i Oppdal og Rennebu som har gått bort. I og med at Oppdal/ Rennebu ikke er SÅ stort, er det veldig, veldig mange ansikter jeg lett kjenner igjen. Jeg har jo sett de aller fleste innbyggerne både en og tusen ganger, så igjen: ikke så rart!
Men når jeg så finner navn på hele tre lærere som har dødd det siste halvannet året, og hvor to av de viser seg å ha gått bort med bare en dags mellomrom, og alle tre er mennesker jeg har hatt relativt godt forhold til.. ja da er det fort gjort å bli litt rar i hodet. Og så tar jeg meg i å tenke på hvor flink jeg egentlig har vært til å hilse på de forskjellige da jeg tilfeldig har “støtt på de” i senere tid (altså etter “skoletid”).
Og derifra er det igjen lett å begynne å tenke på hvor mange andre som har gått bort de senere årene som man skulle ønske man var flinkere til å slå av en prat med, mens det enda lot seg gjennomføre.
I dag har jeg satt meg som mål å ikke la den sosiale angsten “ødelegge”. Ser jeg noen jeg vet av når jeg etter hvert får kommet meg ut, ja så skal jeg i alle fall hilse, sett at det ikke er en av de få jeg overhode ikke ønsker å ha noe som helst å gjøre med what so ever. For livet er også stadig for kort til å sløse tid på de som ikke fortjener den!
Man vet aldri når siste sjanse byr seg. Og selv om flesteparten i Norge stemples ut som gammel skjer det av og til unntak som kan slå til når som helst. Og det unntaket kan finne på å ta seg av.. hvem som helst!
Så bruk tiden din godt. Våg å si hei til de du liker og heier på, enten du kjenner de eller ikke. Vis de som betyr noe at du bryr deg på din måte. I morgen kan det være for sent.
Da jeg var veldig liten ble jeg gitt en bok i gave som het «Mamma! Hvor kommer barna fra?». Jeg kan ikke huske at noen voksne (eller barn for den saks skyld) leste den høyt for meg, noen gang. 🤔 Men den lå der i bokhylla. Og jeg minnes at jeg i en periode tok den frem relativt ofte, og at jeg så på noen av tegningene midt i boken som den gang var nok til å pirre hele meg.
For boken var en barnebok om barneproduksjon. Og i en barnebok er det naturligvis nok av bilder eller tegninger å se på. I dette tilfellet var det det sistnevnte. Men selv om dette var en barnebok jeg hadde fått av mamma som veldig liten, og selv om bildene i boken var tegnet kjente jeg stadig på en viss frykt for at noen skulle komme inn og se hva jeg tittet på.
Senere skulle jeg oppdage pornografi via pappas pc. Og dette oppdaget mamma og pappa relativt fort da de (les pappa) tok en titt på loggen. Og det var ikke så populært for å si det sånn! 😱😱 Jeg husker at jeg ble snakket til ganske strengt flere ganger (hadde vanskelig for å holde meg unna når “skaden” først var gjort), og jeg følte ofte at jeg hadde gjort noe galt! På kanten av kriminelt! Måten jeg ble snakket til på da de oppdaget hva jeg hadde sett fikk meg til å føle meg enda mindre enn jeg strengt talt “burde”. Jeg fikk på ingen måte følelsen av at å se på porno var verken greit eller “normalt”. I stede fikk jeg et stadig økende inntrykk av at dette var noe ulovlig man skulle skamme seg over! Noe som skulle straffe seg!
«Sesam sesam!» (åpne deg opp)
For noen år siden bestemte Gro Dahle seg for å skrive en barnebok om pornografi. Boken heter «Sesam sesam» noe jeg syns er ekstra gøy å tenke på tatt i betraktning hvilken kjent barne tv-skikkelse søsteren hennes (Hanne Dahle) ga liv til utover det fargerike 90-tall.
I «Sesam sesam» “møter vi” brødrene Al og Kas som deler samme soverom, teppe, mamma, og pc. Storebror Kas tar ofte med seg sine “røvervenner” på besøk, og det resulterer oftest i at Al må gå ut av rommet mens Kas “og de førti røverne” okkuperer pcen, og alt annet som også er Al sitt.
