Kjærligetens hugg! En vakker kvinne leter etter sitt avkapne hode, det hun mistet ved henrettelsen, forrige høst. Hennes far var politimester, ikke av den gode, at hun også mistet barnet, er heller ingen trøst.
Hun brakte skam og synd mot sine kjære, da hun med han ble gravid etter 2 års forelskelse. Hennes far advarte, men hun ville ikke lære, heller ikke tok hun i mot prestens frelse.
Døden ble løsningen, for hennes familie, en blodig affære som foregikk på gata. Hun kunne høre folket skrike og hoie, da hennes hode ble hugget på plata.
Hun skulle bli den siste drepte i Norges land, Norge, 1877 tiltalt for skampåførelse. Hennes blod tørket vekk i tørr, gammel sand, og nå står hun på gravkammeret, uten noe helse.
Line Ingvardotter, hun falt for kjærligheten, følgende ble et ufødt barn, samt døden. Hun måtte bøte for dyrkbarheten, barn utenfor ektespak tok hele gløden.
En dag vil hun seg selv og barnet hevne, så fort hun finner sin topp. Familiens forfengelighet skal snart revne, og da er det de som skal skrike stopp!
Ulvens rede falt i vrede En ensom ulv legger av sted, han jakter på hønsene fra nabofarmen. Han er krigersk og gir ingen fred, og sørger for at bonden ikke slår alarmen.
Ti døde høner han fikk i går, alle ble gitt til hans søte små. For han har det vært littav et år, og han er god, ja helt rå.
Tyve uskyldige høner sover søtt, drømmer om haner og nyklekkede egg. Synd for dem at ulven ikke er trøtt, ja han er verre enn en morbid klegg.
Nå nærmer han seg hønsehuset, to, tre meter så er han fremme. Se der, inn i huset han suset, igjen er hønsene i en vond klemme.
Men bonden har vært lur, han ligger på vakt. Vips, ulven ble fanget i sitt bur, ja, den ligger nå i siste akt.
For i hønsehuset var slett ingen høne, men en feit bonde, klar for sin hevn. Ja, i natt var ulven litt av en kløne, nå lukter den døden som ligger svært jevn.
Stakkars lille ulven, nå er han død, og bonden kan igjen sove søtt. Mens ulven ligger der svært rød, mens hønsene i kveld ble ikke støtt.
For snart en måned siden laget jeg videoen “Speil, speil på veggen der”, den 11. august 2012. Nå i kveld fant jeg det for godt å lage en kreativ oppfølger, altså en part II.
Mens den første “episoden” hadde sin handling forran bade-speilet, har jeg nå flyttet kursen til speilet på soveromværelset. I første film var det veldig mye fokus på det indre, det ytre, verdier og den slags, vel.. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg prøver å formidle helt i denne nye som dere nå skal få se.
Jo, ikke alt trenger ha noe støtt budskap. Men man kan jo våge å lytte og se om man finner noe likevel. Uansett er dette nok ikke den dødeste videoen jeg har laget, hehe.
Kjære sommerfugl i natten, du som nå sover på din lille pute. Mitt hjerte har du skåret et evig merke i da du fløy mot meg første gang. Du smeltet min verdighet, og du reduserte min hardhet. Et lys tente du, i en svært, svært bakgate.
I en tid hvor jeg helst ville stikke meg ut av denne verden. Jeg var så helvetes lei av forfalskelighetens vampyrer. Orket ikke lenger å leve blant hjernedøde basiller. Alt jeg ønsket og ville, var å dø – Men, så kom du.
Du fløy inn i den sorte tunnelen, med ditt lys og dine vinger. Millioner av farger bar du med deg på veien, fine farger. På dine vinger løftet du meg opp fra helvete, opp til lysets gate. Du kom til meg fordi du luktet mitt blod renne, du ville redde meg.
Takket være deg har jeg fått det bedre enn noen gang. Måtte alle demonene brenne i evig fortapelse av rettferdighet. Måtte du for alltid være hos meg, måtte du aldri fly vekk igjen. Jeg trenger deg, og nå vet jeg også, at jeg også elsker deg!
(Dedikert til min beste venninne Sara Helene <3 Den beste vennen jeg har hatt, og noen gang kan få)
Vennligst gå noen meter unna meg. Helst så langt du kommer, bare vik vekk. Forakter ditt nærvær, akkurat nå. Din ignoranse kveler din holdbarhet. Du er en idiot, intet mer enn det. Tok meg ikke på alvor den gang. Nå skal jeg komme meg opp. Jeg skal rive av deg nakkeskinnet. Jeg skal ta fra deg alt du har. Gleden, selvrespekten, livsflammen, alt. Du skal ikke eie et snev av glede, til slutt. Du gikk over min grense, og det koster. Det kostet meg da, koster deg nå.
