(Har alltid hatt en del interesser og hobbyer som mange syns er veldig sære med tanke på min alder og mitt kjønn, her er et bilde av meg fra da jeg sikkert ikke var mer enn 4-7 år gammel, en gang på 90-tallet…)
Alle mennesker er alle forskjellige, ingen er helt like, noen er mer anderledes enn andre og noen er mindre anderledes enn andre, på hver sine måter. Nå skal jeg fortelle litt om min oppvekst, og hvordan jeg føler det er å være anderledes, hvordan jeg takler sosiale omgang med andre, hvordan jeg takler forandringer, hvordan jeg syns det er å ha andre og kanskje særere interesser enn folk flest og om livet generelt med asperger syndrom.

Barneskolen…

(Barneskolebildet fra 1. klasse, jeg står bakerst til høyre med rød caps, tatt høsten 1997 eller 1998)
Asperger syndrom ja… Det er nok fortsatt et fremmed ord for flere i Norge.
Jeg visste ikke hva ordet betydde selv før jeg fikk vite at det er en diagnose jeg har, noe jeg fikk vite først i slutten av 10. klasse på ungdomskolen. I veldig, veldig mange, lange, ensomme og tøffe år har jeg gått rundt, nærmest alene og lurt på hva som er “galt” med meg, hvorfor jeg er så anderledes som regel så veldig missforstått.

På barneskolen hadde jeg som regel bare en venn, en eneste venn, og han gikk ikke på samme skole som meg en gang, faktisk så var han ferdig på skolen for mange år siden, siden han var min bestefar. Jeg hadde nesten ingen venner på egen alder, de fleste jeg var sammen med og lekte med på barneskolen var som regel 3-4 år yngre enn meg selv, og det ble jeg litt mobbet for. Siden jeg lekte mer med folk som var yngre enn folk som var i min egen klasse foreksempel…

Shopping

Derfor bør du gi bort en opplevelse til jul

Jeg har alltid hatt store vansker innenfor å konsentrere meg på skolen, mattematikk var noe av det verste og flaueste jeg visste om på barneskolen, blant annet fordi jeg aldri lærte meg hvordan man løser deling og ting som har med gram, hektogram og slike måleenheter. Og ting som har med gram, cm, milimeter og slikt kan jeg fortsatt ikke en dag i dag…
Det jeg syntes var enda verre og mye vanskeligere enn matte igjen, var naturfag… Har alltid vært veldig dårlig i naturfag, mest fordi jeg syntes det er uintressant og derfor har jeg alltid hatt enda større vansker enn “vanlige” folk med å lære meg faget. Og engelsk, og språk generelt er jeg veldig dårlig på.

Men det jeg grudde meg aller, aller mest til utenom matteprøver og lignende, vet dere hva det er for noe?
Gym!
Jeg har alltid gruet meg veldig mye til gym, nærmest hatet det i mange år, fordi jeg syns det er så utrolig ubehagelig og vondt å gjøre ting mens jeg føler at alle andre ser på. Foreksempel å prøve å hoppe over en bukk som jeg aldri har klart å komme over, mens folk står i kø og ser på mens de venter på at de skal hoppe over selv.
Men det som er enda verre en det igjen er ting som har med ballspill å gjøre.

Jeg har alltid gruet meg veldig mye til fotball, slåball, håndball og generelt ballspill med veldig harde baller. I fotball ble jeg alltid opptatt av å holde meg lengst unna der ballen og de andre folkene er, er livredd for å bli truffet av de gutta som alltid skal sparke hardest, også videre… Men enda verre enn fotball er slåball. Der er det for meg alt for mange regler som jeg aldri har lært meg. I tillegg til å være redd for å bli truffet av ballen, så gikk jeg ofte også rundt å være redd for mange ekle kommentarer også videre fordi jeg aldri visste når jeg skulle løpe, og gjøre ditt og datt. For meg så er det så mye å huske på i slåball, og hva hjelper det når folk på laget mitt roper ting som at jeg er jævla teit også videre fordi jeg har missforstått noe, eller ikke fått noe med meg?

Som jeg har skrevet litt lengre oppe så lekte jeg noe med de som var 3-4 år yngre enn meg selv, men likevel gikk jeg som regel helt alene i friminuttene, fant meg som regel ei døsse hvor det ikke var noen andre, og døsset og døsset til friminuttet var over. Var veldig mye ensom, trist og alene, mest fordi det var nesten ingen på barneskolen jeg hadde noe til felles med, nesten alle var enten opptatt av fotball, jenter/gutter, fester og andre ting jeg ikke hadde så store interesser for der og da, fotball og fester er jeg fortsatt ikke interessert i.