En dag, like etter at Kas og “røverne” endelig har forlatt huset setter Al seg foran pcen i fred og ro. Endelig er Kal og de bråkete vennene hans borte. Endelig er Als tur til å sitte foran pcen igjen. Al taster inn pcens kode og skvetter nærmest til side når pcen “våkner til live”. 😵💫 På skjermen er det masse bilder og videoer som ikke minner om noe Al har sett før. Og han syns først at det hele er veldig ekkelt og ubehagelig. Han føler han har sett noe han ikke burde se, og har lyst til å klikke vekk alt sammen, alle vinduene, men får det ikke helt til.
Etter hvert begynner han å kjenne en litt rar god-følelse av alle de videoene og bildene som lyser opp foran han. Men brått så åpner døren til soverommet seg opp, moren hans kommer inn, og Al rekker ikke å lukke alle vinduene før mamma har sett alt sammen. Al har mest lyst til å bare forsvinne, men det er ingen steder å gjemme seg. Det er for sent.
Det tar litt tid før Al eller moren sier noe særlig. Det er middagstid, men mens de to sitter rundt bordet har Al problemer med å spise. Er moren hans skuffet over han? Er moren sint? Er hun flau over han? Er hun kanskje ikke en gang glad i han lengre?
Til slutt begynner moren å snakke, og til Als lettelse er hun verken sint eller skuffet. Moren viser seg å være på langt nær så dømmende som først fryktet, og betrygger Al i at det han har sett er helt normalt, og ikke noe å skamme seg over. Men at porno er et skuespill for voksne som ikke gir et reelt bilde av hvordan man “koser seg”, at porno fort kan gi både barn og voksne feil ideer om ting man “må” gjøre, eller hvordan man “må” se ut.
«Sesam sesam» er en bok jeg skulle ønske jeg selv hadde da jeg vokste opp. Og som mine foreldre skulle ha lest for meg, men også for seg selv. For en dag i dag så mener jeg at den responsen jeg fikk da jeg ble “tatt” ikke er den riktige måten å reagere på når man finner ut at barna ser på porno. Det er helt klart mye i porno som er kritikkverdig, men det å få barna sine til å nærmest føle seg kriminelle og ekle når samtalen senere blir tatt (om den blir gjort i hele tatt), er ikke veien å gå, og kan i verste fall være minst like skadelig som pornoen selv.
«Sesam sesam» er veldig godt skrevet bok. Den er skrevet med en varme og åpenhet, men også en lekenhet som gjør at den føles akkurat så trygg som en barnebok om pornografi kan gjøre. 💖 I tillegg har forfatterens datter (Kaia Dahle Nyhus) tegnet en rekke flotte og gøyale tegninger som kler historien som mamma Gro har skrevet veldig godt.
Om denne boken ikke er å finne i alle norges barnehager og barneskoler, samt i de fleste barns hus og hjem så burde den jammen gjøre det! Dette er ei veldig fin og viktig bok, om noe som fortsatt en del voksne kvier seg for å snakke med barn om, eller med hverandre for den saks skyld.
Porno forsvinner ikke fra internett, og internett ser heller ikke til å forsvinne, men i stede bli en stadig viktigere og større del av folks liv. Og om så du har sikret ditt barns ipod, pc eller hva enn mot å komme inn på visse sider, så vil de mest sannsynlig komme over og se på porno hjemme hos vennene sine. Og dessuten, porno er mye mer utbredt enn “bare” på de typiske nettsidene man kan tenke på å “blokkere” ut. Noen ganger holder det å scrolle seg gjennom Youtube, Instagram, Facebook, eller Tik Tok for den saks skyld. Pornoen er over alt, det er så og si uunngåelig, og den har cummet for å bli – enten man liker det, eller ikke.
I forbindelse med den noe vemodige skjebnen til Dragens Hule har jeg i kveld lyst til å hedre de en siste gang med å vise frem NOE av det jeg har kjøpt fra nettbutikken opp gjennom årene – DET ER IKKE LITE! Og jeg skriver NOE for det er ikke alt jeg lengre har. Noe har jeg gitt bort, og noe er blitt kastet. Hadde f.eks en pose “blod” i dusjen før som ville vært litt rart å tatt vare på “for evig og alltid”, men for de som måtte være interessert, HER er et innlegg som kan tittes på!
