Det er mulig du bør stoppe å lese særlig mer av dette innlegget nå dersom du spiser eller har planer om å ete ganske snart. Det er også mulig du gjør lurt i å krysse ut dersom du er belastet med en litt for høy dose moral.. Og dersom du er idiot og har en uvane for å tolke ting veldig bokstavelig og tar ting veldig seriøst kan det også hende dette innlegget ikke er det beste du kan bruke de neste minuttene dine på.
Sånn, da burde dere være advart så det jodler etter!
For noen dager siden var jeg i en av mine ganske randome samtaler med Rune over Skype da hjernen min plutselig klarte å finne opp et nytt ultimatum. Jeg er som kjent ganske glad i å forsøke å sette ut folk på forskjellige vis, og jeg har sansen for å gi folk diverse ultimatum. Spesielt tilfredsstillende er det når jeg faktisk har klart å finne på dem selv.
Nå regner jeg med at det er de færreste som faktisk ønsker å måtte gjøre noen av disse tingene, og det er forsåvidt også litt av poenget.. Men dersom det foreksempel sto om liv og jeg måtte gjøre en av disse tingene for at mine nærmeste venner ikke skulle bli lemlestet, skalpert, torturert, flådd og drept… DA hadde jeg trolig endt opp med å gjennomføre alternativ b.
Ja, det er incest, men likevel syns jeg personlig ikke det er SÅ ille sammenlignet med å drukne i eget spy. For alternativ a er jo en smertefull død. Ironisk nok har ikke jeg så høye dødsønsker for tiden. DESSUTEN syns jeg oppkast er hakket eklere enn sperm likevel, samme hvem det måtte komme fra…
Og ja… Jeg hadde neppe kunne forholdt meg til foreldrene mine på samme måte i ettertid som nå, og det er mulig jeg på ingen måte hadde klart å tenke på seksuelle ting igjen uten at jeg hadde følt på en sterk ydmykhet, flauhet og kvalme… Men fremdeles ville jeg likevel gått for min fars sæd fremfor mitt eget oppkast.
Plutselig akkurat nå var det en tanke som streifet meg. Jeg begynte å tenke litt tilbake på forskjellige drømmer jeg har hatt gjennom årene. Først skal det sies at jeg har hatt et par gode (men merkelige) drømmer. Jeg har foreksempel drømt at jeg nærmest har fløyet fra min fars skorsteinspipe til mine besteforeldres. Altså hoppet fra tak til tak. Det er cirka 120 meter å hoppe fra disse husene i følge Google Maps.
Så ja. Jeg har hatt noen mer positive drømmer. Men de aller fleste jeg kan komme på er drømmer som kanskje ikke er av den veldig positive typen. Som veldig liten drømte jeg blant annet at min filleonkel fra Nord-Norge helt tilfeldig ba meg om å rekke ut hendene før han så strødde noe som kunne minne om bakepulver på dem, forså å sette på meg håndjern, plassere meg inn i en politibil og kjøre bort. Det eneste som ikke er veldig tilfeldig med dette er at han faktisk var politi på dette tidspunktet. I dag har han nok gått av pensjon.
Det skal sies at jeg ikke var veldig uskyldig som barn, blant annet stjal jeg begge husnøklene til farfar og farmor forså å gå langt oppi skogen kaste dem i håp om at de alltid skulle være hjemme sånn at jeg kunne besøke dem akkurat når jeg ville. Mye på grunn av at jeg aldri hadde noe særlig til venner ellers i livet før jeg ble rundt 15 år gammel…
Ellers har jeg også hatt mer brutale drømmer som at min mor stakk meg ned bak sofaen med en kjøkkenkniv. Jeg har hatt drømmer om at hele Norge har vært fullstendig bombet i stykker, at jeg har gått rundt blant masse nedbrente hus og bare funnet den ene utbrente kroppen etter den andre, gjerne rester av familie og bekjente.. Og på den tiden fikk jeg ikke lov til å se slike filmer som jeg ser en del av i dag. Det jeg så på den tiden var ganske uskyldige filmer, som regel rettet mot barn.
