Gudskapet med bud fra rødemannen
Eg ser noko farleg komme fram i et tidleg ljus.
Morgonan har nyleg gløttet på min bleike hud.
Eg tittar ut av vinduskarmen, gløtter blikk på sola.

Øgona bløder, magesekken romlar.
Alt sirkulerar og knyttas til ein sak.
Eg kan ikje sjå deg, du kan sjå meg.
Du har blit stalkaren min, min øgonfølgar.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alt eg gjer oppserverar du fra der du sitt.
Eg e aleine, du har selskap.
Men kva om eg en dag tek fra deg enlan?
Og selgar gloriane til helvete?

Eg driv ikkje me blasfemi, ikkje ta det slik.
Men kvifor ska du sitta der med alle dine,
når du i de siste tusenår bara har lata deg?
Kva fortjen egentleg du alle de englarna for?

Ikkje straff meg for hardt, eg bara filosoferta.
Og eg kanskje gjør skam på nynorsken no,
men eg har alereda prøvd på dialekta mi,
samt bokmål-talar språket.

Ta tak i handa mi Gud, men ikkje dra meg opp.
For eg trivast best der det e varmt,
høgvegen til helvete, den går eg aleina.
Eg hadde bare satt pris på om du kunne sende ned att,
en tå dine alt for mange englar.
Din grådege hestkuk.
(Aylar Von Kuklinski, 10. mars 2012)

Kjære overfallsmann
Kjære overfallsmann, hvis du skal slå, slå hardt.
Jeg har lenge ønsket å glemme enkelte styggheter,
enkelte mennesker fra fortiden, slike tilbakestående
fanatikere av dumhet, idioti, bedrevitenhet og staskap.

Kjære overfallsmann, jeg har ikke noe på meg.
Men inni meg har jeg masse kunnskap og sladder,
jeg vet en god del om en del, som ikke burde komme ut.
Penger har jeg ikke på meg nå, men masse mental rikdom.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kjære overfallsmann, hvis du skal skyte meg,
skyt meg i skrittet!

Da skipper jeg fremtidens plagånder og etterkommere.
Disse uvitende, plagsomme fjollsa kalt barn.

Kjære overfallsmann, gjør det sjapt.
Hva du enn skal gjøre, enten det er voldtekt,
torpedoert vold eller ran.
Sjapp deg!

Min tid er dårlig, og jeg skal snart rekke himmelen.
Eller hva er det jeg sier, jeg har mangt å rekke,
før jeg reiser til helvete.
Ikke drep meg nå!
Please?
(Aylar Von Kuklinski, 4. mars 2012)

Til min kjære Renate Bull
Vinden blåser på, solen skinner på.
En kald vinter er snart over, isen smelter.

I dag fikk jeg startet min dag med deg,
i alle fall med en samtale over facebook.
Du er blitt en sol som skinner i mitt vinterland,
snart er det vår, og våren er vår.

Som en litt spinkel og usikker person tok du kontakt,
du likte et dikt jeg hadde skrevet her inne,
et dikt du nå har fått lånt på din egen blogg.

Vi sitter på hver våre stoler i Norges land nå,
men et tog eller to vil alltid for oss gå.
Du skinner, jeg ser sollyset,
bryte seg opp fra sjela di.

Enda har du en lang vei å gå, og du er ærlig på det.
Så ung, og likevel så erfaren på Satans makkverk.
Vil du ha noen, noen å snakke med,
jeg finnes alltid våken for deg!

Kjære Renate Bull,
jeg er så fantastisk, uendelig,
kjempeglad i deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 3. mars 2012)

Jeg smiler og jeg ler, ja se her kommer jeg.
Snøen smelter, og jeg trasker rundt i søla.
Så og si uføretrygdet, lat og trett,
men hva gjør vel det for noe? 🙂

Penger og jobb er bare noen bagateller,
lite sted har jeg, men jeg klarer meg.
For til tross for mindrebetaling,
livet er så hærlig til tross!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg føler meg fri, for meg er penger
og økonomi innerst inne en byrde.

For der det finnes galskap finnes det muligheter.
Fantasien åpner flere dører enn moralen sperrer.
Ikke prøv å forstå, det er ikke meningen.
Men likevel, smil av det du lever av.

Le av alt det alvorlige i verden.
Le av dine feil.