Og mens jeg er inne på ting jeg ikke lengre har.. hadde også en sort paraply som det sto “VAMPIRE” på. Den hadde jeg en god stund, den var av bedre kvalitet enn samtlige paraplyer jeg har kjøpt andre steds i nyere tid.. men dessverre så tok vinden til slutt knekken på den. Bokstavelig talt. Anyways, HER finner dere noen bilder av den også.
Alt i alt har det gått svimlende store summer til dragens konto en gang i tiden. Særlig i 2011 og 2012 gikk det nærmest én bestilling i uken. Spare penger? Nei, fuck det da! Kan brått ligge død og begravet om en ukes tid.. Har gått litt tilbake i arkivet, og fant just et innlegg postet 19. januar 2012 hvor jeg har skrevet følgende; «Siden 22. mai 2011 har jeg brukt 14 884 kroner og 50 øre på Dragens Hule! Og da har jeg enda ikke regnet hva jeg har brukt på cdon.no, platekompaniet.no og andre nettbutikker! Hehe!»
Så ja, man kan trygt si at det har blitt “noen” kjøp opp gjennom.
Jeg har i dag gått litt frem og tilbake i leiligheten på jakt etter ting jeg fortsatt har. NOE er kjøpt i nyere tid, men det aller, aller meste er fra “de gode, gamle” dagene.
Av en eller annen grunn var visst ikke mamma så fan av den siste t-skjorten da jeg kjøpte den. Rart med det. Og apropos mamma. Bodde fortsatt hos henne på det tidspunktet denne skjorten ble kjøpt (våren 2011). Og med tanke på hvor mye t-skjorten har blitt brukt så syns jeg virkelig kvaliteten/ trykket har holdt seg meget godt! Dette er en t-skjorte jeg fremdeles bruker relativt ofte.
Det samme kan jeg for så vidt godt si om alle tre. Har btw flere t-skjorter fra Dragens Hule liggende, men disse tre er altså de jeg liker best! <3
I tillegg til denne sekken og sminkepungen så har jeg også hatt noen «Emily the Strange»-buttons som jeg til slutt ga bort til ei venninne. Og jeg har fremdeles en vekkerklokke som jeg konsekvent har latt stå i det rommet jeg har oppholdt meg minst i alle bostedene den har vært med. Simpelthen fordi den tikker og takker for høyt. Haha!! Og selv om den vanligvis bare står og støver ned et sted så sørger jeg likevel for å stille viserne en time frem og tilbake hvert år. Og går batteriene tom for strøm, ja så skifter jeg – SELV OM den altså bare står og samler støv som jeg samler pokémons i «Pokémon Go».
And yes!!: Vet for øvrig at «Emily the Strange» er en tegneserie. Dessverre har jeg aldri somlet meg til å kjøpe noe fra den, og har heller ikke lest den noe sted. Men tror jeg tenkte at jeg sikkert kom til å gjøre det en gang da jeg kjøpte disse merchendisene. Og jeg mener… selv om man aldri har hørt ei eneste låt fra et band så må det vel være lov å kjøpe merch fra de om man syns noe ser kult ut?
Vet ikke om det er noe særlig av bloggfølgerne mine fra “den gang da” som husker det, men jeg gjorde en greie ut av disse badeendene da jeg først “fikk de”. Spurte om dere ikke hadde noe navneforslag. Og på DEN TIDEN ga det mening å spørre leserne sine om sånt, for på DEN TIDEN så SVARTE folk som regel når man spurte. Og man fikk som regel svar på en del ting man streng talt ikke spurte om også.. Ah, det var tider.. da man faktisk fikk kommentarer her inne!!
Hmmmm… men usikker hvor vidt jeg brukte noen av forslagene jeg fikk da. Tror jeg endte med å døpe de noe jeg kom opp med selv. En av de ble i alle fall kalt opp etter en av mine favorittblogger på den tiden, og det tror jeg verken denne bloggeren selv, eller noen andre hadde foreslått. (For veldig spesielt interesserte: “dåpen” kan sees her!)
