Jeg er vanligvis ganske flink til å rydde opp etter meg når jeg først er ferdig med å spise, men nå får faktisk alt “rotet” foran meg på stuebordet faktisk bare ligge litt. For før jeg grabber tak i det fysiske MÅ jeg nå så godt det lar seg gjøre forsøke å skrive ned noe av det kaoset jeg har på innsiden av sjela.
Det siste året har, for å si det mildt, vært temmelig snålt. Troen som jeg måtte ha på tilfeldigheter blir bare svakere og svakere for hver time som sniker og går. I mars f.eks var jeg på besøk hos min venn Renate og snakket blant annet om samtlige av de nyeste Paradise Hotel-deltagerne. Dvs. det var mest jeg om snakket om dette siden Renate for lengst har hoppet av dette toget, bare så det er sagt. Uansett; timene bare går og går, og til slutt innser jeg at det er på tide å dra tilbake til hotellet mitt.
Men siden jeg var såpass oppspilt i hodet enda så la jeg meg ikke ned for å sove med en gang. I stede ble jeg sittende i en litt småekkel stol på rommet mitt mens jeg så på randome Youtube-klipp med Aune Sand. Og det var ikke bare klippene jeg så den kvelden som var randome, det var også ganske random at jeg i hele tatt satt der og så på videoer som utelukkende handlet om denne mannen da det ikke akkurat er noe jeg har pleid å gjøre så veldig sånn ellers, verken før eller etter denne kvelden.
Til slutt så hadde hode og kropp klart å roe seg sånn greit nok ned, så jeg slår av lyset og sovner sånn temmelig greit inn etter en liten stund. Timene går, og vipps så var det blitt ny dag igjen. Jeg får tatt meg en dusj og fyker så ut i Bergen sentrum for å se, og oppleve nye, spennende ting. Dessverre så begynner jeg å kjede meg litt etter en stund, og jeg merker også at jeg er noe lei av å gå rundt og vente på at samtlige venner og bekjente skal sende meg grønt lys for å møtes. Men plutselig så får jeg øye på noen jeg er rimelig sikker på at jeg har sett før, et eller annet sted.
For å være helt sikker går jeg rolig og behersket noen skritt nærmere, og det er ikke til å ta feil av – fire-fem meter foran meg står guds store sønn, hele norges yndlingsklovn – Aune Sand 🤡. Mannen jeg helt tilfeldig satt og så videoer av kvelden før. Jeg går etterhvert bort til mannen og spør om å få bilde med han, noe han på ingen måte ser ut til å ha noe i mot. Vi får tatt til sammen fire bilder, og blir så stående og prate i flere minutter, og denne samtalen er i dag i dag regnet som et av de mest fantastiske samtalene jeg noen sinne har hatt.
Etter en liten stund ender vi opp med å takke hverandre for denne eventyrlige samtalen, og vi rusler begge videre hver til “vårt”. Ja, forresten – før jeg nå går videre skal det også nevnes at Aune faktisk var i Oppdal en uke før dette her, noe som ikke akkurat gjør dette sammentreffet mindre “merkelig”. Men uansett, la oss så spole ca. 1 time frem i tid: Jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra de som jeg har prøvd å få til et møte med, så siden jeg ikke har annet å gjøre går jeg fortsatt rundt i Bergen sentrum for å rett og slett bare se meg rundt. Og KABOOM!! – som lyn fra klar himmel er det nesten så jeg kolliderer med enda et individvesen jeg mener så tydelig at jeg har sett før.
Og ganske riktig, for rett ved siden av meg står fjorårets vinner av Paradise Hotel, Julie Grindbakken 😻 – kanskje den herligste, snilleste og mest jordnære og down to earth-aktige deltageren som noen sinne har satt sine bein på dette skandaleglamorøse reality-hotellet. Ei jente jeg virkelig skulle ønske var blant mine nærmeste venner en dag i dag, for å si det sånn.. Jeg sier “hei”, og før jeg vet ordet av det har jeg også spurt henne om en liten selfie. “Ja selvfølgelig!” svarer hun med et smil. Jeg tar så opp mobilen for å forevige dette gudegitte øyeblikket.
Nå ble det riktignok ikke noen langprat denne gangen da Julie egentlig var på vei til jobb der og da, men jeg fikk i det minste møtt denne henne, hilset på, tatt selfies og bekreftet at ja, hun er faktisk akkurat så herlig og god også i the real life, som hun fremstår på tv og i sosiale media. På veien videre mot “hva som enn mine bein måtte finne på å føre meg til” så klarer jeg ikke å ikke tenke på hvor fett det er at det var akkurat HENNE som skulle bli mitt første Paradise Hotel-“treff”. For la oss være ærlige, det finnes MANGE PH-folk i vårt langstrakte land nå som er MYE mindre kjent, mindre likendes og i hele tatt enn hva Julie noen gang vil komme til å bli. Kanskje spesielt i Bergen som jeg på mange måter mener er Norges største fabrikk av nettopp Pærra-deltagere.
