Så sitter jeg her igjen, i den kvelende tåken.
Ikke lett å skille, mellom venner og fiender.
Alt jeg gjør føles så meningsløst, så dumt.
Mine tanker om døden blir igjen et tema.

Når andres godhet blir til for godhetens skyld
føler jeg at jeg like gjerne kan holde alt inn.
Jeg tror ikke lenger at noen egentlig vil forstå,
jeg tror ikke engang jeg vil bry meg om de gjør.

Hva vet vel andre om hva som brenner her inne?
Hva godt vil føre med seg å dra dem mot samme bål?
Jeg skulle slippet taket fra heksedama da jeg kunne,
nå okkuperer hun meg, og destruerer bare mer og mer.

Mine hender står i flammer, de er ikke lenger kreative.
Mine bilder om håp og forbedring har blitt til aske.
Jeg kunne like gjerne dødd akkurat nå.
Men jeg innser en ting.

For å kunne dø, må man kunne leve.
Akkurat nå er jeg verken levende eller død.
Jeg er ikke en gang i koma, jeg er ingen!
Min identitet eksisterer ikke, den er borte.

Jeg må kunne stå opp igjen for å ta grep.
Rart hvor vondt det føles å være ingenting…