MEG MED AS-SYNDROM I DAG

Min hverdag med asperger syndrom
Har tidligere bloggen om min diagnise asperger syndrom, og erfaringer jeg har hatt, spessielt i fortiden med diagnosen.

Har nå i den siste fått lyst til å blogge et nytt innlegg om diagnosen, men denne gangen mer om hvordan diagnosen påvirker meg i dag, nå i tiden.

Først og fremst så trenger jeg fortsatt litt ekstra oppfølging og hjelp i livet. Har noe som kalles ansvarsgruppemøte noen ganger i året, som består som regel av meg selv (jeg må alltid være med, ellers er det ikke noe vits), en av eller begge mine foreldre, fastlege, NAV og min kontaktperson knyttet til jobb.

På de møtene blir det tatt opp forskjellige ting i livet mitt som hvordan det går med meg nå, hvordan er situasjonen min knyttet til arbeid, hvor mange dager har jeg vært på jobb, og vist jeg har hatt fravær, hva er i såfall årsaken, og hva kan gjøres for å forbedre situasjonen. Samt en del andre ting som går på helsa mi, eventuell trening, økonomisk situasjon også videre…

Et av mine største utfordinger i hverdagen er å takle utfordringer, og forandringer.
Vist jeg foreksempel gleder meg veldig til å møte en eller flere venner, også blir det foreksempel avlyst eller forflyttet noen dager så syns jeg som regel det er noe tøffere og vanskeligere enn “folk flest”.
Som en venn av meg sa om meg en gang; jeg er glad i at ting går som på skinner.
Heldigvis skal det sies at jeg takler forandringer i rutiner og andre ting bedre nå, enn for en stund siden.

(meg og en av mine nærmeste og bestevenner; Rune :))

Interesse for noe eller noen
En annen ting som kjennetegener den personen jeg alltid har vært og fortsatt er med min diagnose er at vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg alltid utrolig opphengt i den tingen, den personen eller det temaet.
Har man asperger syndrom og først interesserer seg for noe enten det er en hobby, en person, et tema eller noe helt annet så blir mann mye mer opphengt i det/den “tingen” og tenker veldig mye på ting og tang rundt det man har interessert seg i. Interessen for enkelte ting blir med andre ord veldig, veldig mer intens og større enn folk flest sin interesse for noe, og har jeg først blitt interessert i noen/noe så er det veldig vanskelig å prøve å tenke på andre ting.

Kan ta filmhobbyen min som et eksempel, siden sommeren 2006 har jeg sammen med venner og bekjente drevet å laget en filmserie som hittil er på 55 episoder, hvor den lengste filmepisoden har vært på 4 timer og den korteste på 28 minutter. Å se alle filmene i den filmserien sammenhengende vil ta cirka tre hele dager!
I tillegg til filmingen så liker jeg også å skrive og dikte opp andre type historier, liker veldig godt å bruke fantasien.

Liker også veldig godt å tegne, dikte, blogge og kort sagt bruke meg selv til å skape og lage ting!
På filmhobbyen er jeg både ansvarlig for å finne opp temaene i filmene, historiene, hva som skal skje, jeg filmer, jeg er med og spiller forran kamera, og det er også jeg som redigerer og brenner ferdig filmene!


(Her ser dere ALLE 55 filmene i filmserien min “Ken og Morten som jeg har laget siden første scene ble spilt inn 17. juni 2006, for fem år siden. Korteste episoden er på 28 minutter, og den lengste på 4 timer, de fleste blir som regel litt over en time lang, jeg har også laget alle coverne selv.)

Et annet eksempel jeg kan ta er mine venner, det er ikke mange personer jeg har som nære venner, men de vennene jeg har tenker jeg veldig mye på, og er det en av mine nærmeste jeg ikke hører fra på to-tre dager så kan jeg fort tenke en del tanker som at det har skjedd noe tragisk med vedkommende, at han eller hun kanskje har havnet på sykehus eller noe annet. Er veldig, veldig opptatt av de veldig få virkelige nære vennene jeg har. Og jeg vet selv at jeg noen ganger kan være litt for inntens og pågående, kanskje litt masete til tider. Noe jeg jobber med å roe litt ned på, men samtidlig fortsette å spørre ofte om hvordan det går og lignende, uten at det blir for ofte.