Ja, også at det i tillegg skulle være et såpass ferskt og aktuelt fjes jeg skulle treffe på, sånn med tanke på at det var nettopp det jeg og Renate satt og snakket om for 12-15 timer siden, gjorde ikke akkurat at jeg der og da (eller siden) klarte å anse heller denne sammenkomsten som mildt sagt ganske snedig.
Okei!.. Ser nå at dette innlegget begynner å bli litt lengre enn folk flest antagelig gidder å lese så før jeg omsider ender opp med å skrive for absolutt ingen der ute så skal jeg raskt og lekent bare ramse opp et par tilfeldigheter til som mildt sagt har fått meg til å tenke i det siste. Under Oslo-visitten forrige måned var jeg og ei venninne så vidt innom temaet “Putti, plutti pott” – senere samme dagen møter jeg på kveldstid på Sofie Asplin som blant annet er GRANDNIESEN til Per Asplin, mannen som på slutten av 60-tallet SKAPTE nettopp “Putti, plutti, pott”. Ja også kan det også nevnes at Sofie også har deltatt i dette stykket da hun var litt yngre.. På vei hjem igjen til Oppdal møtte jeg forresten også på “Staysman” som da ble mitt andre Paradise-treff. Og igjen; av alle Pærra-folk i hele Norge… SKJØNNER DERE HVOR JEG VIL HEN?? 😁😁
Og for å si det sånn. Jeg har fremdeles ikke ramset opp alt som 2019 har hatt å by på av lignende opplevelser, men jeg føler likevel at jeg nå ihvertfall har fortalt dere om de mest “absurde” eksemplene. “Men hva er det egentlig med alt dette som gjør at du ikke har greid å rydde bort frokosten din enda?”. Jo, det skal jeg nå komme frem til. Jeg tror helt oppriktig at det er noe der ute som prøver å si meg noe. Jeg tror helt alvorlig at det er noe(n) som har forsøkt å strø litt brødsmuler til meg den siste tiden, i håp om at jeg før eller siden skal komme frem til en gullskatt av det sjeldnere slaget.
JEG tror helt seriøst at det er noe som ligger og venter på meg et eller annet sted. Noe verden ikke har sett maken til. Jeg tror at jeg har en ganske interessant og vill fremtid i vente. Og om det betyr at jeg burde melde meg på et eller annet reality-show, om jeg burde satse på en karrière som skuespiller, eller om det betyr noe helt annet – nei det vet jeg altså ikke. Men noe helt sinnssykt må det rett og slett bety. Så ja.. Det er igrunn bare å følge med videre, for det er lite som tyder på at denne bloggen kommer til å bli kjedeligere med det første – for å si det sånn!!
“Gud” er med meg – og “gud” er GOD!
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Jeg har nok langt større tro på deg i så måte, Kuklinski, -og PH-Julie. Jeg er nemmelig hellig overbevist om at det var det faktum at dere begge besluttet å ta turen til akkurat DETTE stedet på nøyaktig DETTE tidspkt som har æren for det inntrufne (hahaha)
Mener du at du tror det bare var tilfeldig, eller prøver du å tolke det dit hen at vi egentlig hadde avtalt det med hverandre av en eller annen grunn på forhånd? 😅
Jøss, vet ikke om jeg helt har forstått dette innlegget. Men hvis jeg har så trodde jeg ikke denne ville komme, er det sånn at dette er veldig langt fra de innleggene du skrev om hva du syntes om religion i 2011? Hvis dette har med det å gjøre. Men kan hende det bare har med skjebne å gjøre.
Har hatt plagsomme tanker om at alt er skjebnestyrt, uansett. At alt vi gjør og bestemmer oss for er bestemt på forhånd av en skjebne. Men det er vel bare en måte å tenke på. Har hatt mange rare tilfeldigheter som har satt meg ut. Som at jeg syntes jeg så en politiker, men så var det en som liknet. Men like etter så jeg politikeren ved valgboden! Men det får meg ikke til å tro på at det er “krefter” som står bak som prøver å si noe. Kan forstå det at du så Aune Sand etter at du så alle videoene med ham fikk deg til å tenke på det. Men resten av tilfeldighetene du nevner ville ikke overrasket meg så mye. Er utrolig hvor mange man kan støte på, på helt sykt random tidspunkt uansett hva man tenker eller snakker om. Skal ikke være noen gledesdreper her, men det er slikt jeg tenker. Har selv ikke vært så heldig med tilfeldighetene den siste uken..
Det jeg kan si for sikkert er at jeg tror nok ikke på noen “gud” på samme måte som mange andre gjør i den forstand at det er en person som har skapt jorda og sånne ting, men på en annen side så er jeg også mer åpen for at det faktisk KAN være tilfelle i dag kontra f.eks i 2011. Den fyren jeg var i de gamle innleggene der er jo på mange måter “visket litt ut”, og takk for det, hehe.
Hmm, men ja, nei. Jeg vet ikke om jeg først og fremst tror på en gud på den måten. Men heller mer det at det er en usynlig, “magisk” kraft som får ting til å skje. Og den magiske kraften kan være noe så “teit” som de stadig mer positive “strålingene” jeg selv utviser mer og mer av om dagen.