Jeg hadde en vagina i mitt liv
men nå er den borte.
Den flotteste vagina du kan tenke deg
borte, borte, borte, vekk.
Den våteste, råeste, tøffeste vagina
mon tro hvor den tok av veien.
Den skulle bli min, MIN og bare min
mon tro hvor den ligger nå?
Jeg hadde en vagina i mitt liv
og nå er den borte.
Mot lysere tider det nå går,
min hals har knapt igjen noen sår.
Frisk igjen jeg nå vil bli, jippi yo.
My sickness, yeah – it really have to go.
Den siste uke har igrunn vært veldig fin.
Har holdt meg edru, blitt ganske lite vin.
Og denne blogg skal nå også opp og stå,
min gamle header må straks reise seg og gå.
Til slutt vil jeg slettes ikke skrive no om Ikea,
for akk nei, hils heller på min venn – “Jul i Afrika”.
Kan du se hva som skjuler seg i det våte gresset?
Kan du se hva som sniker seg mot ditt skjøre sinn?
Den ligger der klar for sitt svært etterlengtede bytte.
Den ligger der for sitt sårt, høyst nødvendige skinn.
Løp nå mot tiden og dens allierte vil dekke ditt fat.
Løp så mot havet og dine tårer vil tørke seg mett.
Du vil aldri mer høre mauren synge sitt refreng.
Du vil aldri mer se skorpa som spinner sitt nett.
Og nå er det på tide at dine dyster gir seg hen.
Og nå er det på tide at mørket frir sitt orkester.
For aldri før har løgnens toner skreket så falskt.
For aldri før har dydens pakt vært slik en mester.
Så knus den usynlige vegg og la sinnet stige frem.
Så knus det uærlige speil og la realitetene fosse inn.
Vær ikke lengre redd, for ditt behov er nå vår frelse.
Bær ikke lengre skam, din glød er nå verdens grind.
Dette er det dårligste dikt på nett
du kommer uten tvil til å falle fra vett.
Så dårlig at du nå bør slutte å lese
ikke bare la katta stå der å pese.
Sommeren er lang som en eikesang
du kan synge den, gang på gang.
Men skulle regne så pøse ned
bare fortsett, ja syng så med.
Dette er det dårligste dikt på jord
skammen den føler de også i nord.
Dette dikt er så forferdelig dårlig,
det bør absolutt ikke leses årlig.
Gå nå ut av dette elendige dikt,
bestemor fikk nettopp leddgikt.
Stakkars bestemor er nå død,
bare tullet, jeg skriver i nød
Dette dikt er så skrekkelig teit,
sannheten er; bestemor er feit.
Kom deg nå opp av din salige stol,
dette rimet gjør vondt, litt som i Gol.
Neimen, seriøst, slutt nå opp,
Odd Inge fikk akkurat propp.
Slutt nå for faen, slutt nå å les,
jeg klarer ikke mer, jeg er helt hes.
Men så slutt da, SLUTT sier jeg,
nå sitter jeg her, skikkelig lei meg.
Sagt det før og jeg sier det igjen,
nei vet du hva, nå går jeg.. Hjem?
Livet, en fortelling så kort og så skjør
før man vet det lukkes dens dør.
Men før den tid er det fint å ha en venn,
en som er der når alt havner i klem.
En som tror deg og støtter, samme hva,
enten like i nærheten, eller langt i fra.
En som står igjen der andre går,
ja en som varmer der kulda rår.
En å lene seg på når håpet ikke virker,
en du kan stole på når alt annet knirker.
Et ord i mangel av en setning
fyller opp en rekke av håp.
En linje full av bokstaver
gjør seg straks klar til dåp.
Fra himmelen faller livets tegn,
langs veien ligger det et dyr.
Ingen ser helt ut til å bry seg,
men vent til morgendagen gryr.
For selv om livet er kort,
og meningen så løs.
Glem ikke utropets vrede,
og spørsmålets store tøs.
Ja, bak livets store port,
og dødens store gåte,
ligger det en stor stygg mur,
som får selv et komma til å gråte.
Byr livet deg litt i mot?
Er alle rundt deg dumme,
bare du som forstår?
SKRÆV!
Fillerusk og blakk?
Ingenting å rutte med,
ikke en krone til overs?
SKRÆV!!
Syk, you say?
Paddeflat du ligger der,
med helsa på bånn?
SKRÆV!
Ingenting som frister?
Generelt lei av livet,
kan like gjerne dø?
SKRÆV FOR FAEN!
SKRÆV!!
Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.
Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.
Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.
Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.
Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted – ei heller min kjærlighet til deg.
Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro.
Smak og behag, en gang i blant brennes den bro.
Men når tanken er god, er da alt egentlig godt?
Kom nærmere min venn – se en gave jeg har fått.
En boks med lever i, så leken og så glatt,
pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt!
Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade.
Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade.
For smaken er som baken skrikes det i kor,
år etter år byr du deg fram, klar for litt hor.
Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom,
jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom.
Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var,
tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far.
Men til vi en regnfylt dag så sees igjen –
kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.
Stay goregeous!
Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..
Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.
Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.
Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare…
Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
“Vi sees til neste natt”, hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.