Et siste eksempel jeg kan ta:
I går foreksempel så ble jeg utrolig opphengt igjen i spillet “The Sims3” på mobilen min, og spilte det konstant i 4-5 timer uten pause. Så, vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg veldig opphengt i den ene tingen, og sliter veldig med å “legge det fra meg”, så det å forelske seg foreksempel er noe jeg syns er veldig, veldig tungt og skummelt som regel, spessielt med tanke på at jeg bare forelsker meg ugjensidig likevel, men nok om det.

En annen ting er film; jeg er 19 år, og har nesten 500 filmer alerede, hvor de fleste er på Blu Ray-formatet! Nå tror jeg dere fleste har fått et ørlite bilde av hvor opphengt jeg blir i noe/noen når jeg først blir det.

Og noen som husker at jeg var veldig Hotel Cæsar-fan før i tiden, har litt over et tusen episoder som er tatt opp på gamle videokasseter, begynte å ta opp fra episode 975 og stoppet å ta opp når rundt episode 1700 cirka. I tillegg har jeg også tatt opp en god del reprise-episoder som går tidligere på dagen, episoder som var før episode 975 for å si det sånn.


(Dette er cirka halvparten av Hotel Cæsar-samlingen min på vhs, bildet ble tatt i det huset som mamma bodde i før, da resten av samlingen var hos min far)

Og et aller siste eksempel som mange har sett så skriver jeg ofte veldig langt, og mye. Jeg tenker generelt veldig mye, på masse forskjellig og det resulterer også i at det gjerne blir skrevet en god del, lange innlegg. For meg funker bloggen ofte som en slags terapi, godt å få dele tanker og meninger og spørsmål i livet med andre.

Klar tale er oftest det beste!
På denne bloggen har jeg fått lese at folk syns jeg er som regel veldig klar og tydelig når jeg skriver.
At jeg er god på å få frem poeng og hva jeg mener.
Det er også noe som ligger i det å ha min diagnose, jeg selv sliter fort med å forstå noen vist noen bruker ironi, og sliter veldig med å skille ironi og ikke-ironi.

Et eksempel:
For noen dager siden sa min nærmeste og beste venninne at hun hadde tenkt å kjøpe flere plagg og klær i en type rosa-farge. Noe hun selvfølgelig var ironisk med, siden hun egentlig ikke liker den fargen så veldig, selv om jeg har snakket veldig mye med henne i det siste, og føler at jeg har begynt å kjenne henne veldig godt nå så trodde jeg faktisk hun mente det, frem til jeg fikk bekreftet at hun var ironisk og tullet.

Det verste med det at jeg ikke alltid er så god på å tolke andre enten det er muntlig eller kroppslig tale er at det veldig gjerne blir en del småtrasige missforståelser i livet mitt, som til tider har vært vonde. Uten at jeg vil gå mye nærmere innpå det.

Jeg kan innrømme med det samme at jeg fort blir nokså sårbar, og kan lett bli veldig skuffet og deprimert, lei meg og sint vist  jeg foreksempel missforstår noe som mer er ment som en slags vennlig råd, så vist noen ordlegger seg litt feil så er det ikke så mye som skal til for at jeg missforstår og låser meg fast i en slags tristhet, og da kan jeg late som om det ikke gjør noe, og gå rundt å tenke på den tingen i lang stund, uten å tørre å ta det opp med vedkommende fordi jeg syns det er skummelt å spørre om hva han eller hun egentlig mente, også videre. Men det har jeg heldigvis også klart å blir flinkere på i det siste.

Nå har jeg nok skrevet mer enn nok, spessielt med tanke på at jeg alerede har ett innlegg her fra før om diagnosen min og min situasjon, så derfor vil jeg nå avslutte dette innlegget, med å si en siste ting:

Asperger syndrom finnes det i mange forskjellige grader, asperger er som sagt en form for autisme, og det varierer veldig fra person til person hvor “hemmet” i hverdagen man er eller ikke!

Er åpen for alle spørsmål om det er noen som lurer på andre ting om diagnosen som jeg kanskje har glemt å skrive om, eller ikke skrevet tydelig nok. Ønsker at ingen skal være redd for å spørre om noe, ingenting er for personlig, for teit, for lite eller for stort for meg.

Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, ønsker dere alle sammen alt godt! Ta godt vare på dere selv mine venner, faste lesere og nye lesere! Klem!

VI BLOGGES!


REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!