Som dere kan se med deres helt egne øyne.. jeg har MAAAAANGE buttons!! Så det å velge ut 13 stykk til et “best off”-bilde var ikke bare-bare, og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg faktisk har valgt ut de 13 jeg faktisk liker best, men, men.
Av disse fire som kan sees på det andre bildet er disse “hjemmelaget”. Dragens Hule har lenge tilbudt seg å lage knapper med den teksten du selv måtte ønske. Og da jeg sendte en mail med youtube-logoen min som png-vedlegg så fikk jeg til svar at de godt kunne lage noen buttons med den på.
Hadde en annen buttons som det sto “Aylar Von Kuklinski” på. Den hadde hvit tekst på sort bakgrunn. Og jeg har dessverre mistet den. Frykter den kan ha falt av mens jeg har vært ute og gått. ELLER så kan den ha rullet ned fra ei hylle på badet i sokkelen jeg bodde i før, og forsvunnet i sluket..
Kall meg rar veldig gjerne, men jeg syns det er litt koselig å tenke på at så og si alle som har vært og besøkt meg på et tidspunkt etter at jeg flyttet hjemmefra HAR satt sine bein på denne dørmatta! Den var noe av det aller første jeg bestilte etter at jeg flyttet på hybel, så den har vært med meg nesten hele året jeg bodde der, + alle 9 årene jeg bodde i sokkelleiligheten, + de to årene jeg har bodd i den leiligheten jeg holder til i nå.
Og ja.. Det er vel meningen at man skal ha den ute, men jeg tør helt ærlig ikke ta sjansen på at ingen stjeler den. Har jeg forresten fortalt om den gangen jeg kom hjem fra en Oslo-tur, til at det sto et føkkings veiskilt rett utenfor døra mi?? Kontaktet politiet umiddelbart, og det kom en (politi)bil og hentet det ganske umiddelbart. Så ja, man vet aldri helt med folk..
Bortsett fra «fullstendig kaos»-buttonsene lengre oppe er vel denne drømmefangeren det eneste i dette innlegget som jeg ikke har lagt ut i tidligere “se hva jeg har kjøpt fra Dragens Hule DENNE GANGEN”-innlegg.
Har ikke renset den før bruk slik jeg vet er anbefalt, da jeg mest har kjøpt den til å ha som pynt. Men jeg har særlig det siste året blitt mer og mer åpen for det spirituelle, så det kan hende jeg kommer til å bruke den sånn på ordentlig en dag. Only time will show.
Utenom «Emily the Strange» er det helt klart Victoria Francés-ting jeg har kjøpt desidert MEST AV inne på denne fine, fine siden. Og jeg skulle gjerne hatt mer. Dragens Hule har ikke solgt noe Francés-stuff på noen år nå, tror jeg. Og jeg har heller ikke lykkes i å finne noen andre norske nettbutikker som har gjort det i senere tid. Ikke utenom noen bilder/ malerier eventuelt.
Publiserte forresten et innlegg i 2019 som viser det meste jeg har av samleobjekter fra denne fantastiske kunstneren, HER kan dere ta en titt på det! Ser at jeg glemte å ta bilder av noen sengesett denne gangen, som jeg fortsatt har liggende, men innlegget viser i det minste sånn typ 90% av Francés-ting jeg har liggende.
Ja. Det var visst det..
Eller, altså.. som nevnt over – dette er ikke ALT jeg eier og har, men noen dels tilfeldig utvalgte favoritter.
Utenom de Victoria Francés sengesettene som jeg akkurat skrev om så har jeg også noen andre sengesett fra Dragens Hule som ikke har noe med Francés å gjøre.
Tusen takk Dragens Hule for alle gode minner! Det har vært en sann fryd å handle hos dere, og jeg tror ikke jeg har hatt EN eneste dårlig erfaring med dere, til tross for at jeg ga dere 101 sjanser (minst!) til å gi et eller annet kjipt inntrykk. Og jeg er ikke sånn altfor bitter for at jeg aldri ble sponset, til tross for at jeg stadig la ut nye blogginnlegg med bilder av stuffs jeg akkurat hadde kjøpt og “fått”.
Det har vært en stor, stor fryd å handle hos dere – og jeg tviler som sterkest på at dere kommer til å havne bak glemselens lås og slå! 🐉
