De siste dagene har for å si det rett ut vært noe tøffe. På skalaen over de aller verste periodene i livet kommer de heldigvis ikke såååå høyt oppe, men likevel.. Jeg merker at ting har begynt å stramme seg til igjen her nå.

Alt sammen startet da jeg fikk beskjed for snart to uker siden om at det vil bli holdt en viss årlig fest her igjen nå på lørdag, som igjen vil bety en del støy. Høy musikk, roping. Ja, alt som jeg snakket om i den videoen jeg postet i går.

Annonsørinnhold

Black November: Kupp julegavene til elleville priser!

På en nokså så betydelig måte er dette et fremskritt fra tidligere. For tidligere år har festene bare begynt, uten at jeg har fått noe forvarsel i hele tatt. Men tidligere i vår tok jeg en prat med en av naboene, hvor jeg forsøkte å forklare min situasjon litt, og sa at det ihvertfall hadde hjulpet noe på med tid til å forberede meg i fremtiden – og det har jeg jo fått nå! 🙂

Med andre ord vil ikke lørdagens fest komme som et “sjokk” på meg som det har gjort før. Jeg trenger ikke lengre bekymre meg for at disse festene skal ødelegge totalt for noe jeg har planlagt å gjøre hjemme selv denne kvelden, for nå som jeg vet om det, ja så dropper jeg selvfølgelig å legge noen planer som helst, annet enn at jeg har vurdert å snu døgnet slik at jeg blir så trett såpass tidlig at jeg føler meg dautrøtt allerede i 17-18-tiden, og kanskje, muligens, med litt hjelp fra øreproppene kan sove frem til marerittet er over.

Jeg har også tenkt en del på å overnatte hos noen. Hadde det ikke vært for covid19 så hadde jeg lett turen over til noen i Oslo, Bergen eller kanskje Vigrestad denne helgen. Det kommer jeg ihvertfall helt klart til å gjøre i fremtiden – så fort Norge er et tryggere sted å fare rundt i, kontra hva det er nå.

Men enn så lenge så føler jeg på ingen måte at jeg kan det. Og jeg har ingen andre steder jeg føler jeg kan være i Oppdal heller nå. Jeg har tenkt og tenkt. Dette har holdt meg våken om nettene, gjort at jeg har ligget mye våken og grudd meg, tenkt og tenkt, og grudd meg.. Om og om hverandre. Men slik jeg ser det nå så ser det ut som jeg er “tvunget” til å være hjemme lørdag kveld. Eventuelt gå en veldig lang tur fra et tidspunkt jeg ikke vet når starter, til et tidspunkt jeg ikke vet når slutter.. Vi kan fort snakke 4-5 timer. Som igjen fort vil føles som 12.

Så yess.. Jeg sliter en del med å holde motivasjonen, livsgnisten og moralen oppe for tiden. Og det hjelper heller ikke at jeg igjen har begynt å høre sånn middels høy musikk flere dager på rad nå heller. Langt i fra på et slik festnivå som det nok vil bli på lørdag. Men likevel nok til at jeg med min asperger sliter med å fokusere på noe som helst annet når det først står på, og tappes for energi og godt humør rimelig kvikt.

Stay goregeous! ✌️

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos