Det er noe jeg har innsett angående fremtiden min når det kommer til forhold og den slags, og det er at jeg ser sannsynligheten for noe som grotesk minimal.

Det er ikke det at jeg ikke ser på meg selv som for lite attraktiv, kjekk, at jeg ikke er god nok for noen, eller noe sånn.
Hvis det virkelig hadde betydd nok for meg så hadde jeg mest sannsynlig ikke vært singel nå.
For det er først og fremst ikke noe selvtillitsrelatert som er årsaken til at jeg tror det jeg tror i dag.

Slik jeg ser det nå, så må jeg eventuelt legge bort veldig mye av det jeg brenner for, hvis det skal være aktuelt.
De fleste vennene mine, er jenter, noen litt mer enn andre. Så det er ikke det at jeg ikke er akseptert hos individer av det motsatte kjønn.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Saken er rett og slett at jeg anser meg selv som alt for spesiell. Det å finne noen som jeg kan være i fast forhold med, som deler nok av de samme meningene og interessene som jeg har til at det skal fungere i lengden, ser jeg på som veeeeldig mikroskopisk liten.

Jeg bor som kjent i Oppdal. At jeg finner noen her jeg kan elske og leve sammen med – Er like sannsynlig som at den rødgrønne regjeringen vil slutte med landsforræderi.
Slik jeg ser det, finnes det kun tre alternativer for et eventuelt forhold i fremtiden:

A. Jeg havner i et avstandsforhold.
B. Jeg flytter til en venninne som jeg skulle få såpass god kontakt med.
C. Ei venninne jeg får såpass god kontakt med flytter til meg.

La oss ta for oss avstandforholdet først!
Det jeg ser på som et problem her er at når vi skulle bo såpass langt unna hverandre er det fort at sjalusi dukker opp fra en eller kanskje til og med begge parter da det er fort gjort å gjøre seg opp tanker om hva den andre driver med når man selv ikke er til stede. Jeg personlig er en person som – og jeg hater å innrømme det – fort blir sjalu!

Ok, så har vi alternativ B!
Dersom det skulle finnes et individ som er såpass lik meg selv, at vi skulle gå bra sammen i lengden, så kan det hende det er motivasjon nok for meg til å ignorere de fordommene jeg har mot forandringer.

Jeg har aldri reist utenfor bygda alene, da jeg har veldig angst for alt som kan gå gæernt ved det nye og ukjente. Men, sannsynligheten for at jeg finner noen som er såpass lik meg selv, som jeg trives såpass godt i lag med at jeg forlater hjemstedet mitt og alt jeg har her hjemme, er liten!

Så sitter vi igjen med alternativ C.
Dersom noen er såpass lik meg interessemessig, så er det IKKE ET SJAKKTREKK Å FLYTTE TIL OPPDAL!

Oppdal er et sted som har ingenting å by på for slike som meg selv! Ja, jeg har fått med meg at Oppdal Kulturhus har det Ramaskrik-prosjektet sitt, men de skrekkfilmene som ble vist i den forbinnelse er ikke helt i den horrorsjangeren jeg foretrekker.

Alt i alt har jeg lite tro på både a, b og c, som dere kan se.
For meg som er såpass særegen som jeg faktisk er, er det veldig viktig at den jeg skulle være i lag med har en såpass stor forståelse for det jeg liker å gjøre. At hun elsker det fleste av de samme tingene selv. Og, ja.. I stede for å ramse opp mine kriterier på nytt for hvordan jeg mener at en parner for meg må være, så er det bedre at dere KLIKKER HER, så kan dere lese det på et innlegg jeg altså har skrevet før.

Slik det er i dag så har jeg ikke vært borti noen som jeg ser for meg at jeg vil få et overlevbart forhold med i lengre tid. Det er flere mennesker jeg synes veldig mye godt om, men alle mine nærmeste venninner har for store forskjelligheter fra meg selv til at jeg nettopp tror det vil funke. Igjen, jeg er en veldig særegen person, og selv de tre nærmeste vennene mine har en tenntens til å snakke litt for mye om ting jeg ikke er like opptatt av dem. Og jeg regner med at det samme også går andre veien.

Så helt til slutt vil jeg stille meg selv noen spørsmål.
Er det egentlig nødvendig å ha noen å være i forhold med?
Nei, i hvertfall ikke for forholdets skyld. Så lenge det ikke finnes noen jeg kan leve med godt nok i lengden, er det bedre å være alene.

Har jeg lyst til å dele livet med noen?
Ja, hadde jeg vært likegyldig hadde ikke dette innlegget vært skrevet. Men igjen, skulle det bli aktuelt med noe, må jeg være overbevist nok om at vedkommende deler nok felles interesser, meninger og følelser som meg selv. Hvis ikke vil det ikke fungere. Og for meg som er såpass original og sær, vil det fortsatt være et veldig vanskelig funn å komme over!

Jeg vet at det finnes dere som mener at ulikheter tiltrekker hverandre.
Det er godt mulig. Og dersom man kun skal lete etter folk som er lik nok seg selv, ender man opp som helt alene på alle fronter. I venneflokken derimot skal man gjerne ha litt av hvert. Men når man skal finne noen man skal leve såpass tett med, i lengden, så er det viktig at vedkommende er såpass lik som en tvillingsjel kan være – Det er en grunn at at flere og flere stadig skiller lag! Og jeg er ikke interessert i noe som er såpass midlertidlig.

Jeg er ikke en person som er ute etter å finne noen, kun for at jeg skal ha noen å leve med. Jeg er ikke en person som leter etter noen for å kunne danne egen familie, spre arv og gener videre.

Jeg er i mot konseptet å finne noen å dele livet med, for å ha noen å leve sammen med, fordi det er noe som folk rundt krever. Jeg tror mer på at mennesker på sikt blir lykkelig dersom vi faktisk får fokusert mer på det vi brenner mest for. Er det familie og den slags, så er det greit. Men for meg er det ikke sånn!

Alt i alt, så lenge min partner ikke matcher mine interesser, så lever jeg heller alene.

Vi reblogges!