Gråsonens tango Bensin, teleskop, komfyr – Kan du føle det? De aner ikke hvor de er på vei. Raketter, hvitost, gråstein – Kan du høre det? De aner ikke hva de skal.
Lille Jon aner fred og ingen fare, men ute er det krig, Lille Kari forventer kjærlighet, men skal snart fordøyes i hat.
Omelett, plast, fyrstikk – Kan du kjenne det? De har ei en fremtid. Klementin, flystripe, furu – Kan du stoppe det? De har ei et liv.
Vi var så nære vi to, frem til du plutselig forlot meg. Sammen hadde vi hele verden i vår hule hånd. Vi trengte ingen andre, for meg var du the only one.
Det vi hadde den gang var helt unikt. Folk hyllet oss, hatet oss, elsket oss. For oss var det nesten samme hva folk mente, så lenge de hadde en mening. Vi hadde det gøy i hverandres selskap, og det var det viktigste.
Men nå er du så langt, langt borte. Jeg savner deg hver eneste dag. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på deg, tenker du på meg? Ting er ikke det samme uten deg.
Kanskje ble det for mye da jeg begynte å henge sammen med selvmedlidenhet og depresjon, kanskje følte du deg erstattet og tenkte det var like greit å finne en annen?
Jeg var ikke så flink til å gi deg oppmerksomhet den siste tiden. Jeg vet jeg har vært en utrolig dårlig venn. Mest sannsynlig var det derfor du ikke orket mer, og bare vek unna… Og ikke kan jeg dømme deg for det.
Jeg har selv følt meg tilsidesatt, erstattelig og ikke-viktig, jeg vet hvordan det føles. Men vit en ting. Uansett hvor dårlig venn jeg har vært, jeg har alltid elsket deg. Det gjør jeg fortsatt.
Hvis du aldri kommer tilbake så forstår jeg det. Jeg aksepterer ditt valg. Men det er en ting jeg vil du skal vite. Hvis du noen sinne vil komme tilbake tar jeg deg i mot med åpne armer.
Min dør vil alltid stå åpen for deg. Hvis du noen sinne kan tilgi meg lover jeg å bli bedre på å prissette deg heretter. Men hvis ikke så ønsker jeg deg alt godt videre på ferden, hvor du enn måtte være.
Hvem er du som forteller meg hva jeg burde-burde? Hva jeg burde mene, tenke, føle og gjøre.
Kanskje jeg til tider kan være noe hard, og til tider kynisk. Jeg er likevel den jeg er, det er ikke noe jeg kan eller vil forandre.
Jeg er kanskje ikke den som viser mest følelser, jeg er definitivt ikke den med høyest sosiale antenner, mine perspektiv på ting er ikke de samme som folk flest, gjør det meg til et dårligere menneske?
Jeg skal fortelle deg en ting, jeg har følelser jeg også. Vi føler ikke det samme rundt de samme tingene. Men jeg har likevel de samme følelsene. De er bare koblet til litt andre ting.
Så neste gang du tenker å fortelle meg… Hva jeg burde gjøre. Hva jeg burde tenke. Hva jeg burde føle. Tenk om igjen!
Håper dere liker det nye diktet mitt, eller hva jeg skal kalle det. Trengte å få ut litt frustrasjon etter en samtale jeg hadde med noen i natt, en samtale som har plaget meg litt de siste timene.
Noen synes kanskje det er litt tragisk at jeg heller går rundt og irriterer meg over dette fremfor en litt mer tragisk hendelse som nylig har skjedd… Men som jeg prøver å få frem her. Jeg er som jeg er. Jeg kan ikke bestemme selv hva jeg skal føle, og INGEN skal komme her og fortelle meg hva jeg burde gjøre og tenke oppi en hver situasjon, uansett hva. Til helvete med sånne holdninger!
Velkommen til regnbueland, frihetens sted. Her kan alle være seg selv og leve og le. Her bærer ingen hat, her kan du leve i fred. Jeg lover det blir gøy, bare vent å se.
Kjærligheten her blomstrer vær eneste dag, den har alle rett på, lik kjønn eller ei. Her bor det folk av alle slag, ja her er det liv, rai rai, huhei.
Det har gått litt over to og et halvt år siden jeg skrev det kjente og etterhvert kjære diktet “Kjære leverposteiboks” som jeg laget en video av samme dagen jeg skrev det. Videoen ble umiddelbart en suksess og er en av de desidert mest sette videoene jeg noen gang har laget.
Siden den gang har jeg flere ganger vært inne på tanken om å lage en remake, en oppfølger eller noe lignende. Men det har bare ikke blitt gjort, før i dag. For en person som oftest er litt skeptisk til remakes og sånn så satt det litt inne å gjøre det, men når sant skal sies synes jeg at dagens nye utgave er hakket bedre enn den som ble laget den 1. september 2011.
Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge. Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.
Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt. Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte. Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.
Den lille røde var aldri ment som en gave Bare min transportør til frihet.
