Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.
Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.
Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.
Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.
Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted – ei heller min kjærlighet til deg.
Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro.
Smak og behag, en gang i blant brennes den bro.
Men når tanken er god, er da alt egentlig godt?
Kom nærmere min venn – se en gave jeg har fått.
En boks med lever i, så leken og så glatt,
pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt!
Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade.
Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade.
For smaken er som baken skrikes det i kor,
år etter år byr du deg fram, klar for litt hor.
Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom,
jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom.
Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var,
tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far.
Men til vi en regnfylt dag så sees igjen –
kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.
Stay goregeous!
Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..
Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.
Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.
Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare…
Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
“Vi sees til neste natt”, hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.
Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven.
Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går.
Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.
Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over.
Er det samvittigheten som har våknet til live?
Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?
Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden.
Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk.
Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.
Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av?
Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer?
Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?
En liten stund etterpå begynner jeg å forstå.
Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet.
Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.
På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor.
Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel.
Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.
En gal, gal mann sitter for seg selv og ler,
på rom 412, sitter det en mann og ber.
En gal, gal mann har mistet all sin forstand,
det han en gang eide ligger nå på dypt, dypt vann.
Alt han en gang sto for er i dag helt vekk,
en gal, gal mann er ikke riktig på en flekk.
I hånden har han et ladd, ladd våpen,
skandalen fra i går, ja den var dråpen.
En gal, gal mann ligger nå på sitt gamle bord,
sammen med sin rufsete katt, han knertet i fjor.
I et siste sekund han ser ut av sitt vindu,
“gud”, tenker han, “jeg skulle ønske jeg var hindu”.
mens den fyller deg opp.
For en vanvittig følelse,
noe så ubeskrivelig godt.
Glad er du for at tok sjansen,
smilte, nikket ja, grep tak i den,
og lot den komme inn.
Ingenting forblir permanent,
inn og ut den vil komme og gå,
men den er hos deg her og nå.
Nyt det, det er ei ingen skam.
Du har fortjent det så vel.
Føl deg fri til å rope det ut,
blås i hva andre måtte si.
La det flomme over hele kroppen,
la den eksplodere over hele deg.
Slipp hemningene helt fri,
la skammen flakse av sted.
For den beste følelsen du kan ha,
den som er hos deg nå,
den kan ei taes forgitt.
GLEDEN!
Under en stor, dyster skygge lå det en gang en ensom gutt.
Skyggen var hans egen. Hans sinne ga den liv – det lot den vokse.
Hjertet var så kaldt. Omgivelsene frøs det, hans valg holdt det på is.
Guttens forhold til vennskap var en evig strid. En sørgelig kamp.
Flertallet lot seg skremme av hans sorte maske. Få turde bli.
Fortvilelsen stakk og stakk. Hans hull var flere enn viljen ville lege.
Desperasjonen slo han så ofte ned. Gang etter gang, trapp etter trapp.
Frykten ga han sjeldent rom til å lære. Kaoset lot seg ikke holde i sjakk.
Så svak og så alene. Alt han hadde gjort… Var å bli født.
Under en stor, varm sol bor det nå en livsglad gutt.
Solen er hans egen. Hans vennlige sinn holder den i glød.
Guttens hjerte er godt som få. Støpt fast på det rette sted.
Guttens venner er ikke en hær. De er heller en liten flokk.
Men de han står urokkelig som fjell – Kjærlige og god som gull.
Viljestyrken følger han stadig til nye erfaringer og rikdommer.
Og selv om hver dag ikke er like blank er dog hans mot av stål.
Selv den mørkeste sky har sitt glødende lys. Hvert regn har sin bue.
Så lykkelig og så tilfreds. Og alt han hadde gjort var å bli født.
Håper at dere likte diktet.
Ønsker alle en god kveld!
Vi reblogges!
Gråsonens tango
Bensin, teleskop, komfyr – Kan du føle det?
De aner ikke hvor de er på vei.
Raketter, hvitost, gråstein – Kan du høre det?
De aner ikke hva de skal.