18 kommentarer
    1. Så bra!
      Jeg har sett en film- Crazy in Love, som handler om autisme i forskjellige grad. Det er en veldig fin film og den skildrer diagnosen godt! Helt klart verdt å se for dem som ikke har sett den. Det er en kjærlighetshistorie, men budskapet i filmen er bra! Alle i filmen har sine egenskaper og ingen er like- selv om de har samme diagnose/syndrom.

    2. Jeg er nok dobbelt så gammel som deg, men kjenner meg utrolig godt igjen mht forutsigbarhet og særinteresser. For min del går det på store hunder. Jeg skriver opp alle hundene jeg ser i en liten bok. Du har ikke skrevet noe om det, men for min del er det vanskelig å kjenne igjen ansikter, f.eks. skuespillere fra scene til scene, og også venner, kolleger m.m. Mat er også en stor utfordring, det er det ikke alle som skjønner.
      Hadde jeg vært født på 90-tallet, hadde jeg nok vært emo eller goth i dag. Spennende at du forteller om livet ditt på denne måten. Tror det vil hjelpe mange.

    3. Jeg skjønne deg veldig godt! 🙂 Jeg vil også hjelpe andre mennesker til å forstå bedre osv, men jeg vet jeg har hjelpet endel gjennom bloggen min 🙂
      Ja det er det for meg også , bloggen er rett og slett en veldig god, daglig terapi for meg når jeg blogger 🙂
      Ha en fin søndag du også 🙂

    4. Hei! jeg syntes det er så bra at du skriver om en sånn ting, mange hadde ikke turt det! 🙂
      Også lurer jeg på om det er mange som dømmer deg fordi du har denne diagnosen? OG, syntes du at du får gode nok tilbud og oppfølging fra staten( eller hvor det nå skal komme fra:p) ?

    5. anne.cecilie: Tilbudet og oppfølgingen syns jeg er grei nok. Det eneste som har ødelagt VELDIG MYE for meg er at det tok veldig, veldig lang tid før jeg fikk diagnosen, de fleste med min diagnose skal få den i barneskolen 1-2 klassen eller tidligere.

      Men jeg fikk den i 10ende klassa, altså siste året på ungdomskolen, like før sommerferien og videregående. Og det ødela, veldig mye, mye jeg har gått glipp av og mye som kunne vært lettere og lysere vist jeg fikk diagnosen og den nødvendige hjelpen MYE TIDLIGERE 🙂

      Takk for spørsmålet! 🙂

    6. Syns det er kjempeflott av deg å fortelle om dette…virkelig!1
      Syns du virker som en kjempegrei og snill gutt jeg og som bloggvenn er du helt fantastisk:)
      Og skal fortelle deg at alle som har sett tegningen syns den var kjempeflott!!:):)
      Masse klemmer fra Mira vennen din:):)

    7. Mira`s Gotiske Verden: Nok en gang, tusen, tusen takk for kjempehyggelig kommentar Mira 🙂 Alltid så utrolig stas og morsomt å få kommentar fra dag.

      Så koselig at alle som har sett tegningen syns den er kjempeflott! 🙂
      Koselig å høre! 🙂

      Masse klemmer tilbake! 🙂

    8. Ikke misforstå, dette er rett og slett nysgjerrighet da jeg har hørt så altfor mange ganger at jeg skulle blitt sjekket for både AD/HD, autisme og andre ord jeg ikke har sjans til å huske…
      Etter du fikk diagnosen, ble du selv forandret som person? Har du noen gang brukt diagnosen som en “unnskyldning” for enkelte situasjoner? Føler du at du har flere rettigheter til å reagere på forskjellige måter som ikke er innenfor de norske “normer” ?
      Dette er som sagt ikke negativt rettet, ønsker bare ett ærlig svar, da jeg nekter å ta slike tester fordi jeg er redd jeg kommer til å reagere mer på det nettopp fordi jeg har “lov” grunnet denne diagnosen. For eksempel om jeg bobler over av raseri, løper jeg til jeg er alene og kan slå ned trær i hemmelighet, men om jeg får en diagnose, så slår jeg ned den første og nærmeste jeg ser om du skjønner?
      Men jeg prøver å trekke i de positive trådene istede for å fokusere på hva mine reaksjoner på ting KAN skyldes. Jeg er en kløpper på forståelse, da også ironi, spøk og alvor. Bruker vel en god del ironi selv! Jeg har to jobber, begge meget sosiale, noe jeg klarer utmerket! MEN når jeg kommer hjem låses dørene, telefonen stilles på lydløs, og om det ringer på døra, slukker jeg alle lys, trekker for gardinene, og heiser ned persiennene. Om jeg eventuelt skulle få en diagnose på det, er jeg livredd for at jeg skal miste den lille sosiale delen jeg har (uansett hvor falsk den er).
      Beklager lang kommentar, kunne vel nesten skrevet en egen blogg til deg istede.. 😛 Men greia her er, at jeg har snakket med deg en par ganger, og synes du virker som en meget trivelig person. Du har denne diagnosen, og har sikkert hørt om flere typer/grader av dette, så jeg velger å spørre deg litt anonymt… 😛
      Hvordan var dine tanker rundt da du fikk diagnosen? Var det en lettelse? Ble mange innviklede spørsmål å svare på her, men det viktigste tror jeg må være om jeg BØR sjekke det. Tror du jeg kommer til å reagere positivt eller negativt på det nå som du “kjenner” mine tanker rundt dette?