Smil på grunn av en sykdom eller to.
Ikke la det onde tegne et surt fjes.

Hvem sier at du skal miste selvironien,
til tross for eventuell lav økonomi, dårlig helse,
kanskje til og med livstruende helse,
omså du venter på døden snart, SMIL AV DET!

Le av alt som de fleste ikke syns noe om!
Du lever en gang! Det er det vi vet!
Tro hva du vil, men smil heller av det du vet!

Hva det er, er ikke så farlig.
Omså det er kreft og kollbrann,
aids og gonore! SMIL OG VÆR GLAD!
Gal kanskje? Jo takk, det skal vi være!

GOD HELG ALLE FROSKELÅRA MINE!
(Aylar Von Kuklinski, 2. mars 2012)

Vi salter våre sår, og styrker anti-dødsstyrken
Det er lite som sårer mer enn de arrene man kan salte selv.
Såret saltes når du føler manglende tillitt, når folk mangler tro på deg.
Å bli fortalt noe du vet veldig godt, får meg til å føle meg som en idiot.
Til tross for at jeg er autist, kan jeg faktisk ett og annet jeg også.
Jeg kan ikke skade dere, mer enn jeg skader meg selv.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår.

Følser strømmer ned en elv av brukte krefter.
Vi faller sammen, og ripper opp hverandres hud i fallet.
Vi drar hverandre naken over en grusfylt bakke.
Dø blør, jeg blør, vi er psykisk slitne, mentalt nakne.
Vi har nesten ingen hemmeligheter for hverandre.
Alt vi har gått gjennom vært for vårt, drar den andre ned.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi ser et lys i det mørke, men vi er for vandt til mørke.
Øynene reagerer på lyset, vi klarer ikke gå den veien mer.
Vi skulle sagt av hverandres armer for årevis siden..
Likevel drar vi på hverandres plastsekk av årer og tårer.
Det som ikke dreper deg legger bare èt sår,

Hele verden ser oss ikke, ikke noen lenger.
Derfor lever vi nå. Vi skader hverandre.
Men det er bare du og jeg som kan holde oss stående.
Alt i alt er vi spinkle og døden nær, på en øde plass.
Men vi skal ikke dø i dag, kanskje heller i morgen.
Det som ikke dreper deg, gjør meg svakere.

Kast sosialistene til haiene, problemene til himmels.
Sammen lever vi i helvete, der det er kaldt og varmt.
Et Norge uten forståelse og håp for fremtiden.
Eller… Hvor kom den glorien fra.

Var nesten så jeg mistet håpet.
Men endelig har Gud hørt oss.
Han har hørt vår lusne bønn.
Og nå skal vi gå en annen vei.
Den glassfylte veien er over.
Vi tar sokkene på igjen..
Det som ikke drepte oss, har gjort oss til udødelige.

Og sammen skal vi opp og frem.
Blodsporet er den siste historien fra mørket nå.
Selve påminnelsen, når vi smiler igjen,
på at vi er sterkere enn vi trodde da vi var der da.
Det som ikke dreper oss, legger bare ett sår!
(Aylar Von Kuklinski, 22. februar 2012)

Kjære alle sammen, dette diktet er skrevet personlig av meg til min venn Renate bak cobrastarship.blogg.no <3

Fra første smil
Jeg husker første stund som det var i går, enda det var i natt vi stiftet bekjentskap.
Du satt der, og jeg satt fremdeles her. Plassert i hvert vårt hjørne av verdens ende.
Skjønnheten i et menneske som glimtrer fra det indre, er det vakreste form for penhet som finnes.
En dal av lange ord finnes i min bevisthet som skulle vært sendt til deg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi sitter begge på vært vårt sted, og ser uklart i en tåke av fremtid, stegene skal vi gå nå.
Uten en eneste anelse om hva morgendagen vil bringe, vet jeg verden ikke vil gå under i dag.
Samme hva som skjer, så skal vi leve ut morgendagen, så tar vi resten derifra. Du og jeg.
Andre mennesker kan mene og si hva de vil, vi skal til himmelen sammen. Du og jeg.

Helvete har ingen flammer for oss. Du og jeg.
Vi brenner nok her på jorden, du og jeg. Og vi skal få en lykkelig slutt.
En dag sitter vi der, og ler av fortiden og alt som har hendt. Og vi sitter i livets velbehag.
Som du sa i natt, mørket er et vennlig teppe som skal gi oss ro og varme, og beskyttelse.

