Skulle verden gå i knas på denne dag er det så mye jeg skulle fortalt deg. Vi befinner oss på hver ende av spekteret, hver vår side av kloden. Avstanden har vokst, det har grodd så mye torner i mellom. Alle våre planer og vår urørlige harmoni, hvor tok de veien? Blødende ender jeg opp i desperasjon etter å komme nær igjen. Alle nålene skårer opp min skjøre hud, jeg sitter fast i krattet.
Men mitt hjerte har enda ikke sluttet å slå. Med arr over alt kjemper jeg fremdeles over en pøl av blod. Skulle vi aldri finne igjen vår gamle nærhet, så vit en ting; Til tross for den enorme avstand mellom alle torner og sår, jeg elsker deg.
Jeg er ikke den du trodde jeg var. Du trodde kanskje jeg var søt, og snill. Vel, nå er det på tide å presentere deg for noen evner du ikke trodde jeg hadde.
Du trodde kanskje at jeg var en bamse du kunne klemme og kose på. Leke med når du hadde tid. At jeg var som et jævla barn fult av uskyld?
Det er på tide at beistet i meg kommer frem, en gang for alle. Jeg har for lenge latt deg “eie” meg, men nå skal du få kjenne trykket når jeg omsider river meg løs og følger min egen selviske stemme, som alt for lenge har vært ignorert. Engelen har nettopp forlatt redet! På tide å la djevelen leve fritt!
Noen ganger. Ikke alltid, men der og da. Innimellom skulle jeg bare ønske det. At jeg var noe gedigent, spesielt, og unikt. At jeg var uslåelig, best på alle fronter. Jernmannen, idolet, overleveren.
Noen ganger. Noen andre ganger. Ikke alltid, men der og da. Innimellom vil jeg bare være usynlig. Ikke-eksisterende, som aldri født. Mr. Ingenting, luft, tåke. Helt vekk.
Så hender det andre ganger. En av de andre gangene. Der og da. At jeg skifter spor igjen. Helt plutselig, uten forvarsel.
Selv venner sliter med å vite hvem de skal forholde seg til. Han høye med alt motet, gleden, drømmene og energien? Eller han lave med alle lem parkert i kjelleren, han lille usikre?
Noen ganger. Ganske ofte. Ikke bare der og da. Men så og si hele tiden… Så håper jeg at uansett humør. Uansett tanker og skiftende sider. Så håper jeg de utvalgte aldri gir meg opp. Tross alle forvirringene. Tross alt stresset. Tross alt. Og ingenting.
Noen ganger… Og hele tiden. Alt på en gang. Du vet.
Du har alltid vært den som fått mitt hode til å blåse seg opp. Det sier aldri stopp, når det først startet blåste du i gang en evighetsballong. Psykopatisk stirrer jeg på deg, jeg vil ha deg, jeg bare vil, vil, vil, vil! Jeg tenker på deg. Deg, du og hun derre du!
Du aner ikke hvor mye jeg tenker på alt jeg vil gjøre meg deg. Jeg er ditt lille barn som aldri kan få nok. Jeg tenker på hvordan alt har skjedd så jævla fort. Som en jævla orkan som blåste meg til himmels. Oppi himmelen satt du og fingra vår herre, som hans tobeinte engel. Jeg ble blendet av synet, hjernen min syret helt vekk i dine øyne.
Du er ingen modell, men du ser ut som en. Du er perfeksjon! Du er gull, seksualitet og min håpløse drøm! Det er du som terroriserer meg, du driver meg fra forstanden. Men det er greit, for jeg skal få deg til slutt.
Om jeg ikke får deg, skal jeg få deg likevel. Jeg har ventet og vært tålmodig. Lidd, kanskje litt unødig. Men en forbanna dag skal det skje. Nåler og smerte til tross, du skal bli min en jævla dag. Jeg smører meg i galskap, sjalusi og naive håp hvert minutt som går. Du aner det virkelig ikke.
Ingen skal få komme i veien. Jeg skal slåss for min plass. Du skal la deg tenne av meg en dag, slik jeg har latt meg tenne i snart to år.
Alt jeg trenger er bare å finne koden. Finne ut hva jeg gjør feil nå. Gå over lik om jeg må. For en vakker dag, gråvær eller solskinn – Du skal bli så unektelig min.
Vi skal le sammen. Vi skal gråte sammen. Vi skal elske sammen. Vi skal dø sammen. I verste fall vil jeg slakte deg og sette deg sammen på nytt om du klistrer deg til en annen. Du skal være min Frankenbird. Jeg skal være din Frankenboy.
