Livet skal ikke være så forbanna lettvint hele tiden. Akkurat nå, akkurat nå som jeg var så nærme, så utrolig nærme.
Finnes det ingen nåde i verden lenger? Det var en tid hvor alt var anderledes, en tid hvor alle var flere enn de er nå.
Antallet mennesker som har støttet meg har dalt litt i det siste. Ikke alle skulle vise seg å være den jeg håpte på at de var, egentlig bare reprise. Gang på gang.

Det er lite tvil i at dette er noe Gud ikke er stor tilhenger av, dersom han hadde eksistert. For det virker til tider som om det er en gigantisk overmann som ser det på sin plikt å ta fra meg motivasjonen til å drive dette noe lengre. Jeg driver et syndig pervers spill, og jeg kunne godt tenkt meg å kommet lengre enn jeg har klart å få til akkurat nå. For å nå mitt mål er jeg avhengig av venner, jeg har hatt noen som har bidratt å motivere min drøm fremover. Men det har selvfølgelig gått i bølger.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

Nå er jeg sliten, lei. Det som før var for morro skyld har jeg begynt å tatt mer alvorlig. Jeg har blitt betatt. For meg er dette skitten kjærlighet som jeg sliter med å gi slipp på. Det er ikke bare noe jeg føler, det er også noe jeg tror på. Noe mitt hjerte banker for, og desto flere støttespillere jeg får, desto sterkere blir jeg til å faktisk få knust min grense som hindrer meg i å gjøre det jeg enda ikke har klart i dag. Tørr jeg å si det? Klarer jeg å skrive de magiske ordene som skal til for at drømmeporten skal åpne seg for fult, sånn at jeg endelig får tak i det jeg lengter etter.

Så lenge jeg fremdeles har noen som leser dette innlegget nå, fins det håp. For dette er avsnitt fire i dette innlegget. Og de tre andre avsnittene var bare skrevet i håp om å sluke nettopp din oppmerksomhet. Desto flere som bruker tid på min blogg, desto flottere blir statisikken. Min drøm er å fange mest mulig menneskers oppmerksomhet, vil forvandle mest mulig mennesker om til mine fans! 150 trofaste venner har jeg sånn cirka i dag, hva de magiske, lokkende ordene er for at jeg skal få flere, vet jeg ikke. Men jeg jobber med saken! For det som før var en hobby for å slakte kjedsomheten på fritiden med en blogg, har nå blitt en oppslukende ting for meg. Denne bloggen er ikke lengre bare en ekstra venn på fritiden! Den er blitt så alvorlig mye mer, og mine grenser skal tråkkes på for å komme dit jeg vil. Jeg er bare et menneske, og jeg kan gå jævla lange steg for å komme dit jeg akter, selv om jeg må tråkke på millioner av spiker og knuste glasskår på vegen. Man lager ikke blodpudding uten å slakte et dyr, man legger ikke merker i folk hukomelse og interesse uten å såre noen!

Til jeg en dag blir fornøyd! Takk for den tiden jeg fikk tatt fra dere på dette lille innlegget, som egentlig ikke er så utrolig spennende. Men som tydeligvisk fanget noen hoders blikk siden du fremdeles leser det jeg har skrevet i natt! 🙂 Hehe 😉

Vi reblogges!