Min hverdag med asperger syndrom
Har tidligere bloggen om min diagnise asperger syndrom, og erfaringer jeg har hatt, spessielt i fortiden med diagnosen.

Har nå i den siste fått lyst til å blogge et nytt innlegg om diagnosen, men denne gangen mer om hvordan diagnosen påvirker meg i dag, nå i tiden.

Først og fremst så trenger jeg fortsatt litt ekstra oppfølging og hjelp i livet. Har noe som kalles ansvarsgruppemøte noen ganger i året, som består som regel av meg selv (jeg må alltid være med, ellers er det ikke noe vits), en av eller begge mine foreldre, fastlege, NAV og min kontaktperson knyttet til jobb.

På de møtene blir det tatt opp forskjellige ting i livet mitt som hvordan det går med meg nå, hvordan er situasjonen min knyttet til arbeid, hvor mange dager har jeg vært på jobb, og vist jeg har hatt fravær, hva er i såfall årsaken, og hva kan gjøres for å forbedre situasjonen. Samt en del andre ting som går på helsa mi, eventuell trening, økonomisk situasjon også videre…

Et av mine største utfordinger i hverdagen er å takle utfordringer, og forandringer.
Vist jeg foreksempel gleder meg veldig til å møte en eller flere venner, også blir det foreksempel avlyst eller forflyttet noen dager så syns jeg som regel det er noe tøffere og vanskeligere enn “folk flest”.
Som en venn av meg sa om meg en gang; jeg er glad i at ting går som på skinner.
Heldigvis skal det sies at jeg takler forandringer i rutiner og andre ting bedre nå, enn for en stund siden.

(meg og en av mine nærmeste og bestevenner; Rune :))

Interesse for noe eller noen
En annen ting som kjennetegener den personen jeg alltid har vært og fortsatt er med min diagnose er at vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg alltid utrolig opphengt i den tingen, den personen eller det temaet.
Har man asperger syndrom og først interesserer seg for noe enten det er en hobby, en person, et tema eller noe helt annet så blir mann mye mer opphengt i det/den “tingen” og tenker veldig mye på ting og tang rundt det man har interessert seg i. Interessen for enkelte ting blir med andre ord veldig, veldig mer intens og større enn folk flest sin interesse for noe, og har jeg først blitt interessert i noen/noe så er det veldig vanskelig å prøve å tenke på andre ting.

Kan ta filmhobbyen min som et eksempel, siden sommeren 2006 har jeg sammen med venner og bekjente drevet å laget en filmserie som hittil er på 55 episoder, hvor den lengste filmepisoden har vært på 4 timer og den korteste på 28 minutter. Å se alle filmene i den filmserien sammenhengende vil ta cirka tre hele dager!
I tillegg til filmingen så liker jeg også å skrive og dikte opp andre type historier, liker veldig godt å bruke fantasien.

Liker også veldig godt å tegne, dikte, blogge og kort sagt bruke meg selv til å skape og lage ting!
På filmhobbyen er jeg både ansvarlig for å finne opp temaene i filmene, historiene, hva som skal skje, jeg filmer, jeg er med og spiller forran kamera, og det er også jeg som redigerer og brenner ferdig filmene!

(Her ser dere ALLE 55 filmene i filmserien min “Ken og Morten som jeg har laget siden første scene ble spilt inn 17. juni 2006, for fem år siden. Korteste episoden er på 28 minutter, og den lengste på 4 timer, de fleste blir som regel litt over en time lang, jeg har også laget alle coverne selv.)

Et annet eksempel jeg kan ta er mine venner, det er ikke mange personer jeg har som nære venner, men de vennene jeg har tenker jeg veldig mye på, og er det en av mine nærmeste jeg ikke hører fra på to-tre dager så kan jeg fort tenke en del tanker som at det har skjedd noe tragisk med vedkommende, at han eller hun kanskje har havnet på sykehus eller noe annet. Er veldig, veldig opptatt av de veldig få virkelige nære vennene jeg har. Og jeg vet selv at jeg noen ganger kan være litt for inntens og pågående, kanskje litt masete til tider. Noe jeg jobber med å roe litt ned på, men samtidlig fortsette å spørre ofte om hvordan det går og lignende, uten at det blir for ofte.