(Meg (til høyre i hvitt) sammen med bestefar, (helt til venstrei rutete skjorte) bilde tatt enten 2000 eller 2001, et eller to år før han døde desember 2002)
Utenom skoletid var jeg nesten aldri sammen med noen venner, utenom farfar.
Satt som regel på rommet mitt i 5 år og tegnet og tegnet og tegnet, hele tiden, helt alene på mitt eget lille rom. Tegning var min største lidenskap på barneskolen utenom å se gode filmer. Fra perioden 2002 til 2006 satt jeg som regel inne på rommet mitt eller en eller annen annen plass og tegnet min egen tegneserie, som i løpet av 4 år ble på litt over 40 episoder. Nesten hver episode tegnet jeg i en bok med 160 a4-ark med linjer i.
Tegnet som regel 5 eller seks små bilder på hver eneste side, noe som tok lang tid. Brukte som regel 2-3 måneder på å lage ferdig og tenke ut en tegneserie-episode-bok.

En av de få som leste tegneseriene mine var bestefaren min, min eneste venn, og bestevenn som døde desember 2002. Da han døde føltes det også som jeg skulle dø i flere måneder senere. Gikk rundt og gråt når jeg var alene og var veldig mye lei meg og ensom selv om jeg som regel prøvde å late som jeg ikke var det, har alltid prøvd å late som om jeg har det bedre enn jeg egentlig har fordi jeg ikke vil at andre skal være redd for meg…

Hvilken år på barneskolen var absolutt verst? 6 og 7.klasse!
Som sagt var det ikke så veldig populært at jeg hang sammen med folk som var yngre enn meg selv, og at jeg generelt var veldig anderledes og “rar” i forhold til de andre. Jeg har alltid blitt litt mobbet og plaget og innimellom slått på barneskolen, men i 6 og 7 klasse, de to siste åra var likevel verst.

(Barneskoleklassen min i 6.klasse, jeg er bakerst til venstre i rød genser… Bilde tatt i 2003 eller 2004)
I 6. klassa ble jeg omringen av en gjeng gutter i klassen som var to år mindre enn meg selv, som ville at jeg skulle slåss mot de. Jeg var for feig til å slåss, samtidlig som jeg ikke liker vold i virkeligheten, så da jeg prøvde å løpe så fikk jeg hele gjengen etter meg, og har aldri vært så redd som jeg var da, og samtidlig så lei meg. Klarte til slutt å løpe til en av lærerne, og da var jeg så lei meg og ute av meg at jeg løy litt om situasjonen, for å være sikker på at de ikke skulle plage meg lenger, så jeg sa at de hadde banket meg opp… Jeg hadde riktignok blitt slått og slik av noen av den gjengen før, men den dagen de løp etter meg så fikk jeg ikke bank, ikke den gangen…

Uansett, hele gjengen måtte opp til rektor, samtidlig som de fikk melding med hjem. De sluttet dessverre ikke helt å plage meg etter det heller, frem til jeg begynte på ungdomskolen og fikk venner… Men de sluttet i hvertfall å løpe etter meg og slå meg etter denne episoden.

På ungdomskolen
Da jeg høsten 2004 begynte på ungdomskolen fikk jeg etterhvert nye venner. Fikk 2 nye venner alerede første uken, men de vennene sluttet jeg å være sammen med etter et og et halvt år fordi de som regel mobbet meg, tok lua mi og kastet den vekk og var generelt veldig ekkel og slem mot meg, i de første ukene var de de beste vennene jeg har hatt etter at bestefar døde, men etterhvert ble de mer og mer ekkel og stygg mot meg, kalte meg stygge ting også videre…

Da jeg kom i 9. klasse som var det andre året på ungdomskolen så fikk jeg to nye venner, en av de to jeg ble kjent med da er blant mine bestevenner en dag i dag, mens han andre har jeg ikke mye kontakt med nå lenger siden vi har vokst litt fra hverandre. Han som jeg fortsatt har kontakt med og heter for Rune, er en veldig snill og kul fyr som liker å spille tv-spill, se rare filmer og en god del andre ting jeg også syns er veldig morsomt.

Da jeg ble konfirmert i 2006 fikk jeg mitt første videokamera av mamma og pappa, og det var først da, i en alder av 15 år at jeg sluttet med tegneserien min. Da begynte jeg å lage egne filmer sammen med de få vennene jeg hadde på den tiden, og siden den gang har det blitt laget ca. 55 filmer, hvor den lengste filmen har blitt nesten 4 timer lang, og den korteste ca. 20 minutter. Ingen av filmene ligger på nettet, er kun de som er med i filmene som får sett den på dvd.

ASPERGER SYNDROM
Men hva er asperger syndrom?
Asperger syndrom er en diagnose som mann er født med, og det går ikke ann å bli kvitt den, man har diagnosen helt til man dør, og nei, den er IKKE smittsom, det er som sagt noe man blir født med.
Det varierer veldig fra person til person som har diagnosen, med tanke på hvor sterkt rammet man er. Fordi at diagnosen finnes i mange forskjellige grader. Noen har asperger i liten version og andre i større.