Uansett hvor alene du til tider kan føle deg, er du aldri mer ensom lenger, samme hva.
Avstanden mellom oss eksisterer på kartet, men psykisk skal vi klare alt uansett.
Vi må bare stole på hverandre, og aldri slukke stearinets magiske lys.
Jeg ser sår som har blødd, jeg ser djevler som aldri skulle vært fødd.

Sammen skal vi dele en felles glorie, fly med hver våre vinger, hand i hand.
Klare det skal vi i lag, det er bare spørsmål om fantasi, tro og tid.
Hånd i hånd mot livets håp og glede. Vi danser på hver våre roser, hver våre torner.
Føtter som blør, vi ser det komme. Men snart føler vi bare rosene igjen, og da blir det bra.

Jeg vet ikke om verden vil gå under i dag, men jeg vet at vi skal leve til i morgen.
Vet det gjør jeg ikke helt, men jeg kjenner på hjertefølelsen.
Sier den det samme som ditt?
Skinn på mine skuldre, og se livets blomst blomstre igjen <3
(Aylar Von Kuklinski, 20. februar 2012)

Jeg er en djevel. Under fødselen fikk jeg en usynlig tatto i panna, 666.
Følsomhet og ydmykhet viser jeg kanskje til tider ja, men bak skinnet er jeg ondskapen selv.

Jeg spiser ditt liv, jeg eter din tid. Fråtser meg i dine tidsinnvoller over en het gryte.
Du aner det virkelig ikke, du føler deg trygg, til min perverse lettelse.
Som et stikk skal jeg sprette opp ditt liv, ete deg levende.
Glad i deg er jeg, men kjøttet ditt smaker så jævlig godt.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vampyrer er for pyser, jeg er en ekte djevel, en Saten uten like.
Kniver skal skjæres i menneskers hjerter, blod skal tappes.
Jeg skal bruke ditt skinn til min egen fritid, slå deg ihjel langsomt.
Egoismen har sådd sitt frø, når jeg en gang står ved antikrists stjerne,
trenger jeg deg ei ikke mer.

Som en kokt kattunge i en kjele ligger du rått.
Du åpnet deg for meg, jeg så deg naken, deilig og rå.
Jeg knullet deg hardt metaforisk, og lot deg forsvinne i det grå,
Når du nå leser dette dikt, er det alerede for sent.

Helvete i meg koker, da du lenket deg fast til meg,
var det ingen vei tilbake.
Vi er bundet sammen, eneste vei til frihet er grotesk.
Du kan alltids skjære av deg armen, men da blør du uansett ihjel!
Vi skal inn i helvetes flammer danse tornenes dans, nakne og døde!

Jeg spiser din sjel til frokost og kvelds!
Du aner det ikke, ikke en gang nå!
Lamarama, parafin, lavakaba!
Enden har nådd bunn!
(Aylar Von Kuklinski, 9. februar 2012)

Autistens skygge, i nattens bris
Natten har slengt sin drakt over et helt rike.
Mørket erobrer, og kulden har slått til.
De fleste er inne og sover så søtt til en ny dag river dem opp,
opp fra sengene, ned igjen til arbeidsplassen og skolebenken.

Men en ensformig, enslig autistisk gutteskygge trasker rundt.
Midt på natten, helt alene for å tømme søpla, selv om nødvendigheten ikke er stor.
Han plager seg selv med de villeste ideer, de mest nedvergende tanker som kan tenkes.
Steg for steg drar han gjennom Oppdals mørke nattdrakt med sko av lakk og platt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ikke en bil å se, ikke et eneste individ, verken død eller levende.
Kun når han passerer en bensinstasjon ser han et annet menneske enn seg selv,
det er noen som jobber på Shell i natt også,- “Glad det ikke er meg”, tenker undertegnende.
Han knipser noen bilder, stiller seg midt i veien hvor det som regel farer biler – bilder knipses.

Han ønsker å gjøre noe unikt, noe spennende utifra noe svært enkelt og kjedelig.
Bilder knipses i hyrten og styrten, mens magen hans forteller at han er sulten.
Fra gårdagen har han kun levd på billig julegodterier i en skål, fra dagen før gårdagen,
i dag er i onsdag, dagen før gårsdagen var altså på mandag, da godteriet ble kjøpt.