    9. Petra: Heihei, og beklager for treigt svar. Meg kan du bare spørre om hva du vil, går bra det altså. Skjønner din nysjerrighet godt, faktisk! 🙂

      Hm, si det. Jeg ble nok litt forandret på flere måter, det vet jeg at jeg ble.
      Det har hendt at jeg har brukt diagnosen som en slags unnskyldning for ting i livet, spessielt de første månedene etter at jeg fikk den. Men i dag prøver jeg å gjøre det MINST MULIG, helst ikke i hele tatt.

      Tror jeg skjønner deg på det du skriver om raseri og slå ned, ja. Tro meg jeg sliter også med et sterkt sinne og temperamang.

      Godt du forsøker du også å se det positive i ting, mest mulig 🙂

      Da jeg fikk diagnosen min så ble jeg lettet, da tenkte jeg litt mindre på hva som var “galt” med meg, da fikk jeg et navn og flere svar: _)

      Hm, hvordan andre vil reagere vet jeg ikke, du har gitt meg flere beskrivelser som er ganskje godt forklart, men jeg tørr ikke uttale meg, men tror og håper du klarer det positivt! 🙂

    10. Hei 🙂 jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har asberger diagnosen selv, og har fått avslag på habilitering 2 ganger nå og er utrolig frustrert over det. Det er utrolig tøft av deg og skrive om dette 🙂 Jeg søkte på google over kjendiser med asberger diagnosen og fikk opp bloggen din og trykte på den og leste det og begynnte og smile 🙂 Fortsett sånn! 🙂

    11. vendelaoganneee: Tusen takk for en flott kommentar! Huff, er leit å høre om avslagene, vil du skal vite at jeg føler med deg. Sendte deg nettopp en venneforespørsel jeg, i tilfelle det er noe du vil snakke om, eller hva som helst.

      Tusen takk for kommentaren i hvertfall! 🙂

    12. Det er som å lese om min sønn dette, bortsett fra at hans interesser er noe annerledes. Det du sier om ironi er veldig typisk. Forståelse for hva ironi er, er jo ikke problemet, de fleste vet godt hva det er, og kan godt forklare det for folk, det er det å oppfatte ironien, og forsåvidt kroppsspråk også, som er problemet, stemmer ikke det? Min sønn prøver å bruke ironi selv, men mislykkes som regel og må fortelle at det der var ironi altså! Han klarer bare ikke å få de rette nyansene i stemmen som gjør ironi oppfattbart for andre, selv om han prøver.

    13. muumimamma: Det er riktig, de fleste vet hva ironi er. Men vet også om tungt autistiske mennesker på min alder som faktisk ikke vet hva ironi og sarkasme er over hode. Jeg vet hva det er, men foretrekker at det ikke blir brukt for mye, siden det rommer lett på mange missforståelser.

      Vanskelig med kroppspråkforståelse for noen også ja, blant annet meg til tider.
      Stemmer.

    14. er det en ting jeg hater så er det når noen sier til meg at jeg er heldig fordi jeg er så lite påvirket av asbergeren… de skulle prøve å leve i mine sko noen dager og kjent den smerten det er når noen fremmede tar på deg eller noen forandrer på en plan.
      men alt folk ser er en jente som kan smile og le….
      veldig fint at du påpeker at asberger er forskjellig for alle… and i will kill for a sims game.

    Legg igjen en kommentar

Siste innlegg