Et ord i mangel av en setning
fyller opp en rekke av håp.
En linje full av bokstaver
gjør seg straks klar til dåp.
Fra himmelen faller livets tegn,
langs veien ligger det et dyr.
Ingen ser helt ut til å bry seg,
men vent til morgendagen gryr.
For selv om livet er kort,
og meningen så løs.
Glem ikke utropets vrede,
og spørsmålets store tøs.
Ja, bak livets store port,
og dødens store gåte,
ligger det en stor stygg mur,
som får selv et komma til å gråte.
Byr livet deg litt i mot?
Er alle rundt deg dumme,
bare du som forstår?
SKRÆV!
Fillerusk og blakk?
Ingenting å rutte med,
ikke en krone til overs?
SKRÆV!!
Syk, you say?
Paddeflat du ligger der,
med helsa på bånn?
SKRÆV!
Ingenting som frister?
Generelt lei av livet,
kan like gjerne dø?
SKRÆV FOR FAEN!
SKRÆV!!
Du kan slå meg så hardt du bare kan,
men for deg vil jeg aldri slutte å reise meg.
Skrik alt du orker og er i stand til,
jeg er her for å ta mot vært eneste ord.
Dra så avgårde, reis så langt du kommer,
du vil alltid være klistret fast i mitt hjerte.
Og bare hat meg om du må, gjør gjerne det,
jeg elsker deg fortsatt om du vender tilbake.
Så legg meg nå på vent, ta den tid du trenger.
Jeg skal ingen sted – ei heller min kjærlighet til deg.
Ikke alt man gjør her i livet er nødvendigvis i god tro.
Smak og behag, en gang i blant brennes den bro.
Men når tanken er god, er da alt egentlig godt?
Kom nærmere min venn – se en gave jeg har fått.
En boks med lever i, så leken og så glatt,
pass deg lille gutt, ikke glis sånn besatt!
Så uskyldig du smiler, men jeg kan se bak din fasade.
Akk ja, synd og skam går hand i hand, en egen parade.
For smaken er som baken skrikes det i kor,
år etter år byr du deg fram, klar for litt hor.
Men når smaken så skylles vekk og du er helt tom,
jeg simpelthen kaster deg bort, du forlater mitt rom.
Vi er nok ikke lengre de gode venner vi en gang var,
tross ditt unge ytre, du kunne faktisk ha vært min far.
Men til vi en regnfylt dag så sees igjen –
kjære leveposteiboks, kom og gi meg en klem.
Stay goregeous!
Lille Petter Hokksrud ligger i sin seng.
Skrekkslagen, lammet og forlatt.
Den store stygge mannen er på vei,
det er det ingen ting å gjøre med..
Alt startet som en uskyldig barnelek.
Så naiv, så dum, så uvitende og sta.
Kunne han bare skru tiden tilbake,
kunne han bare redde de åtte ganger ni.
Han kan høre kjempen gå i etasjen over nå.
Det knaker og knirker, det smeller og dundrer.
Hele huset skjelver, og Lille Petter rister med.
Totalt hjelpesløs, og fullstendig fortapt.
Hadde han bare ikke vært så dum.
Hvis han bare var som alle de andre.
Om han bare ikke hadde vært født
Om og hvis, bare, bare, bare…
Så med ett er alt helt stille igjen.
Lille Petter er rolig nå, og sovner så inn.
“Vi sees til neste natt”, hvisker kjempen.
Ja, måtte det neste døgnet vare evig.
Jeg sitter for meg selv, i mitt mørkeste rom, stille som i graven.
Rundt meg ligger rester fra den dødstrøtte ungen jeg myrdet i går.
Alt skjedde så fort. Skremmende lite å gjøre med det nå.
Med et hører jeg et dystert skrik fra loftet over.
Er det samvittigheten som har våknet til live?
Et siste drypp av medmenneskelighet og skam?
Neppe. Hjertets lysestake slukket verden for lenge, lenge siden.
Det er nok bare fantasien som står klar for å gi meg et siste stikk.
Jeg er klar nå, klar for å møte min skjebne, min grufulle død.
Brått blir tankene brutt av en skarp, skarp lyd. Svimer jeg av?
Hele tilværelsen blekner, og jeg med den. Hva skjer?