Han titter på gatelysene, og på alle huslysene som skinner i bygda.
På ørene går gamle låter fra “Rocky Horror”, om og om igjen.
Ipoden hans er hans gode venn, men ikke den beste.
Mens han går tenker han på Sara, den forrige gode samtalen, og alle de andre.

Sara er hans beste venninne, og hun svever i tankene hans, og i hjertet.
Vel, nå begynner lakkskoene å kjøle føttene, og fingrene likeså.
Han trasker seg hjemover igjen, og spekulerer på hva dagen vil bringe,
hva dagen vil bringe når natten er lagt på is, og lyset kommer frem igjen.

Klokken har så vidt passert tyve ganger etter den ble fem.
Nå i denne skrivende stund er han snart ferdig med siste linjer.
Han håper at flest mulig av hans venner har fått en god og flott natt.
Enten de har vært inne eller ute, enten de har sovet eller vært våken.

God førstefebruar-onsdag alle sammen!
(Skrevet av Aylar Von Kuklinski, 1. februar 2012)

Min kjære venn – Jeg er så glad i deg.
Jeg kjenner ei jente med lange, tynne fingre.
Hun er så søt kan du vel vite.

Jeg elsker henne, og det har jeg fortalt.
Og innrømmelsen gikk slett ikke fatalt.
Hele ansiktet hennes er et vakkert smil.
Jeg kjører lange mil og legger om fil.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Hennes lange fargete hår skinner som så.
Og hun har en dialekt og myndig stemme som få.
For meg er hun alle rikdommer i Norges land.
Å bytte henne ut skal aldri gå ann.

Hun har et navn, og det er kort.
Hun er min venn, tenk på det.
Mitt blod i kroppen bobler og bruser fort.
Når hun er her, skal jeg ingen sted.

Hun bor der, og jeg bor her.
Slik er det med det.
Hun er søt og jeg er sær.
Sånn er det med det.

Hennes navn finner man mellom a og å.
Hennes liv finner man bare hos henne.
Hun er helt super, både før og etterpå.
Av hennes lys, jeg har latt meg tenne.

Hennes rødlige glimt skal aldri få dø.
Hennes liv skal aldri slukkes.
Og hennes sorger kan stille seg i kø,
for de skal utryddes og plukkes.

Alltid og for evig vil jeg være din.
Kjære vennen min, det er du som er fin.

Gleder meg til du har skaffet deg lunsj.
Så skal jeg linke deg denne åpenbaringen.
Håper det ikke kommer som en vond punsj.
Selv om det kommer fra han hærre raringen.

Kjære *navn mangler*, jeg er så glad i deg <3
(Aylar Von Kuklinski, 26. januar 2012)

Ord sier ikke alltid det følelsene forteller deg.
Følelser og kropp kan innimellom si mer om ord, enn ord kan si om seg selv.
Til tider er det så mange ord og følelser som flyver i èn,
at man ikke kan se det store sannhetsordet som ligger nederst i grunnen.

Etter en stund vil det bli lettere å spille på andre følelser,
enn de du egentlig føler der og da.
Man kan alltid late som noe helt annet, eller ikke noe.
Og noen ganger er det bare best slik.

For det er ikke alltid at følelsene nødvendig bør presenteres,
uannsett hvor ærlig de måtte være.
Det er ikke alltid det passer seg, eller lønnsomt i lengden.
For livet er ikke lett, det er hva man gjør det til selv.

Jeg vil heller være mer i andres liv, enn i mitt eget.
Hos meg er det alt for mye smerte, orker ikke brenne inne lenger.
Det er vondt å leve blant andre, men vondest hos seg selv.
Ikke for alle andre kanskje, men for meg er det slik.

Det er ikke andres problemer at ting er som jeg føler.
Derfor er det bare jeg som skal lide i mine følelser.
Derfor er det sånn, og derfor er denne teksten skrevet.
Fordi, jeg kan bare ikke la følelsen komme i veien for fornuften.
Slik den har gjort 1000 ganger før.

Jeg ønsker gjerne å bli sett, men før jeg kan bli sett,
må jeg selv se lyset som fører meg til rett sted.
Og jeg vet ikke om jeg ser det enda.
(Aylar Von Kuklinski, 21. januar 2012)