Jeg kan fortsette å fortelle om mørke drømmer, men jeg føler egentlig det ikke er nødvendig. I stede vil jeg heller gå rett til poenget. Kan det tenkes at folk med en noe lav selvtillit gjerne har mer depressive og negative drømmer (også kalt mareritt) enn folk med ganske godt selvbilde?
De siste årene har de fleste drømmene mine nemlig vært mer av de positive, til tross for at jeg ser mye verre, mer brutale og skumlere filmer og serier nå enn noen gang. Poenget mitt er at jeg har fått en litt bedre selvtillit nå enn da jeg var barn og hadde de mest hyppige marerittene. Jeg har fremdeles problemer med meg selv, men de ligger på en litt annen skala nå. Jeg gikk veldig ofte rundt med store, vonde skyldfølelser som barn, samtidig som jeg var ofte veldig nervøs, usikker og redd.
Hva tror dere, kan selvbildet ha en betydning for hvor lyse eller mørke drømmer hjernen vår produserer? Hva er deres drømmeerfaringer?
Det er en ting jeg har tenkt på i det siste angående pene mennesker. Jeg har ikke så mange venner, men de aller fleste av de jeg har vil jeg si er veldig pene folk med vakkert utseende. Ikke at utseendet skal bety noe i en venneflokk, men jeg bare sier det som det er. De aller fleste i vennegjengen min er veldig pene mennesker, også er det noen få som ikke er like heldige med den biten. Men de er selvfølgelig gode mennesker og ikke minst venner for det.
Uansett. Er det flere enn meg som har opplevd at diverse mennesker dere har hatt kontakt med en lengre periode har blitt penere nå enn de var da dere ble kjent? Mener ikke at de i utgangspunktet nødvendigvis var mindre pen. Man kan gjerne ha vært veldig pen allerede i starten, men av diverse grunner så synes du at de(n) det gjelder har blitt enda penere nå enn da, uten at vedkommende ikke nødvendigvis har blitt det sånn egentlig.
Poenget mitt er at gode venner du har hatt kontakt med i en lengre periode automatisk virker som de har blitt penere på utsiden også etter at du har blitt kjent med den gode innsiden deres en stund. Altså etter at du har funnet ut hvor herlig og snill vedkommende virkelig er å ha.
Jeg skal komme med et konkret eksempel. Jeg har spesifikt to venninner som jeg uten å lyve kan si at jeg synes er de vakreste menneskene i verden. Og nå snakker vi fortsatt om det ytre. Men det jeg lurer på er om jeg hadde syntes det om jeg bare hadde sett de der og da uten å faktisk ha kjent de slik som jeg gjør i dag. Altså her snakker vi to venninner av meg som jeg per dags dato synes ser enda bedre ut enn Angelina Jolie og det skal faen hakke meg en del til.
Sånn, da skal jeg stoppe før jeg tilføyer masse unødvendige gjentagelser og ditten og fnatten.
Vi to har ikke kjent hverandre så alt for lenge, likevel er du en av de vennene jeg fremdeles har klart å beholde som jeg har hatt lengst av de jeg har i dag. Sånn egentlig kjenner vi kanskje ikke hverandre sånn alt for godt enda… Spesielt derfor skremmer det meg det som har skjedd i det siste. Jeg tror jeg har vært flink til å skjule det så selv om jeg skriver dette innlegget tviler jeg på at du skjønner at det faktisk er deg dette handler om. Saken er nemlig at jeg ikke bare ser på deg som en venn.
Jeg har prøvd å spørre meg selv mange ganger. Hvorfor akkurat du? Deretter blir jeg sittende og lure på hva som er galt med meg, hvordan kan jeg stille et sånt spørsmål? Du er et veldig vakkert menneske, sexy, du bryr deg om andre, du virker rettferdig, du har en god sans for humor, og vi har til og med en del til felles. Ja, ikke det at lista stopper der, men skal jeg skrive alt vil jeg passere den maksimale grensen som blogg.no har for hvor mange ord et enkelt innlegg kan ha.
Saken er ganske grei, jeg liker deg jævlig godt. “Saken er grei” skrev jeg. Vel, ja og nei. På mange måter føles det ikke helt greit nå. Selvfølgelig kan det hende at det for en gangs skyld ikke er ensidig, men sjansen for det anser jeg som minimal. Aldri har noen jeg har likt sånn likt meg slik tilbake. Har for lenge siden innsett at kjærligheten aldri vil bli min. Dessuten, hvorfor skulle en så pen, snill og god jente som deg like meg på den måten? Nei, det er for urealistisk!
