Det er så mye som er så mye, men dog så lite.
Og Gud ja, det er så lite på denne jord, som egentlig er så mye.
Jeg finner ikke ord, jeg finner knapt meg selv, hva annet skal jeg si?
Titusen timer, det er det jeg lever på i døgnet.
Sju lange dager, hver uke, helt alene i ensomheten.
En stikkende kniv har jeg i mitt bryst, den vill ikke la seg rikke.
Å våkne til verdens nye dag, føles lite meningsfult og gledlig.
Alt er som i reprise, jeg kjenner mine replikker, jeg vet hva som skjer.
Forutsigbarhet er vel og bra, men tomhet er dog noe helt annet.
En trapp jeg ramler ned og slår meg i, gang på gang.
Forhåpninger om at en venn har tid, jeg ofte bygger til tider.
Smerte som en ildtang mot mitt bryst, jeg kjenner, hver gang fordi jeg tar fei.
Var det virkelig Guds villige at jeg skulle fødes til denne jord?
At jeg skulle bo på et lite sted som Oppdal, uten en eneste likesinnede.
Alle jobber og skole går på, jeg går bare på meg selv, og på veggen hjemme.
Vel, så lenge det er liv, er det vel fremdeles håp.
Men som ting er nå, vil jeg bare gråte, slå og hyle.
Jeg får bare håpe i 2-3 måneder til, på at noe snart vil skje….
(Aylar Von Kuklinski, 18. september 2011)
(Dette bildet av meg er tatt av Line Marlene Torvik)
Vi blogges!
Det var et utrolig flott bilde av deg 🙂
Du må aldri tenke på at livet ikke er verdt noe! Finn lys i mørket her på jorden.
stå på, hev deg over idiotene
bloggen din er utrolig bra!
Tenk hvor mange som ser på deg som er forbilde :O)
Klem Stine
fint bilde av deg da …
kos deg videre 😉