Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det mandag? Nei.. Er det mandag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det tirsdag? Nei.. Er det tirsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det onsdag? Nei.. Er det onsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det torsdag? Nei.. Er det torsdag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det fredag? Nei.. Er det fredag? Nei.
Hvilken dag er det i dag, hvilken dag er det i dag, er det lørdag? Ja.. Er det lørdag? Ja.

Jepp, da var det lørdag, og atter en utfordrende dag for en som så og si aldri ser de nærmeste vennene sine for tiden.
Er dødsvant til å føle meg veldig deprimert, lei meg og ensomt spesielt i helger, ferier og helligdager hvor mange andre gjerne har fri, men da bruker fritiden på andre ting enn å være sammen med meg.

Jeg skulle så inderlig ønske at jeg var sterk nok psykisk til at jeg klarte å bli med på festivaler, på pubber, bryggeriet, bilrace og andre arrangemanger med andre folk… Men jeg klarer ikke. Og jeg prøver virkelig å takle å være på steder hvor det er flere folk, i forskjellige sjangre, men jeg sliter.

Helt siden barneskolen har jeg slitt med å klare å dra på skolen fordi jeg blir så urolig, nervøs, usikker på meg selv og engstelig ved for mange folk. Til og med på jobben min nå, hvor det som regel bare er 2-4 personer, som til og med er voksne, så sliter jeg med å møte opp, fordi jeg synes større sosiale grupper er vanskelig. Og når jeg har så store problemer med bare det til og med, da tenker jeg at jeg virkelig sliter… For der er de til og med voksne, og ikke sånne folk som fort kan såre meg ved å komme med en spøk som egentlig ikke er vondt ment, men som jeg fort kan missfortstå veldig, og ta veldig personlig. Jeg hater virkelig at jeg har asperger syndrom akkurat nå…

Går som regel rundt alene hver eneste dag, har bare jobb mandag og fredag, kan ha mer, men siden jeg fort blir så utmattet og sliten av å være for lenge på jobb, på grunn av diagnosen min, så jobber jeg i skrivende stund kun 5 timer på mandager og 5 timer på fredager, resten av uken er fri. Har prøvd å jobbe oftere også, men det har bare gjort vondt verre..

Det er vondt å lese på facebook når mine nærmeste venner har fri, folk som jeg nesten aldri ser, når de skriver at de skal på bryggeriet, på pubb, festivaler, bilcross-løp eller andre ting når de først har fri. Det er slettes ikke det at jeg ikke unner dem det, hvis de koser seg. For det er virkelig ingenting som betyr mer for meg, enn at de få vennene jeg virkelig har i livet, koser seg og har det bra, det er det som er viktigst!

Men likevel, jeg synes det er vanskelig, fordi jeg er så og si alene nesten hele tiden. Jeg vil så gjerne ha mer med andre å gjøre, men jeg klarer ikke å være for lenge på steder hvor det er for mange folk. Og det er nok derfor jeg føler et viss hat til hoteller, festivaler, bryggerier, også videre, fordi jeg føler at de tar fra meg vennene mine når de først har fri.

Jeg innser at jeg alltid vil være veldig alene i denne verden. Og at helger, helligdager og ferier, hvor mange flere enn bare meg har fri, er på andre plasser enn hvor jeg kan være med de.

Hverdagen takler jeg bedre, for da er folk flest på jobb, og da er det mye greiere. For jobb er jo noen man må på for å tjene penger. Så det takler jeg bra, selv om jeg selvsagt er veldig ensom da også, men da har jeg ikke den depresjonen over at jeg er så veldig anderledes og ensom på SAMME MÅTE som altså; helger, helligdager og ferier.

Håper ingen av mine eventuelt nærmeste som måtte lese dette blir triste eller noe av å lese dette. Det er virkelig ikke meningen. Jeg unner alle sammen alt godt. Trenger bare å få ut noen tanker… Selv om det ikke hjelper mye.

Jeg har bare lyst til å forsvinne nå i denne skrivende stund, så hvordan skal det bli når julen og nyttårsaften kommer igjen? Hvor folk drikker alkhol, koser seg med sine nærmeste, drar på julebord også videre… Og jeg føler meg enda mer alene enn noen gang. Vil ikke feire jula med familien, ikke noe vondt ord mot noen av familien, men vil heller være alene enn det. Fordi jeg er veldig lite likesinnet med resten av familien. De beste vennene jeg har er ikke-familie, og det er ikke noe som jeg har bestemt, men det er sånn det er.

Å være i nærheten av familie og slik gir meg sosial ensomhet, altså å føle seg ENDA mer ensom enn man hadde følt seg og man hadde vært helt alene. Det gjelder ikke spesifikt familien min, men mange andre også, nesten alle egentlig. De få  jeg er mest likesinnede og ikke føler meg ensom med, de har ikke tid lenger. Og det er ikke deres skyld. Håper ingen hater meg for dette, er ikke meningen å såre noen. Har ikke noe i mot noen, bare håper at ingen misstolker noe her nå…

God helg..
Vi blogges.