Tenk deg følgende. Du lever det livet du lever nå som mest sannsynlig er mer eller mindre det samme som du har levd de siste par årene, om ikke lengre. Men så en dag blir du kastet inn i en helt annen verden, hvor en av dine venner ønsker at du skal være over lengre tid med et eneste mål – gjøre landet du lever i, ja kanskje til og med hele verden om til et bedre sted.

I korte trekk er det akkurat et slikt oppdrag den 35 år gamle læreren Jake Epping etter en rekke overtalelser fra sin døende venn Al har sagt ja til idet han forlater det noen lunde trygge og stabile livet sitt i 2011 for å forhindre at attentatet mot John F. Kennedy blir gjennomført i Dallas 22. november 1963.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det viser seg nemlig at Al har et hull innerst i kafeen sin. Et tidshull (eller en boble om du vil) som fører tilbake til 9. september 1958, klokken 11.32, og som har den fordelen(??) at uansett hvor lenge man er på innsiden av det, altså inne i fortiden, så vil man ALLTID være borte fra nåtiden i kun 2 minutter samme om man velger å bli i fortiden i fem sekunder – eller i fem år! Og skulle noe skjære seg er det “bare” å reise tilbake til nåtiden – sett at man ikke dør der inne – for så å nullstille alt sammen igjen, vel ihvertfall nesten alt..

Men så kommer de helt store spørsmålene. Hvordan har dette hullet funnet sted i utgangspunktet? Hvorfor fører det alltid tilbake til det eksakt samme tidspunktet? Og hvordan kan man være så sikker på hvem som EGENTLIG avfyrte de tre skjebnesvangert skuddene i Dallas, hvor et av de tok livet av den daværende presidenten? Var det Lee Harvey Oswald som sto bak dette drapet slik mange den gang hevdet, og mange fortsatt tror? Var han isåfall alene, eller hadde han noen med seg? Eller var Lee fullstendig uskyldig i dette drapet? Og sist, men ikke minst – ville Amerika vært et bedre sted om dette attentatet aldri hadde skjedd? Eller ville raseopptøyene som kom like etter, Vietnam-krigen, 9/11 også videre trolig skjedd på en eller annen måte likevel?

En ting er sikkert. Stephen King er et geni når det kommer til mye, men disse svarene har han i likhet med hvem som helst andre i denne verdenen ikke. Noe han også understreker selv i noen etterord på de seks aller siste sidene 22.11.63 (som totalt ligger på 880 sider) har å tilby. Men når det igjen er sagt – mannen har tydelig gjort seg ganske mange tanker om dette emnet, og for de som liker å fordype seg i den slags konspirasjoner, og som attpå til ikke har noe i mot en “liten” historieleksjon rundt bl.a russisk og amerikansk politikk på 50- og 60-tallet, ja så tror jeg nok denne mursteinen av en bok vil være midt i blinken. *kremt*

Men for min del som aldri har vært så interessert i politikk og historie – verken hver for seg eller smeltet sammen – ja så ble det en del sider hvor jeg slet litt ekstra med konsentrasjon og motivasjon, enn f.eks der hvor de menneskelige relasjonene mellom Jake og de forskjellige menneskene han møter på og knytter diverse bånd med heller er i et større fokus.

Heldigvis så er det også satt av en hel del sider og kapitler til nettopp disse tingene. Og uten å avsløre kan jeg si såpass som at 22.11.63 byr på en rekke fine vennskap, noen mer uforglemmelig enn andre, samt en kjærlighetshistorie som nok vil fremkalle tårene hos en del der ute når de siste par kapitlene begynner å nærme seg.

Men hva med spenning? Er dette en spennende bok? Nja.. Etter min mening ikke så veldig. Jeg vil heller kategorisere 22.11.63 som en interessant og delvis emosjonell historie, kontra en spesielt spennende bok. For helt frem til et viss punkt er det man leser skrevet i fortid, noe som ihvertfall fikk meg til å tenke at hovedpersonen neppe dør før eventuelt i siste del, eller noe der om kring. I tillegg så var også det faktum at Jake mest sannsynlig kunne nullstille alt sammen og starte forfra igjen om noe skulle skjære seg med på å fjerne en del spenning som ellers kunne ha vært der om det ikke var for nettopp det.

Så skal det også nevnes at 22.11.63 ikke akkurat er det første jeg har prøvd å fordypet meg i som har eksperimentert med tidsreiser og alle fordelene og bivirkningene dette i teorien kan ha. Så jeg hadde en ganske sterk følelse fra veldig tidlig av om hvordan det hele ville ende. Nå trenger jeg ikke avsløre helt eksakt hva jeg trodde på forhånd ville bli den avsluttende konklusjonen, men jeg kan si at da jeg var kommet til siste side, ja så var jeg ikke overrasket over at det var slik det ville gå, for å si det sånn.

Men når det igjen er sagt. Til tross for at ikke alt fenget meg personlig like mye så er likevel 22.11.63 et glimrende eksempel på hvor guddommelig fuckings godt King skriver. Jeg tenker bare at neste gang jeg skal lese noe av han igjen (noe som forhåpentligvis ikke er lenge til <3), ja så kan det være lurt å velge noe som ikke fokuserer like sterkt på amerikansk og russisk historie, politikk, og tidsreiser da dette altså er tema jeg sliter en del å engasjere meg i sånn generelt.

Har du lest 22.11.63?
Hva er din Stephen King favoritt?

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos