I fortapelsens hånd
Jeg sitter ved vinduet og kjenner pulsen slå.
Ikke sikker på hvordan de neste dagene vil bli.
Jeg vet bare at jeg må være sterk, spessielt nå.
Juletiden er her, og jeg vil helst bare svulmes opp.

Ingen tårer får jeg tømt fra min redselsfulle kropp.
Men likevel vokser depresjonen og ensomheten kollosalt.
Og vet dere hva? Selvtilliten har stevnemøte med nedoverpila.
Å til syvende og sist vet jeg at jeg burde vært luft.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Drømmer om en varm klem, et “glad i deg” er hverdagen.
Savnet etter de store varme, er smertelig enorme.
Jeg er er sjalusipreget menneske, og smått egoistisk.
Men jeg vet likevel, jeg klarer ikke forandre meg.

Intet vill jeg forandre meg, jeg vil dø som jeg ble født.
Kommer aldri til å bli mer voksen, alltid et barn.
De trangsynte og voksne kan bare svulme opp.
Trenger ikke bedrevitere og kristenmannsblod i livet.

Å klemme mine puter og bamser funker ikke lenger.
Jeg vil føle menneskelig puls og hjertens varme.
Et annet menneskes kinn mot mitt kinn.
Og et aldri så lite; jeg er glad i deg…
(Aylar Von Kuklinski, 17 desember 2011)