Kanskje er det det som må til. Vi må plukke fra hverandre, og sette oss sammen på nytt. Kanskje er det derfor vi ikke gnistrer godt nok her og nå. Kutt meg i biter en stund til, snart er jeg kaputt. Sy meg så sammen slik du vil ha meg. Jeg skal reise meg igjen, og gjøre deg min. Min, min min.
Jeg har kanskje løpt fra vettet. Men på veien kommer jeg igjen til å styrte – Inn i deg. Og neste gang blir det ikke deg og meg, neste gang blir det oss. Jeg sverger!
I en kald kynisk verden nytter det ikke med snillisme, naivitet, godhet og tilgivelse.
Man må kunne dumpe noen på veien. Man må ofte handle noe egoistisk. Ikke bestandig ta hensyn til de rundt. Man må også tenke på seg selv. Noen hoder må rulle på veien.
Det handler ikke om å dra andre ned. Men å holde seg selv oppe.
Finne de få som virkelig gir deg noe. De veldig få fuglene som synger renest. La så de andre fly av sted, De trenger du ikke.
Fall heller ikke fullstendig for din kalde hånd. Det handler om å variere mellom varmt og kaldt. Ikke la den ene bekke over for den andre. Det gjelder begge veier.
For å kunne ende opp som jernkjempen kan man ikke velge mellom is og flammer. For å lage et sverd av stål trengs det begge deler.
Slik er livet. Det handler om erfaringer. Det handler om handlinger. Det handler om en livsviktig steinhånd, men også en ustrakt hånd, selvfølgelig for de få som fortjener den.
Strekker du armen ut til de psykiske vampyrer, ja, så fortjener du armen din kappet av. Da fortjener du din energi utsugd. Og din sjel fortapt for all tid.
Laget en liten videonovelle for de matlystne. Hvis noen ikke skulle ha mulighet til å se videoen så kan teksten leses her:
Mannen. Han satt der og tenkte sitt. “Fiskegrateng”, tenkte han.
Den gule, flytende tingen han ikke en gang ante om var gul. Han plystret på en lett melodi. Han hadde plystret den samme låta så mange ganger at den satt like godt fast til hjernen som en våt deilig pannekake som noen hadde kastet i taket.
Snart var tiden inne. Han stirret som en åpnet laks mot ovnen.
“Neimen, hva er det her?”, brøt han ut. Han hadde satt seg på leverposteiskiva fra i går mårres. Han tørket det forsiktig bort med et rent og tørket bananskall. Nå var han like fin igjen. Nesten.
Klokken tikket fortere enn en rullende bruskorsk. Nå ja, snart nå. Han tok litt på en pølse mens han klødde på en gammel loff han kjøpte forrige uke.
Pling. Nå var tiden inne. Begeistret åpnet han ovnen! Men hva var dette? Ovnen var tom? Skuffet innså han hva som var galt. Han hadde aldri satt gratengen inn. Nå måtte han vente i 40 minutter til.
Og det syntes han var minst like ille, som at mange bitre seigmenn nå undret seg hvorfor de hadde sett på denne råtne osten av en videokneip!
En hatefull mann og hans spilledåse En hatefull mann og hans spilledåse. Han sitter der i kroken sin. Han sitter der i mørkets lys. Spilledåsa går om igjen. Litt slitt, men den virker.
Han kjenner låta så godt. Repeat hele livet. Det mørke refreng har igjen startet. Han vet hvordan alt vil ende. Han har hørt det mange ganger før. En dyster melodi går igjen og igjen. En hatefull mann og hans spilledåse.
Dåsas magi er så forutsigbar. Det dukker opp folk der og da. De blir i hjertet, og forlater han igjen. Hele visa kjenner han så godt. Så godt, på en så vond måte.
Alt er gjort før, bare med andre instrumenter. Han sitter igjen å venter på refrenget. Refrenget av ensomhet. Refrenget av forakt. Refrenget av egoisme. Refrenget av sjalusi. Refrenget av tap.
En hatefull mann og hans spilledåse. Visa er snart ved sin ende. Han trekker den opp igjen. Alt starter så på nytt. Han vet igjen hvordan det vil gå. Han har hørt den samme visa mange ganger. Likevel fortsetter han i det samme, gamle spor.
Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken. Ikke lett å skille, mellom venner og fiender. Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt. Mine tanker om døden blir igjen et tema.
Når andres godhet blir til for godhetens skyld føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn. Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå, jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.
Hva vet vel andre om hva som brenner her inne? Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål? Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne, nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.
Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative. Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske. Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå. Men jeg innser en ting.
For å kunne dø, må man kunne leve. Akkurat nå er jeg verken levende eller død. Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen! Min identitet eksisterer ikke, den er borte.
Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep. Rart hvor vondt det føles å være ingenting…