Lille Jon aner fred og ingen fare,
men ute er det krig,
Lille Kari forventer kjærlighet,
men skal snart fordøyes i hat.
Omelett, plast, fyrstikk – Kan du kjenne det?
De har ei en fremtid.
Klementin, flystripe, furu – Kan du stoppe det?
De har ei et liv.
Store Jørgen tror på Gud,
men fiskene vil ha mer.
Store Emma kan se sand,
men på innsiden er alt forsynt.
Kan ei redde våre venner små,
fra den fremtid de ikke kan oppnå.
Kan ei redde våre venner store,
fra den de ikke kan se.
Kjære kreativitet, hvor er du hen?
Vi var så nære vi to, frem til du plutselig forlot meg. Sammen hadde vi hele verden i vår hule hånd. Vi trengte ingen andre, for meg var du the only one.
Det vi hadde den gang var helt unikt. Folk hyllet oss, hatet oss, elsket oss. For oss var det nesten samme hva folk mente, så lenge de hadde en mening. Vi hadde det gøy i hverandres selskap, og det var det viktigste.
Men nå er du så langt, langt borte. Jeg savner deg hver eneste dag. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, tenker du på meg? Ting er ikke det samme uten deg.
Kanskje ble det for mye da jeg begynte å henge sammen med selvmedlidenhet og depresjon, kanskje følte du deg erstattet og tenkte det var like greit å finne en annen?
Jeg var ikke så flink til å gi deg oppmerksomhet den siste tiden. Jeg vet jeg har vært en utrolig dårlig venn. Mest sannsynlig var det derfor du ikke orket mer, og bare vek unna… Og ikke kan jeg dømme deg for det.
Jeg har selv følt meg tilsidesatt, erstattelig og ikke-viktig, jeg vet hvordan det føles. Men vit en ting. Uansett hvor dårlig venn jeg har vært, jeg har alltid elsket deg. Det gjør jeg fortsatt.
Hvis du aldri kommer tilbake så forstår jeg det. Jeg aksepterer ditt valg. Men det er en ting jeg vil du skal vite. Hvis du noen sinne vil komme tilbake tar jeg deg i mot med åpne armer.
Min dør vil alltid stå åpen for deg. Hvis du noen sinne kan tilgi meg lover jeg å bli bedre på å prissette deg heretter. Men hvis ikke så ønsker jeg deg alt godt videre på ferden, hvor du enn måtte være.
Hvem er du som forteller meg hva jeg burde-burde?
Hva jeg burde mene, tenke, føle og gjøre.
Kanskje jeg til tider kan være noe hard, og til tider kynisk.
Jeg er likevel den jeg er, det er ikke noe jeg kan eller vil forandre.
Jeg er kanskje ikke den som viser mest følelser,
jeg er definitivt ikke den med høyest sosiale antenner,
mine perspektiv på ting er ikke de samme som folk flest,
gjør det meg til et dårligere menneske?
Jeg skal fortelle deg en ting, jeg har følelser jeg også.
Vi føler ikke det samme rundt de samme tingene.
Men jeg har likevel de samme følelsene.
De er bare koblet til litt andre ting.
Så neste gang du tenker å fortelle meg…
Hva jeg burde gjøre.
Hva jeg burde tenke.
Hva jeg burde føle.
Tenk om igjen!
Håper dere liker det nye diktet mitt, eller hva jeg skal kalle det. Trengte å få ut litt frustrasjon etter en samtale jeg hadde med noen i natt, en samtale som har plaget meg litt de siste timene.
Noen synes kanskje det er litt tragisk at jeg heller går rundt og irriterer meg over dette fremfor en litt mer tragisk hendelse som nylig har skjedd… Men som jeg prøver å få frem her. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bestemme selv hva jeg skal føle, og INGEN skal komme her og fortelle meg hva jeg burde gjøre og tenke oppi en hver situasjon, uansett hva. Til helvete med sånne holdninger!
Vi reblogges!