Et siste eksempel jeg kan ta:
I går foreksempel så ble jeg utrolig opphengt igjen i spillet “The Sims3” på mobilen min, og spilte det konstant i 4-5 timer uten pause. Så, vist jeg først interesserer meg for noe så blir jeg veldig opphengt i den ene tingen, og sliter veldig med å “legge det fra meg”, så det å forelske seg foreksempel er noe jeg syns er veldig, veldig tungt og skummelt som regel, spessielt med tanke på at jeg bare forelsker meg ugjensidig likevel, men nok om det.

En annen ting er film; jeg er 19 år, og har nesten 500 filmer alerede, hvor de fleste er på Blu Ray-formatet! Nå tror jeg dere fleste har fått et ørlite bilde av hvor opphengt jeg blir i noe/noen når jeg først blir det.

Og noen som husker at jeg var veldig Hotel Cæsar-fan før i tiden, har litt over et tusen episoder som er tatt opp på gamle videokasseter, begynte å ta opp fra episode 975 og stoppet å ta opp når rundt episode 1700 cirka. I tillegg har jeg også tatt opp en god del reprise-episoder som går tidligere på dagen, episoder som var før episode 975 for å si det sånn.

(Dette er cirka halvparten av Hotel Cæsar-samlingen min på vhs, bildet ble tatt i det huset som mamma bodde i før, da resten av samlingen var hos min far)

Og et aller siste eksempel som mange har sett så skriver jeg ofte veldig langt, og mye. Jeg tenker generelt veldig mye, på masse forskjellig og det resulterer også i at det gjerne blir skrevet en god del, lange innlegg. For meg funker bloggen ofte som en slags terapi, godt å få dele tanker og meninger og spørsmål i livet med andre.

Klar tale er oftest det beste!
På denne bloggen har jeg fått lese at folk syns jeg er som regel veldig klar og tydelig når jeg skriver.
At jeg er god på å få frem poeng og hva jeg mener.
Det er også noe som ligger i det å ha min diagnose, jeg selv sliter fort med å forstå noen vist noen bruker ironi, og sliter veldig med å skille ironi og ikke-ironi.

Et eksempel:
For noen dager siden sa min nærmeste og beste venninne at hun hadde tenkt å kjøpe flere plagg og klær i en type rosa-farge. Noe hun selvfølgelig var ironisk med, siden hun egentlig ikke liker den fargen så veldig, selv om jeg har snakket veldig mye med henne i det siste, og føler at jeg har begynt å kjenne henne veldig godt nå så trodde jeg faktisk hun mente det, frem til jeg fikk bekreftet at hun var ironisk og tullet.

Det verste med det at jeg ikke alltid er så god på å tolke andre enten det er muntlig eller kroppslig tale er at det veldig gjerne blir en del småtrasige missforståelser i livet mitt, som til tider har vært vonde. Uten at jeg vil gå mye nærmere innpå det.

Jeg kan innrømme med det samme at jeg fort blir nokså sårbar, og kan lett bli veldig skuffet og deprimert, lei meg og sint vist  jeg foreksempel missforstår noe som mer er ment som en slags vennlig råd, så vist noen ordlegger seg litt feil så er det ikke så mye som skal til for at jeg missforstår og låser meg fast i en slags tristhet, og da kan jeg late som om det ikke gjør noe, og gå rundt å tenke på den tingen i lang stund, uten å tørre å ta det opp med vedkommende fordi jeg syns det er skummelt å spørre om hva han eller hun egentlig mente, også videre. Men det har jeg heldigvis også klart å blir flinkere på i det siste.

Nå har jeg nok skrevet mer enn nok, spessielt med tanke på at jeg alerede har ett innlegg her fra før om diagnosen min og min situasjon, så derfor vil jeg nå avslutte dette innlegget, med å si en siste ting:

Asperger syndrom finnes det i mange forskjellige grader, asperger er som sagt en form for autisme, og det varierer veldig fra person til person hvor “hemmet” i hverdagen man er eller ikke!

Er åpen for alle spørsmål om det er noen som lurer på andre ting om diagnosen som jeg kanskje har glemt å skrive om, eller ikke skrevet tydelig nok. Ønsker at ingen skal være redd for å spørre om noe, ingenting er for personlig, for teit, for lite eller for stort for meg.

Ønsker alle sammen en god og fin dag videre, ønsker dere alle sammen alt godt! Ta godt vare på dere selv mine venner, faste lesere og nye lesere! Klem!

VI BLOGGES!

REKLAME: TA EN TITT INNOM monicey.blogg.no – I am who I am no matter what!