Det har gått litt over to og et halvt år siden jeg skrev det kjente og etterhvert kjære diktet “Kjære leverposteiboks” som jeg laget en video av samme dagen jeg skrev det. Videoen ble umiddelbart en suksess og er en av de desidert mest sette videoene jeg noen gang har laget.
Siden den gang har jeg flere ganger vært inne på tanken om å lage en remake, en oppfølger eller noe lignende. Men det har bare ikke blitt gjort, før i dag. For en person som oftest er litt skeptisk til remakes og sånn så satt det litt inne å gjøre det, men når sant skal sies synes jeg at dagens nye utgave er hakket bedre enn den som ble laget den 1. september 2011.
Mine prompenisser og fjasekopper, allergikere og tuteblåsere, bananhatere og drueelskere… Her har dere Kjære leverposteiboks 2014!
Se også bak kulissene-videoen jeg har laget:
Og helt til slutt har jeg lagt ut noen tabber og andre utklipp fra innspillingen:
Vil dere også se originalen fra 2011 så kan det selvfølgelig la seg gjøre ved å klikke her!
Takk for at du lot meg bli, jeg vil ikke være lenge. Takk for at du tok meg inn, selv om jeg aldri slapp noe ut.
Når jeg nå ligger ved deg føles alt trygt. Ikke tenk på å vekk meg ved daggry, da er jeg allerede borte. Jeg føler ikke for å bli, bare her og nå en siste natt.
Den lille røde var aldri ment som en gave Bare min transportør til frihet.
Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg. Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden. Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom. Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien? Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen. Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.
Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå. Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod. Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting; Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.
Jeg er ikke den du trodde jeg var. Du trodde kanskje jeg var søt, og snill. Vel, nå er det på tide å presentere deg for noen evner du ikke trodde jeg hadde.
Du trodde kanskje at jeg var en bamse du kunne klemme og kose på. Leke med når du hadde tid. At jeg var som et jævla barn fult av uskyld?
Det er på tide at beistet i meg kommer frem, en gang for alle. Jeg har for lenge latt deg “eie” meg, men nå skal du få kjenne trykket når jeg omsider river meg løs og følger min egen selviske stemme, som alt for lenge har vært ignorert. Engelen har nettopp forlatt redet! På tide å la djevelen leve fritt!
Noen ganger. Ikke alltid, men der og da. Innimellom skulle jeg bare ønske det. At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt. At jeg var uslåelig, best på alle fronter. Jernmannen, idolet, overleveren.
Noen ganger. Noen andre ganger. Ikke alltid, men der og da. Innimellom vil jeg bare være usynlig. Ikke-eksisterende, som aldri født. Mr. Ingenting, luft, tåke. Helt vekk.
Så hender det andre ganger. En av de andre gangene. Der og da. At jeg skifter spor igjen. Helt plutselig, uten forvarsel.
Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til. Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien? Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?
Noen ganger. Ganske ofte. Ikke bare der og da. Men så og si hele tiden… Så håper jeg at uansett humør. Uansett tanker og skiftende sider. Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp. Tross alle forvirringene. Tross alt stresset. Tross alt. Og ingenting.
Noen ganger… Og hele tiden. Alt på en gang. Du vet.
Du har alltid vært den som fått mitt hode til å blåse seg opp. Det sier aldri stopp, når det først startet blåste du i gang en evighetsballong. Psykopatisk stirrer jeg på deg, jeg vil ha deg, jeg bare vil, vil, vil, vil! Jeg tenker på deg. Deg, du og hun derre du!
Du aner ikke hvor mye jeg tenker på alt jeg vil gjøre meg deg. Jeg er ditt lille barn som aldri kan få nok. Jeg tenker på hvordan alt har skjedd så jævla fort. Som en jævla orkan som blåste meg til himmels. Oppi himmelen satt du og fingra vår herre, som hans tobeinte engel. Jeg ble blendet av synet, hjernen min syret helt vekk i dine øyne.
Du er ingen modell, men du ser ut som en. Du er perfeksjon! Du er gull, seksualitet og min håpløse drøm! Det er du som terroriserer meg, du driver meg fra forstanden. Men det er greit, for jeg skal få deg til slutt.
Om jeg ikke får deg, skal jeg få deg likevel. Jeg har ventet og vært tålmodig. Lidd, kanskje litt unødig. Men en forbanna dag skal det skje. Nåler og smerte til tross, du skal bli min en jævla dag. Jeg smører meg i galskap, sjalusi og naive håp hvert minutt som går. Du aner det virkelig ikke.
Ingen skal få komme i veien. Jeg skal slåss for min plass. Du skal la deg tenne av meg en dag, slik jeg har latt meg tenne i snart to år.
Alt jeg trenger er bare å finne koden. Finne ut hva jeg gjør feil nå. Gå over lik om jeg må. For en vakker dag, gråvær eller solskinn – Du skal bli så unektelig min.
Vi skal le sammen. Vi skal gråte sammen. Vi skal elske sammen. Vi skal dø sammen. I verste fall vil jeg slakte deg og sette deg sammen på nytt om du klistrer deg til en annen. Du skal være min Frankenbird. Jeg skal være din Frankenboy.
Kanskje er det det som må til. Vi må plukke fra hverandre, og sette oss sammen på nytt. Kanskje er det derfor vi ikke gnistrer godt nok her og nå. Kutt meg i biter en stund til, snart er jeg kaputt. Sy meg så sammen slik du vil ha meg. Jeg skal reise meg igjen, og gjøre deg min. Min, min min.
Jeg har kanskje løpt fra vettet. Men på veien kommer jeg igjen til å styrte – Inn i deg. Og neste gang blir det ikke deg og meg, neste gang blir det oss. Jeg sverger!
I en kald kynisk verden nytter det ikke med snillisme, naivitet, godhet og tilgivelse.
Man må kunne dumpe noen på veien. Man må ofte handle noe egoistisk. Ikke bestandig ta hensyn til de rundt. Man må også tenke på seg selv. Noen hoder må rulle på veien.
Det handler ikke om å dra andre ned. Men å holde seg selv oppe.
Finne de få som virkelig gir deg noe. De veldig få fuglene som synger renest. La så de andre fly av sted, De trenger du ikke.
Fall heller ikke fullstendig for din kalde hånd. Det handler om å variere mellom varmt og kaldt. Ikke la den ene bekke over for den andre. Det gjelder begge veier.
For å kunne ende opp som jernkjempen kan man ikke velge mellom is og flammer. For å lage et sverd av stål trengs det begge deler.
Slik er livet. Det handler om erfaringer. Det handler om handlinger. Det handler om en livsviktig steinhånd, men også en ustrakt hånd, selvfølgelig for de få som fortjener den.
Strekker du armen ut til de psykiske vampyrer, ja, så fortjener du armen din kappet av. Da fortjener du din energi utsugd. Og din sjel fortapt for all tid.