Som du skjønner så har jeg mine grunner til å verken fortelle deg eller noen andre om hvem du er. Desto mindre jeg snakker om det, desto fortere håper jeg at disse følelsene bare skal forbli midlertidige og forsvinne. Jeg kan ikke ha disse følelsene for deg, jeg kan ikke ha slike følelser for noen!!! Spesielt uheldig er det at jeg fortsatt har slike følelser for ei til som jeg nå har gått rundt og subbet etter i snart to år. Dette går bare ikke, jeg kan ikke like deg, jeg kan ikke like henne, jeg kan ikke like noen på den måten.
Egentlig skulle jeg ikke bli født en gang. Egentlig skulle mine foreldre ha et annet eldstebarn, men det døde. Så prøvde de igjen litt senere og da kom jeg i stede for det barnet som egentlig skulle komme. Mye av mine alltid ikke-gjensidige forelskelser gjennom livet mistenker jeg har kommet av at noen høyere oppe ønsker å straffe meg fordi jeg ble født og ikke det andre barnet. Og jeg er ikke religiøs eller noe, men… Jeg er ikke den som fortjener å ha det bra på den måten. Jeg kjenner mine begrensninger. Jeg kjenner min straff.
Så hver så snill. Slutt å vær en såpass utrolig herlig og snill person. Slutt å gjør sånn at jeg liker deg så alt for godt. Jeg sier det igjen, jeg er ikke sikker, men hvorfor skulle noen som deg like meg på samme måte som jeg liker deg? Det er ikke logisk. Det er som om 4 + 4 skal bli 11, men vi vet alle som kan å telle at det bare blir 8…
Dette vil bli den eneste gangen du vil lese dette. Jeg elsker deg. Jeg kan skrive det her og nå, fordi trolig vil det ikke falle deg inn at det er deg jeg skriver om en gang. Men jeg gjør virkelig det, jeg elsker deg… Dessverre.
Det kan hende noen vil bli litt overrasket over det jeg har å komme med nå, eller ikke. Man burde egentlig ikke bli det, men. Saken er at jeg i det siste har begynt å tenke en del på å flytte herifra. Og nå snakker jeg ikke om å bare flytte fra denne sokkelleiligheten jeg bor på nå og til et annet sted i bygda. For når sant skal sies så trives jeg veldig godt i denne leiligheten. Den har god plass, jeg får gjøre stort sett som jeg vil, og det er ikke så skrekkelig dyrt å leie her.
Når jeg nå snakker om at jeg har lyst til å flytte så mener jeg denne gangen til et helt annet sted. Til et annet distrikt, et annet fylke. Et sted lengre sør. Hvor jeg eventuelt skal flytte har jeg ikke funnet ut av enda. Det eneste jeg vet er at jeg vil flytte et stykke sørover. Ikke nødvendigvis et sted hvor jeg kjenner noen. Bare sørover som uansett gjør at jeg kommer en del nærmere de aller fleste jeg har kontakt med over nett.
Det er også dette jeg vurderer å bruke en større del av neste terapitime til. Jeg skal høre om terapeuten min kan hjelpe meg med å sette opp budsjett på hvor mye jeg bør spare, og hvor lenge. Hun vet sikkert også om jeg i min situasjon har rett på rabatt eller ikke, altså på flyttebil. Men til da så kommer jeg til å gjøre meg en del tanker om hvor jeg altså vil bosette meg. Det er tross alt det jeg bør starte med å finne ut av.
Siden planen er å flytte et stykke så er jeg forberedt på at det vil ta noe tid. Jeg tror jeg kan være realistisk og si at det ikke vil skje dette året, men kanskje til våren eller en gang til sommeren i 2015?
Utover det at jeg vil flytte et godt stykke sørover så er jeg også bestemt på at jeg ikke skal flytte til noe storby. Det blir foreksempel uaktuelt for meg å flytte rett inn i Oslo. Det gjør jeg bare ikke. Jeg vil flytte til et litt mindre sted, både fordi jeg ser for meg at det vil bli billigere samtidig som jeg ikke ville følt meg veldig trygg i en større by. Også en ting til, jeg vil ikke flytte et sted som er alt for preget av religion. Bibelbeltet i Kristiansand foreksempel, nei takk!