Hva er mest vanlig med folk med asperger?
Vist man har asperger syndrom så er det først og fremst som regel en større utfordring å være sammen med andre mennesker, jeg sliter fortsatt en del med å være steder der det er veldig mange andre folk samtidlig, fester foreksempel har jeg aldri vært på siden jeg takler alt for mange folk samtidlig, veldig dårlig. Har bare vært på en fest, og det var hos min absolutt beste venninne som er 16 år eldre enn meg, men da var det bare hun, meg og to andre, så det gikk greit, årsaken til at jeg ikke har vært på flere fester siden den ene festen i sommer er at jeg liker ikke alkohol, jeg liker ikke å drikke alkohol selv, og jeg blir nervøs, deprimert og trist av at andre drikker. Er ikke redd for at de skal gjøre meg noe eller noe sånt, men syns det er veldig vondt og vanskelig å se folk som er beruset…

– Forandringer
Utenom ting som har med det sosiale å gjøre er forandringer en veldig stor og vond utfordring.
Vist en venneavtale foreksempel må avlyses så kan jeg takle det veldig dårlig, med å bli lei meg og skuffet, og kan som regel trenge to timer for meg selv, mens jeg går meg en lang tur for å komme på bedre tanker, de fleste takler nok slikt mye bedre enn som så. Forandringer i det hele tatt er veldig vanskelig for meg. En annen ting jeg sliter veldig med er ting som har med frisørting å gjøre, det har jeg alerede blogget en del om, så det kan dere lese om her:
http://fullstendigkaos.blogg.no/1296366024_lurer_p_om_flere_enn_.html

Nesten alle type forandringer, spessielt negative forandringer sliter jeg en god del mer med og takler mye dårligere enn folk flest, nå for tiden sliter jeg veldig mye med og er veldig, veldig lei meg for at flere av mine beste venner skal flytte, noe jeg fikk høre for 4-5 dager siden og siden da har jeg nesten ikke orket å snakke med noen, vært veldig mye våken om nettene og grått og vært veldig redd og lei meg… Er ikke bare forandringer med ting som handler om flytting, avlyste-avtaler og slik som jeg sliter, med nesten alle slags forandringer i hverdagen som folk flest nesten ikke bryr seg om sliter jeg en god del med å takle best mulig.

– Interesse

(Utenom at jeg var veldig interessert og glad i å tegne på barneskolen så var også lego en STOR lidenskap i mange, mange år)
Til slutt vil jeg nevne at folk med asperger syndrom er over gjennomsnittet interessert i en eller flere ting.
Jeg foreksempel var så interessert i tegneserier i fire år at jeg nesten aldri gjorde annet enn å tegne tegne serier. I dag går det mest i å lage filmer og se filmer med mine beste venner som jeg elsker og er utrolig utrolig glad i. Hver eneste venn jeg har i dag er jeg utrolig, utrolig glad i, og ønsker alt godt.
I dag er mine største “hobbyer” mine beste venner og film.

– Ironi og slik
Kom nettopp på en ting til som er en stor utfordring for folk med asperger.
Og det er ting som har med spøk, ironi og slikt å gjøre. Mange med diagnosen tar veldig mye, veldig bokstavelig, og har veldig lett for å missforstå veldig mye som blir sagt, og ikke minst gjort. Så det er det noe folk som meg med asperger setter stor pris på så er det at folk er tydelig og lett å forstå. Er utrolig vanskelig å ikke missforstå andre vist man har asperger.

Vil avslutte med å legge til at selv om man har asperger syndrom og sliter veldig mye, med veldig mye i livet så kan det forbedres som alt annet, men det vil ta sin tid.
En av mine største drømmer i dag er å få meg et eget sted å bo, altså å få til å flytte hjemmefra, og få meg en kjæreste som jeg vil gjøre alt for at hun eller han skal ha det kjempebra, føle seg trygg og føle seg godt tatt vare på, er det noe jeg bryr meg om så er det andre mennesker, hvordan folk har det, selv om jeg syns det er en stor utfordring å være sammen med andre i blant, så er faktisk noe av det jeg prøver å bruke mest tid og evner på i dag at folk skal ha det bra, og ikke være redd for noe, at folk ikke skal ha det vondt eller være lei seg og slik. Betyr så utrolig mye for meg at folk ikke skal være lei seg eller ha det ubehagelig på andre måter.

Føler at det er en del småting jeg burde har skrevet mer om og bedre om angående asperger syndrom fortsatt, er fortsatt en del ting jeg sikkert har glemt å skrive om også. Så vil legge til en link som inneholder mer og bedre skrevet faktating om diagnosen enn det jeg har skrevet nå:
http://www.aspergersyndrom.no/asperger.htm

Har på følsen at det er en del ting jeg kunne skrevet enda tydligere og bedre, og samtidlig noen ting jeg ikke har skrevet om i hele tatt. Er det noen spørsmål så ikke hver redd for å spørre, samma hva det er.

VI BLOGGES! <3