Er himmelen i ferd med å ta i mot sin første jævelsønn?
En liten stund etterpå begynner jeg å forstå.
Jeg befinner meg i en gammel, stygg seng. Fastbundet.
Jeg er tilbake, tilbake til realitetens mareritt. Sykehuset.
På andre siden av rommet står politi, og fandens oldemor.
Jeg tok feil. Jeg feilet. Helvete var visst ikke fult opp likevel.
Her ligger jeg, grav alvorlig, og det er ikke en døyt å gjøre med.
En gal, gal mann sitter for seg selv og ler,
på rom 412, sitter det en mann og ber.
En gal, gal mann har mistet all sin forstand,
det han en gang eide ligger nå på dypt, dypt vann.
Alt han en gang sto for er i dag helt vekk,
en gal, gal mann er ikke riktig på en flekk.
I hånden har han et ladd, ladd våpen,
skandalen fra i går, ja den var dråpen.
En gal, gal mann ligger nå på sitt gamle bord,
sammen med sin rufsete katt, han knertet i fjor.
I et siste sekund han ser ut av sitt vindu,
“gud”, tenker han, “jeg skulle ønske jeg var hindu”.
mens den fyller deg opp.
For en vanvittig følelse,
noe så ubeskrivelig godt.
Glad er du for at tok sjansen,
smilte, nikket ja, grep tak i den,
og lot den komme inn.
Ingenting forblir permanent,
inn og ut den vil komme og gå,
men den er hos deg her og nå.
Nyt det, det er ei ingen skam.
Du har fortjent det så vel.
Føl deg fri til å rope det ut,
blås i hva andre måtte si.
La det flomme over hele kroppen,
la den eksplodere over hele deg.
Slipp hemningene helt fri,
la skammen flakse av sted.
For den beste følelsen du kan ha,
den som er hos deg nå,
den kan ei taes forgitt.
GLEDEN!
Under en stor, dyster skygge lå det en gang en ensom gutt.
Skyggen var hans egen. Hans sinne ga den liv – det lot den vokse.
Hjertet var så kaldt. Omgivelsene frøs det, hans valg holdt det på is.
Guttens forhold til vennskap var en evig strid. En sørgelig kamp.
Flertallet lot seg skremme av hans sorte maske. Få turde bli.
Fortvilelsen stakk og stakk. Hans hull var flere enn viljen ville lege.
Desperasjonen slo han så ofte ned. Gang etter gang, trapp etter trapp.
Frykten ga han sjeldent rom til å lære. Kaoset lot seg ikke holde i sjakk.
Så svak og så alene. Alt han hadde gjort… Var å bli født.
Under en stor, varm sol bor det nå en livsglad gutt.
Solen er hans egen. Hans vennlige sinn holder den i glød.
Guttens hjerte er godt som få. Støpt fast på det rette sted.
Guttens venner er ikke en hær. De er heller en liten flokk.
Men de han står urokkelig som fjell – Kjærlige og god som gull.
Viljestyrken følger han stadig til nye erfaringer og rikdommer.
Og selv om hver dag ikke er like blank er dog hans mot av stål.
Selv den mørkeste sky har sitt glødende lys. Hvert regn har sin bue.
Så lykkelig og så tilfreds. Og alt han hadde gjort var å bli født.
Håper at dere likte diktet.
Ønsker alle en god kveld!
Vi reblogges!
Gråsonens tango
Bensin, teleskop, komfyr – Kan du føle det?
De aner ikke hvor de er på vei.
Raketter, hvitost, gråstein – Kan du høre det?
De aner ikke hva de skal.
Lille Jon aner fred og ingen fare,
men ute er det krig,
Lille Kari forventer kjærlighet,
men skal snart fordøyes i hat.
Omelett, plast, fyrstikk – Kan du kjenne det?
De har ei en fremtid.
Klementin, flystripe, furu – Kan du stoppe det?
De har ei et liv.
Store Jørgen tror på Gud,
men fiskene vil ha mer.
Store Emma kan se sand,
men på innsiden er alt forsynt.
Kan ei redde våre venner små,
fra den fremtid de ikke kan oppnå.
Kan ei redde våre venner store,
fra den de ikke kan se.