Så håper jeg også på å få meg en leilighet som er omtrent like stor og omtrent like dyr/ billig som der jeg bor nå. I dag bor jeg på 79 kvadratmeter til 5000 kroner i måneden pluss strøm, og jeg håper å få til noe av det samme der jeg eventuelt måtte flytte i fremtiden også.
Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe meg med å flytte når den tid kommer så det ikke blir alt for dyrt. Men jeg er forberedt på at jeg må klare mest mulig på egenhånd da foreksempel min far har en veldig liten knøttebil. Et annet alternativ er å leie en flyttebil og få noen til å kjøre. Men så spørs det også om folk har tid og gidder å kjøre et par ganger frem og tilbake til foreksempel Sogn og Fjordane. Altså bare et eksempel.
Her i Oppdal har jeg i hvertfall ikke noe som holder meg igjen lengre. Ok, jo, nå kan det hende noen blir fornærmet om de leser her… Jeg har en far, jeg har en mor, jeg har en søster og jeg har en bror. Jeg har også EN person jeg kan kategoriseres som en venn her, men vi har ikke så mye felles så den meste kontakten vi helst har når vi i hele tatt har kontakt er gaming online. Jeg har så mye mer å vinne på å flytte, enn det jeg har å tape.
Det er noe jeg har innsett angående fremtiden min når det kommer til forhold og den slags, og det er at jeg ser sannsynligheten for noe som grotesk minimal.
Det er ikke det at jeg ikke ser på meg selv som for lite attraktiv, kjekk, at jeg ikke er god nok for noen, eller noe sånn. Hvis det virkelig hadde betydd nok for meg så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært singel nå. For det er først og fremst ikke noe selvtillitsrelatert som er årsaken til at jeg tror det jeg tror i dag.
Slik jeg ser det nå, så må jeg eventuelt legge bort veldig mye av det jeg brenner for, hvis det skal være aktuelt. De fleste vennene mine, er jenter, noen litt mer enn andre. Så det er ikke det at jeg ikke er akseptert hos individer av det motsatte kjønn.
Saken er rett og slett at jeg anser meg selv som alt for spesiell. Det å finne noen som jeg kan være i fast forhold med, som deler nok av de samme meningene og interessene som jeg har til at det skal fungere i lengden, ser jeg på som veeeeldig mikroskopisk liten.
Jeg bor som kjent i Oppdal. At jeg finner noen her jeg kan elske og leve sammen med – Er like sannsynlig som at den rødgrønne regjeringen vil slutte med landsforræderi. Slik jeg ser det, finnes det kun tre alternativer for et eventuelt forhold i fremtiden:
A. Jeg havner i et avstandsforhold. B. Jeg flytter til en venninne som jeg skulle få såpass god kontakt med. C. Ei venninne jeg får såpass god kontakt med flytter til meg.
La oss ta for oss avstandforholdet først! Det jeg ser på som et problem her er at når vi skulle bo såpass langt unna hverandre er det fort at sjalusi dukker opp fra en eller kanskje til og med begge parter da det er fort gjort å gjøre seg opp tanker om hva den andre driver med når man selv ikke er til stede. Jeg personlig er en person som – og jeg hater å innrømme det – fort blir sjalu!
Ok, så har vi alternativ B! Dersom det skulle finnes et individ som er såpass lik meg selv, at vi skulle gå bra sammen i lengden, så kan det hende det er motivasjon nok for meg til å ignorere de fordommene jeg har mot forandringer.
Jeg har aldri reist utenfor bygda alene, da jeg har veldig angst for alt som kan gå gæernt ved det nye og ukjente. Men, sannsynligheten for at jeg finner noen som er såpass lik meg selv, som jeg trives såpass godt i lag med at jeg forlater hjemstedet mitt og alt jeg har her hjemme, er liten!
Så sitter vi igjen med alternativ C. Dersom noen er såpass lik meg interessemessig, så er det IKKE ET SJAKKTREKK Å FLYTTE TIL OPPDAL!
