Hvem er du som forteller meg hva jeg burde-burde? Hva jeg burde mene, tenke, føle og gjøre.
Kanskje jeg til tider kan være noe hard, og til tider kynisk. Jeg er likevel den jeg er, det er ikke noe jeg kan eller vil forandre.
Jeg er kanskje ikke den som viser mest følelser, jeg er definitivt ikke den med høyest sosiale antenner, mine perspektiv på ting er ikke de samme som folk flest, gjør det meg til et dårligere menneske?
Jeg skal fortelle deg en ting, jeg har følelser jeg også. Vi føler ikke det samme rundt de samme tingene. Men jeg har likevel de samme følelsene. De er bare koblet til litt andre ting.
Så neste gang du tenker å fortelle meg… Hva jeg burde gjøre. Hva jeg burde tenke. Hva jeg burde føle. Tenk om igjen!
Håper dere liker det nye diktet mitt, eller hva jeg skal kalle det. Trengte å få ut litt frustrasjon etter en samtale jeg hadde med noen i natt, en samtale som har plaget meg litt de siste timene.
Noen synes kanskje det er litt tragisk at jeg heller går rundt og irriterer meg over dette fremfor en litt mer tragisk hendelse som nylig har skjedd… Men som jeg prøver å få frem her. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bestemme selv hva jeg skal føle, og INGEN skal komme her og fortelle meg hva jeg burde gjøre og tenke oppi en hver situasjon, uansett hva. Til helvete med sånne holdninger!
Velkommen til regnbueland, frihetens sted. Her kan alle være seg selv og leve og le. Her bærer ingen hat, her kan du leve i fred. Jeg lover det blir gøy, bare vent å se.
Kjærligheten her blomstrer vær eneste dag, den har alle rett på, lik kjønn eller ei. Her bor det folk av alle slag, ja her er det liv, rai rai, huhei.
Det har gått litt over to og et halvt år siden jeg skrev det kjente og etterhvert kjære diktet “Kjære leverposteiboks” som jeg laget en video av samme dagen jeg skrev det. Videoen ble umiddelbart en suksess og er en av de desidert mest sette videoene jeg noen gang har laget.
Siden den gang har jeg flere ganger vært inne på tanken om å lage en remake, en oppfølger eller noe lignende. Men det har bare ikke blitt gjort, før i dag. For en person som oftest er litt skeptisk til remakes og sånn så satt det litt inne å gjøre det, men når sant skal sies synes jeg at dagens nye utgave er hakket bedre enn den som ble laget den 1. september 2011.
Mine prompenisser og fjasekopper, allergikere og tuteblåsere, bananhatere og drueelskere… Her har dere Kjære leverposteiboks 2014!
Se også bak kulissene-videoen jeg har laget:
Og helt til slutt har jeg lagt ut noen tabber og andre utklipp fra innspillingen:
Vil dere også se originalen fra 2011 så kan det selvfølgelig la seg gjøre ved å klikke her!
Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge. Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.
Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt. Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte. Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.
Den lille røde var aldri ment som en gave Bare min transportør til frihet.
Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg. Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden. Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom. Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien? Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen. Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.
Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå. Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod. Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting; Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.
Jeg er ikke den du trodde jeg var. Du trodde kanskje jeg var søt, og snill. Vel, nå er det på tide å presentere deg for noen evner du ikke trodde jeg hadde.
Du trodde kanskje at jeg var en bamse du kunne klemme og kose på. Leke med når du hadde tid. At jeg var som et jævla barn fult av uskyld?
Det er på tide at beistet i meg kommer frem, en gang for alle. Jeg har for lenge latt deg “eie” meg, men nå skal du få kjenne trykket når jeg omsider river meg løs og følger min egen selviske stemme, som alt for lenge har vært ignorert. Engelen har nettopp forlatt redet! På tide å la djevelen leve fritt!