Det du tok forgitt skal snart forsvinne. For jeg er ikke din kjøter, din bikkje. Jeg er ikke din slave i bånd. Men du pisket meg likevel, husker du? Nå skal du kjenne på mine sår. Min frykt, skal du kjenne så mye sterkere. Mitt tap, skal slå tilbake på deg.
Din mor skal gråte over deg. Din far skal skjemmes over deg. Og du skal frykte frykten som aldri før. Du ante ikke hva du gjorde den gang, gjorde du?
En redd liten gutt sitter ensom i et lite kott. I kottet er det intet lys. Bare en stor dose hat og redsel. På armene han har så mange sår, ett for hver dag som har passert.
I hodet har han desto flere. Ett for hver lille tanke, og minne. Problemgutten, gutten som ikke lenger makter spise. Inn og ut av psykatrien har han vært siden han var 11. Alle blikkene på gata svir, desto mer alle ordene. På skolen har han ingen venner, bare folk som ikke vet hvordan de skal forholde seg. Folk som er vennlige for vennlighetens skyld. De sier at de føler med han, men de vet ingen ting. Ikke egentlig. Det skal gå bra, en gang skal alt gå bra – det er det folk sier…
Eneste lyden han kan høre er magens romling. Han eier ikke apetitt, og han nekter å spise. Til helvete med verden utenfor, til helvete med alt. Det er ingen som forstår, INGEN! Det finnes absolutt intet håp, det blir bare verre med årene.
Nå kan han høre en lyd til også. Foreldrene leter etter han. Han orker ikke de nå. Han orker bare ikke.
Alt er bare en belastning. Det å stå opp er den verste av alle, etter det å måtte leve. Hvorfor er han er? Hvorfor ikke bare få fred? Å være født synes å være den verste straffen han kunne få. Hadde det ikke vært for fødselen hadde han sluppet de tingene etterpå. De tingene han så sårt vil glemme, men som ikke forsvinner.
Legene har ikke peiling, psykologen forstår han ikke. De har før han snakket med så mange andre. De driter egentlig i han, de bare følger en vane. Slik er det med de andre også, stort sett. Ingen har kommet særlig innpå han, på årevis. Og slik skal det fortsette.
Uansett hvor hardt han ønsker en forandring, alt han får er bare forverrelser av situasjonen.
For lengst stoppet han å ha høye forventninger. Folk sier det hjelper, likevel, han blir stadig nedtrykt. Så igjen, folk flest vet virkelig ikke hva de snakker om. Å leve skulle vært forbudt, han er så trett nå. Den eneste, absolutt eneste vennen han har, er musikken. Den er den eneste som aldri kjefter på han, eneste som virkelig forstår.
Igjen; Alt det andre sluttet å funke for lenge siden. Han er alene, alene med musikken, hans eneste venn. Han er alene, med smertene.. Og hatet, hans eneste fiende.
Og han vet en ting til, selv om det ikke hjelper stort; Han er helt, helt alene i verden, sammen med mange andre. Men å vite at det finnes andre som han selv nå, det hjelper ikke stort. Men han vet det.
Tomt! Helt tomt! Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal skrive i dette innlegget. Jo.. Jeg kan starte med at jeg har vært ut i natt. Laget film og sånn!
Videoen min har et fjasete budskap! Hva hadde dere ellers forventet buckface? Det er tross alt meg vi snakker om. Jeg frykter galehjemmet etter at samtlige har sett den.
Men hva gjør man vel ikke når man er overtrett? Jeg bare lurer, hvem har vel ikke gjort det samme?
Ok, jeg skal ikke nekte. Jeg elsker denne videoen selv, men det er bare fordi det er en veldig viktig person i livet mitt med i den.
Se den så skal dere se om dere klarer å få øye på den sjarmerende personen!
Haha! Får jeg ikke flere pokerere på facebook nå så kan alt bare være det samma XD Og hva jeg har tatt for noe? Nei, jeg tar ikke noe, jeg holder meg til loven. Altså, jeg stjeler ikke!!! XD
Videoen min viser i alle fall noe, klart og tydelig: Kunst kan være så mangt!
Så kald og ufølsom. Med et hjerte frøsset ihjel. Barnemorderen!
Alene skapte vekte han frykt i så mange. Alene ville han fortelle oss hva som var galt. Alene sto han og pekte på de utenifra. Alene ble han i ettertid pekt på, av vi innenifra. Barnemorderen!
Med sitt ansikt smørt utover et helt land. Med en kvalme spredt utover en hel verden. Med et hat kastet mot det han fryktet så sårt. Barnemorderen!
Måtte han en dag knekke sammen. Måtte hans ansikt og stemme bli glemt. Men måtte vi aldri glemme dagen, og de han drepte. Måtte vi aldri glemme hva som skjedde. Men igjen, måtte vi bare glemme mannen bak.. Barnemorderen!