Oppdal er et sted som har ingenting å by på for slike som meg selv! Ja, jeg har fått med meg at Oppdal Kulturhus har det Ramaskrik-prosjektet sitt, men de skrekkfilmene som ble vist i den forbinnelse er ikke helt i den horrorsjangeren jeg foretrekker.
Alt i alt har jeg lite tro på både a, b og c, som dere kan se. For meg som er såpass særegen som jeg faktisk er, er det veldig viktig at den jeg skulle være i lag med har en såpass stor forståelse for det jeg liker å gjøre. At hun elsker det fleste av de samme tingene selv. Og, ja.. I stede for å ramse opp mine kriterier på nytt for hvordan jeg mener at en parner for meg må være, så er det bedre at dere KLIKKER HER, så kan dere lese det på et innlegg jeg altså har skrevet før.
Slik det er i dag så har jeg ikke vært borti noen som jeg ser for meg at jeg vil få et overlevbart forhold med i lengre tid. Det er flere mennesker jeg synes veldig mye godt om, men alle mine nærmeste venninner har for store forskjelligheter fra meg selv til at jeg nettopp tror det vil funke. Igjen, jeg er en veldig særegen person, og selv de tre nærmeste vennene mine har en tenntens til å snakke litt for mye om ting jeg ikke er like opptatt av dem. Og jeg regner med at det samme også går andre veien.
Så helt til slutt vil jeg stille meg selv noen spørsmål. Er det egentlig nødvendig å ha noen å være i forhold med? Nei, i hvertfall ikke for forholdets skyld. Så lenge det ikke finnes noen jeg kan leve med godt nok i lengden, er det bedre å være alene.
Har jeg lyst til å dele livet med noen? Ja, hadde jeg vært likegyldig hadde ikke dette innlegget vært skrevet. Men igjen, skulle det bli aktuelt med noe, må jeg være overbevist nok om at vedkommende deler nok felles interesser, meninger og følelser som meg selv. Hvis ikke vil det ikke fungere. Og for meg som er såpass original og sær, vil det fortsatt være et veldig vanskelig funn å komme over!
Jeg vet at det finnes dere som mener at ulikheter tiltrekker hverandre. Det er godt mulig. Og dersom man kun skal lete etter folk som er lik nok seg selv, ender man opp som helt alene på alle fronter. I venneflokken derimot skal man gjerne ha litt av hvert. Men når man skal finne noen man skal leve såpass tett med, i lengden, så er det viktig at vedkommende er såpass lik som en tvillingsjel kan være – Det er en grunn at at flere og flere stadig skiller lag! Og jeg er ikke interessert i noe som er såpass midlertidlig.
Jeg er ikke en person som er ute etter å finne noen, kun for at jeg skal ha noen å leve med. Jeg er ikke en person som leter etter noen for å kunne danne egen familie, spre arv og gener videre.
Jeg er i mot konseptet å finne noen å dele livet med, for å ha noen å leve sammen med, fordi det er noe som folk rundt krever. Jeg tror mer på at mennesker på sikt blir lykkelig dersom vi faktisk får fokusert mer på det vi brenner mest for. Er det familie og den slags, så er det greit. Men for meg er det ikke sånn!
Alt i alt, så lenge min partner ikke matcher mine interesser, så lever jeg heller alene.
For noen dager siden blogget jeg om de 10 mest utbredte fobiene i Norge. I kveld skal vi ta oss for 10 andre fobier, som ikke er like normal, men som likevel finnes!
Balloonphobia Balloonphobia er for dere som ikke klarte gjette det en fobi for ballonger. For mange kan denne fobiene være ekstremt hemmende, traumatisk og skremmende. Årsaker til at denne fobien kan dukke opp kan foreksempel være traumatiske opplevelser som ved høye lyder når de sprekker. Ballongfrykt er også et annet navn for denne lidelsen.
Flatusaphobia Bare vent et lite øyeblikk før jeg skriver videre… Må bare… Ja, dere får unnskylde meg, altså…. Ahhhhh, der ja… Sånn, da skal jeg komme til saken. Flatusaphobia er rett og slett angsten for fising. Det vil si, spessielt frykter for andres fis. Dette er også en fobi som enda ikke har en vitenskapelig beskrivelse, men den er i alle fall eksplisitt.
