Der og da hører vi om folk som forteller åpent om stemmer de har i hode og vi sier gjerne til oss selv “Det må være slitsom å ha det sånn”, men sannheten er at vi aller fleste har dem. Det kalles å tenke..
I går tillot jeg meg selv å ikke gjøre like mye som jeg har gjort de siste ukene. Tillot meg selv simpelthen å sitte mer “i ro”, men det er ikke det samme som at jeg slappet av. Det tok nemlig ikke lang tid før stemmene igjen begynte å tale.
«Du kaster bort tiden, tid du aldri får tilbake!»
«De ler av deg, du er ikke i nærheten av å vise dem!»
«Kom deg opp, vis dem hva du er god for. Eller er du kanskje den taperen de tenker at du er?»
«Ikke rart at de driter i deg så ynkelig som du er!»
Hver dag er en kamp. En kamp om å seire. En kamp om ære. En kamp om respekt og om å bli latt merke til. En kamp om å vise dere at selv om jeg er ganske så annerledes så kan jeg faktisk være mildt sagt awesome jeg også. En person folk vil snakke med. En person folk vil ta kontakt med. En person folk vil reise en galakse for å se.
Jeg tenkte som så… De siste ukene har jeg jobbet såpass med å gjøre mitt aller beste. Jeg har vasket og holdt det ganske renslig i leiligheten så og si hver dag i tilfelle jeg skal få besøk. Jeg har jobbet timer med å ha noe å legge ut på bloggen, Youtube eller andre steder. Noe jeg kan være stolt av. Noe som folk kan like, noe folk synes fenger, noe annerledes, noe bra.
Men når jeg setter meg ned skjønner jeg fort at jeg langt ifra er i nærheten av å gjøre det bra nok.
«Det finnes verken tid eller sted for pause. Du er en GUD Aylar, guder tar ikke pause!»
«Tillater du bare et sekund til å svikte deg selv vil alt du har kjempet for gå til grunne!»
«Hva faen er det du venter på? KJEMP FOR FAEN! KJEMP»
Jeg er ingen taper. Dere tar alle feil. Snart skal dere alle sammen se hva jeg er god for, hva jeg kan. Alle dere som har forlatt meg og sviktet meg gjennom årene skal få angre bittert. Alle dere som har vært med på å mobbe meg skal brenne. Jeg er i ferd med å reise meg og da er det best at alle ser opp, hvis ikke er det deres tur til å falle.
Så kom igjen nå brødre og søstre. Knel!!!!!!
Vi reblogges!
Tror kanske noen ganger de som høre stemmer inni hodet, at det mer er tydelig at det ikke er de selv som snakker eller sier det, men noen andre ikke fysiske personer, usynlig vesen. Det er ikke de som tenker, det bare kommer når de sitter på et stille sted. Sånn gjør det av og til med meg, uten at jeg ikke snakker eller tenker på det. 😉
Må vel oppleve det for å vite hvordan det er.
Mari: Selv om jeg ikke er blant de du beskriver så kan jeg godt tro på at det er de som faktisk har det mer sånn.
Da jeg skrev “Det kalles å tenke” så var det i bunn og grunn mer humoristisk ment fra min side. Store deler av det jeg skriver her inne bør taes med en aldri så liten klype salt ^^