Fridderiet til fortapelsens ark
En sjalatanns hjerte er hardt og vått, det vil fryse deg ute om nødvendig.
Du kan søke fred og støtte i denne mannens åsted, men ikke forbli der.
Før eller senere vil han ut av sitt hjerte rive deg løs, rota rives med tærne.
Han vil såre deg når han en gang er gått lei, klippe av deg skam, men også
livsglede, ære og motivasjon til å vandre videre.

Horribelt at enkelte aldri lærer sin svartekunst om å ikke gro av sine feil.
Det er de samme skallebanka fjolsa stort sett hvert minutt for timen,
pervers kan nærmest derres glede for selvfortapelse av tidens vann virke.
Den mindreverdte som bruker en eneste time av sitt liv på hans luftslott,
fortjener selv å bli blåst i lufta som en fastbundet kylling, med avskjært hals.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Forblør du i natt er det ingen som vil senke sin tårekanal for deg!
Alt for lenge har du danset med din egen falskhet for å bli hans venn,
du ante lite da om at du hadde sett djevelens sorte blikk, men desperasjonen
for å bare ha èn som hørte på deg en tid, uansett hva det var.. Den lot den falle.
Nå gikk han lei deg – Han klarte omsider kle deg naken for de løyner du serverte.
Fremsto som en bedre gjorde du for å bli godtatt av han, nå kan du kladre deg selv!
For da han forsto at du ikke var den vennen du gjorde deg til,
bare for å få hans støtte, tid og akstept, gjorde deg atter en gang forlatt,
når han nå gjennomskuet ditt usselige, desperate vesen mot godkjennelse!

Om du bare hadde spilt deg selv, så hadde du i alle fall hatt han der nå.
Råtten og stinkende er ditt vesen blitt, du drikker for å glemme,
sminker deg for å forsvinne i en annens perfekthet.
Dumpet i en pose er du blitt som det avfallet du er,
nå drar han seg ut bakgården, snart fôres du din hundene.
Smerten i deg og lengselen har fått deg til å glemme,
blødende ligger du igjen som et null av påtrengthet, løyndom og dumskap.
Djevelens fåregård ble din siste rute – Snapp, snipp, snute – Du er ute!

Skulle du mot all formodning blitt skydd tilbake i live på nytt!
Fortsett i den drakten du døde i, for noe annet vil ingen gjennkjenne deg i,
du valgte som alt for ung din rolle som noen annen, og noe annet vil du ikke bli.
Du er fortapelsens datter, ei lita hore av falskhetens løyner etter å bli sett og hørt!
Ingen vil denne natten høre deg skrike, dine venner kjenner ingen samvittighet,
for de var aldri dine venner, de var din rollefigurs venner – Deg kjenner ingen!
Noen som ingen har kjent, vil noen gang bli sørget over – Du drepte deg selv!
Du går igjen som et sjeleløst vesen med pusten i behold, men vesenet ditt,
det ga du noen andre! Originaliteten var ikke helt deg, du valgte kopi av andres
forventninger, og stumpte deretter!
Takk, for ditt utslipp, hvor vil du fortsette din aller siste natts reise?
(Aylar Von Kuklinski, 4. april 2012)