Ageladaphobia Møøø! Ageladaphobia er fobien mot kuer. Tamme kuer er som regel harmløse, men for mennesker med denne fobien er de fortsatt veldig ubehagelige å være i nærheten av. Kyr oppleves ofte som en gedigen stor trussel for de med denne lidelsen, og årsaken til denne fobien kan foreksempel være tidligere dramatiske hendelser knyttet til dyret.
Automatonophobia Realistiske dukker, buktalerdukker, voksdukker, realistiske masker og animerte gjenstander er med på å gjøre livet for automatonophobia til et mareritt uten like. Dukker er en stor trussel, en stor skrekk for de som lider. Personlig tror jeg at jeg vet om sånn rundt tre personer for øyeblikket som ble sendt i ubehagenes land da jeg publiserte bilder av min dukke Fluffy for litt siden.
Coulrophobia Hva er den den mannen driver på med? Sminker han seg? Javisst gjør han det! Hva sminker han seg til da tro?….. Å faen… LØP!!!! HAN FORMERER SEG TIL EN KLOOOOOVN! Neida, jeg løper ikke jeg, men jeg tror andre gjør det nå. Coulrophobia er nemlig lidelser for klovner. Ja, slike morsomme folk med rød nese og rart hår som dummer seg ut på sirkus, slike søtinger fins det noen som altså er redd for. Noen som vil bli med å lunsje på Mac Donalds i kveld?
Sitiophobia For dere som nå har joinet meg til Mac Donalds, kan det hende at enkete av dere løper av gårde snart. For snart kommer nemlig… MATEN! Sitiophobia er faktisk frykten for mat. Eller angsten for å spise, drikke eller å svelge eller tygge. BØØØØØ; jeg er en stor farlig brunost, og jeg skal ta med meg hele familien min for å ta over ditt liv!
Muslimophobia Her er det kanskje ikke vanskelig å gjette. Dette skulle man nesten tro at 80 prosent av Norges rene nordmenn lider av. Nemlig en angst for muslimer. Enhver som har fått bekreftet og diagnosert seg med denne fobien har et problematisk, innviklet og problemfylt angst for muslimer. Vi snakker ikke om rasisme nødvendigvis her. For det trenger ikke ligge hat i bildet, men som sagt; frykt! Ikke nødvendigvis bare frykten for at disse nissene en gang skal ta over Norge, men frykter bare for å se en levende muslim på flere mils avstand.
Verbophobia Og nå skal vi innom et ord som kanskje vil komme som noe pussig; verbophobia. Det er rett og slett angsten for ord. Igjen har vi kommet bort på en fobi som for de fleste er vanskelig å finne ut årsaken til, men en ting er sikkert. Denne fobien gjør at de som lider holder seg unna bloggen min…
Arrhenophobia Nå skal vi innom den eneste grunnen til at Kvinnegruppa Ottar har medlemmer. Arrhenophobia er nemlig angsten, lidelsen og fobien for menn. Årsaken kan være nedbrydende opplevelser tidligere, knyttet til det mannlige kjønn. Om dette er en fobi som kan komme medfødt er heller lite trolig, i de fleste tilfeller denne fobien har funnet sted i noens hjerne.
Theresaphobia Vi skal runne av med en siste fobi. Nemlig fobien som gjør moder Theresa så fryktelig motbydelig og skummel. Moder Theresa er kvinnen som grunnla Missionaries of Charity, og hun har også motatt Nobels fredspris, Templetonprisen og Bharat Ratna. Enda en fobi som er vanskelig å kaste lys over, men den har i mange tilfeller oppstått av feilaktige tanker eller selvfølgelig traumatiske opplevelser.
Dekker noen av disse diagnosene dine angster? Har du fortsatt noen frykter som jeg ikke har tatt opp? <3 Vi reblogges!
For dere er det kanskje en skremmende tanke, men jeg vet hva dere tenker. “Nå burde han ha lagt seg”, tenker du, uten at du er noe mye bedre.
Jeg skal ikke legge meg, men det er også urelevant. Skal snart slå av pcen for å spise nattmaten jeg har samlet sammen, og se en film. Men først så er det noe jeg vil be dere om.
