Vær hilset kjære godtfolk, mitt navn er såvisst ikke Johannes, likevel har jeg nettopp fått en aldri så liten åpenbaring som jeg nå vil dele med dere som gidder å “høre på”.
Eller, åpenbaring var vel å ta litt hardt i da tanken som streifet meg i går kveld tross alt har vært innom hjernebarken et par ganger tidligere også. Men jeg tror likevel ikke at jeg har skrevet noe om det før da jeg ikke var like sikker sist jeg tenkte den samme tanken som jeg gjør nå.
Og temaet jeg tenkte å lufte for dere nå i kveld er “det å bevist være inni seg selv”. For er det et sted jeg virkelig har vært, så er det inni meg selv. Bevist både med og uten u. Men samme hvor opptatt man måtte være av seg selv så trenger ikke det nødvendigvis i alt for stor grad påvirke hvor selvreflektert man er, *host, host* Donald Trump!
Men når det igjen er sagt så syns ihvertfall jeg selv at jeg er ganske flink på akkurat det der, og at jeg stort sett har vært det. Det hender at jeg både over- og undervurderer meg selv, men stort sett så er jeg ihvertfall inne på noe. Også var det nettopp det da.. For dessverre er det ikke alltid man gidder å ta tak i årsaken til en eventuell depresjon, selv om man vet hvor den ligger, hvordan den ser ut, eller hva den er.
For ja, det var en gang en blogger som kalte seg Aylar og som skulle være så mørk, hard og morbid, kostet hva det kostet ville. En fyr som nærmest klandret seg til et image som i lengden skulle vise seg å være litt for tøft, og som ettersom tiden gikk funket mer og mer som en giftig syre som rant ned over det som eksisterte av selvfølelse, tilværelse og generelt evnen til å tenke positivt.
Det var flere av dere den gang som hintet til at dere ikke trodde jeg innerst inne var så mørk og “ondskapsfull” som det jeg tidvis ville gi uttrykk for, og det var enda litt flere som påpekte at for mye mørke ikke bare vil påvirke hvordan jeg ser ut på utsiden, men også hvordan jeg etterhvert vil føle det på innsiden.
Dessverre hadde mange av disse menneskene litt rett. For med tanke på den dosen jeg skulle ha fra alle kanter etterhvert, og fikk, så ble det stadig vanskeligere og vanskeligere å spille den rollen jeg så gjerne ville ha. Og desto lengre jeg lot det foregå, desto verre ble det å komme ut av det.
På et visst tidspunkt var godt over 60% av de jeg så på som venner og bekjente folk som hadde kommet inn i livet mitt etter at jeg bestemte å kjøre det knallmørke og “ondskapsfulle” imaget jeg så gjerne ville ha. Og desto flere jeg ble kjent med under denne “fasen”, desto flere ble jeg redd for å skuffe om jeg til slutt skulle bryte med denne “skikkelsen” jeg satt og tegnet bilder av inni hodet mitt, forså å innrømme at… Jeg er ikke EGENTLIG så mørk og dyster som jeg later som.
For jeg hører ikke BARE på Marilyn Manson, Slipknot og satans orkester når det kommer til musikk, jeg kan også fint nyte et og annet i popgata også.. Hits 4 Kids 4 foreksempel er et album jeg har en del kjære minner fra. Og det er ikke sånn at jeg bare elsker det verste av det verste når det kommer til film, tv og spill.. Jeg syns også at den første Toy Story er en knakende fin og god film (og toern er heller ikke så verst, kremtet brura). Og selv om jeg ikke bryr meg så mye om hva folk måtte mene om meg, så kan jeg bli lei meg og såret en gang i blant det også. Faktisk.
Dette er erkjennelser jeg har kommet fram til de 2-3 siste årene. Men for lenge, lenge siden på en blogg ikke så alt for langt borte, så var denslags innrømmelser milevis langt unna. Kraftig slått sønder og sammen av både en god dose fornektelse og frykt, og ja, tidvis også en grenseløs stahet.
I dag vet jeg heldigvis bedre. Jeg kan fortsatt sette stor pris på hard og “bråkete” musikk, morbide og skumle filmer, voldelige og “lite hyggelige” tv-spill, og en og annen forstyrret kompis med mørke interesser og dystre tanker om fremtiden. Men det går ikke bare i det lengre. En del av meg vil alltid være noe sort som natten, ikke alt jeg har skrevet og gjort for et par år tilbake har bare vært skuespill, men igjen, jeg er så mye mer enn “bare” han gutten i kullsvarte klær som liker å kaste glans over død og elendighet.
Så når vi nå plukker dette innlegget fra hverandre som en evneveik høne forså å legge vært eneste ord og vær eneste setning oppi en kokende varm gryte, så blir til slutt det forhåpentligvis appetittelige poenget mitt at det er viktig å være sånn noen lunde bevist på valgene man tar i livet og hvordan de påvirker deg, og de rundt.
Hvor bevist er du på eget image kontra din selvfølelse?
Stay goregeous!