Hva dere enn måtte gjøre. Ikke tenk på skilt! Det er ganske enkel oppgave, er det ikke? Du skal for all del i hele verden IKKE tenke på skilt! Hodet ditt trenger ikke tenke på skilt akkurat nå! Hva var det du ikke skulle tenke på igjen? Jeg har alerede glemt det jeg, men.. Har du? :-))))
En liten vits som jeg nettopp fant opp selv før jeg skiller meg fra befolkningen en stund: Har du hørt om han som jobbet i Statens Vegvesen som ble skilt og dermed måtte stå i veien for folk resten av livet?
Ok, men tilbake til poenget! Gjør deres beste, for min skyld: IKKE TENK PÅ SKILT. Skilt! Skilt! Skilt! Kom innom bloggen igjen etter det har gått en time, og fortell hvordan det gikk! Og heller ikke kom å si at jeg ikke er genial for da blir det skiltmisse mellom meg og leserne, som altså er deg, og de andre som leser.
Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme. Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå. Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.
Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.
Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.
Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!
Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! 🙂 Hehe 😉
Det er fortsatt en del som innbiller seg at man kan bli lykkeligere desto flere venner man får grefset tak i på facebook. Faktisk har det gått så langt at det finnes egne grupper og applikasjoner som skal gi folk uendelig mange facebook-forespørsler på kort tid.
Jeg skal være den siste til å nekte for at jeg liker å få venneforespørsler selv. Det er liksom alltid spennende når man ser at det er noen som vil legge deg til. Og jeg tar alltid og godkjenner jeg, så lenge det ikke er noen jeg vet jeg ikke liker.
De fleste som har sendt meg forespørsler den siste tiden har faktisk vært ukjente mennesker jeg ikke vet av. Finnes ikke skeptisk i hele tatt, jeg bare godkjenner. Jeg godkjenner av en årsak: Desto flere venner jeg har på facebook, desto større sjanse er det for at flere får med seg oppdateringer fra nettopp denne bloggen!
Men så er det noe som kommer som helt naturlig. Uansett hvor mange venner man har på facebook, vil man alltid oppleve å miste noen med tiden. Enten fordi at vedkommende har funnet ut at dere har så lite til felles at han/hun ikke ser vitsen, eller at han/hun har slettet seg selv fra facebook.
Som sagt, jeg godkjenner de som måtte ønske å legge til meg. Men jeg har vokst fra den tiden jeg sendte masse venneforespørsler til vilt fremmede, for morro skyld. Mange godtar, for veldig mange er nokså lite skeptisk, slik som meg. Men selv om mange godtar, betyr det slettes ikke at de beholder deg så lenge. Min erfaring er at det er de med mest felles interesser, stil og meninger som beholder meg.
Spessielt en del voksne damer, som ikke har helt den store forståelsen for mine interesser for morbide og også perverse interesser, har slettet meg fra det voksne og seriøse livet sitt. Helt greit det, for det var uansett personer jeg aldri har brydd meg om å følge videre.
Så kommer jeg til det kritiske spørsmålet! Hva er poenget med å legge til utellelige mange venner på facebook? Hva er meningen med å melde seg inn i uendelige mange grupper og lignende som skal gi deg 100 forespørsler på en dag?
Mest sannsynlig er den største funksjonen den at flere vil forstå hvor stor tosk du er, etterhvert! De fleste som driver på med slik, er idiotiske, unge fjols med hjerneceller lagt i syre. De få aktive hjernecellene på slike mennesker er kun ute etter en ting: Oppmerksomhet!
Bruk heller tid på å finne de menneskene som virkelig gir deg noe bra utover lengre tid, ikke stress med å få uendelige mange venner, som før eller senere du vil finne ut bare gir deg mer ensomhet uansett; Rett og slett av den grunn av at dere er så forskjellige. Hastverk er lastverk. Og lastverk er noe jævla dritt.
Når du blir mer voksen vil du mest sannsynlig foreta en opprydding på facebooken din uansett, og da vil du komme til å slette de fleste 4000 “vennene” du en gang la til for gøy.
Med fare for å tråkke meg selv for hardt over den ene foten, avslutter jeg det hele her! Og jeg håper jeg har klart å irritere noen med dette innlegget, da det i alle fall beviser at jeg faktisk har rett!
