Jeg ligger på gulvet i mørket, alene. Som et kryp ligger jeg her, uelsket. Det pirrer, fristelsen til å skli vekk. Fristelsen til å ta det sorte grep. Fristelsen til å ta farvel, aldri mer elsket.
Jeg var din usle hore. Jeg var din kast og bruk! Nå ligger jeg på gulvet som søppel. Og jeg ligger her stygg og lite pen.
Dine venner lattergjorde meg. Dere kastet stein mot mitt hjerte.
Eneste lyd jeg hører er mitt blod. Jeg kjenner på lysten til å ta farvel. Et knust speil kan være min venn.
Et eneste vindu gir meg lys iblant. Jeg kunne se barna utenfor, leke i gleden. Nå er de ikke lengre barn, men forpliktelsens slaver. Og jeg er bare ei ensom hore på fortapelsens gulv.
Føl en smerte verre enn torturens svie! Se for deg en frykt, verre enn den verste fobi!
Kok sammen alt du kan koke i hop. Fantaser deg frem til ditt aller verste. Den eneste grensen, er hva du setter selv. Morbid eller ei, marerittets rike styres av deg.
Hvis du en av undergrunnens barn er, du vet hva du trenger å gjøre, hva som skal til.
Et evig liv i djevelens tjeneste vi lever. Hvert sekund, hver eneste dag er Halloween.
Finn det verste i deg selv. Trekk frem din mørkeste kreativitet. Og la det stå til, ditt blod styrer hele morroa!
Speil, speil på veggen der! Tenkte å leke litt kreativ på badet i dag. Så jeg har rett og slett laget en video til dere, igjen!
Elsker å lage videoer, og denne jeg har laget i dag er egentlig en idee jeg fikk for en stund siden. Men har ikke giddet å lage faenskapet før nå.
Skal forresten innrømme en ting. Introduksjonen helt i starten er inspirert fra en pornofilm jeg nettopp fant. Men resten, altså speil & bad-delen er ikke akkurat det.
Du tror det er over, at du har kommet deg ut. Naivt har du glemt alt du har blitt fortalt. Marerittet som du tror du har våknet opp fra, helvete som du tror omsider er tilbakelagt, smerten som du tror er helt, helt borte, har bare så vidt begynt.
En storm av dine frykter trekker deg mot seg. Alt du noen gang har foraktet suger deg inn. Du suges tilbake dit du var, det tar aldri slutt. Selvmord er for sent å tenke på nå. Ingenting kan redde deg fra dette.
Alt du forrakter griper tak i dine såre føtter, drar deg gjennom tåken av sinne og frykt. Du kan skrike så mye du bare orker. Ingen kan høre deg i marerittenes univers. Du klorer deg til bakken, neglene dine rustes opp.
Alt som du noen gang har vært redd for, har nå tatt deg, du er for evigheten fanget. Din mor er ikke i stand til å høre deg skrike. Din far kan ikke se dine smerter vokse. Fra den trygge verden du er tatt fra. Dit du er nå, finnes intet kart.
Diktet dere nå skal få lese skrev jeg i dag tidlig, og har også tatt meg bryet å filmatisere det, filmen av diktet kan dere se nederst i innlegget.
Livets propaganda – Lev for harde livet Ingen vet hva morgendagen bringer, eller hva som skjules rundt neste sving. Vi har alle fått en felles gave, livet. Gjennomsnittlig blir en nordmann 79 år. Likevel, man skal aldri ta det forgitt. Noen kryper over dørstokken alt som 20-åring, noen også før de har fylt 10.
Vi mennesker lever hver dag i en mulig siste dag. Ingen vet sikkert når løpet er kjørt, eller når Gjallarbroen til Helheimen er begått. Mange tilbringer livet ensom, helt for seg selv. Kanskje kan det virke veldig ensomt, for noen er alenehet en ensom sak, for andre ikke.
Det som sikkert betyr noe, er å våge. Våge å leve, våge å gå dit man vil. Ikke la noen legge lokk på hvem du er. Slipp deg løs, som en slange i Guds rike. Livet er farlig, og man kan fort trampes ihjel. Blir du noen gang trampet ned skal du huske: Det viktigste er ikke hvor ofte du falt ned, men hvor ofte du klarte å kjempe deg opp igjen.
Unik er vi alle, ingen er bare søppel. Vi kan alle erstattes, men ingen totalvrakes. Hvem vi enn måtte være, hver deg selv. Om du er himmelens englebarn, eller djevelens syndebukk, du er uansett elsket! Du er elsket av livet, om ikke alle rundt deg. Våg å legge jante ned i grus, våg i skinne i mørket.
Forfall ikke før du har forfalt. Slutt ikke å lev før du for godt er død. Legg ikke ørene igjen på land. Ro så lenge pulsen slår, uansett motvind!
Overse de som ikke ser deg. Knus de som sårer deg med vilje. Kjemp for harde livet. Og til slutt: Ikke ta livet for seriøst, for vi skal alle dø, kun døden er det seriøse. Livet er bare en dårlig spøk med sær smak. Hva sær defineres som i dette punkt, det er kun være opp til deg.
Hva ville du gjort? Hva ville du gjort? Hva ville du gjort om noen kom bort til deg. Eller om noen bare ringte. Hva ville du gjort om du ble bedt om å sette deg ned, og fått vite at en trist nyhet skulle bringes frem?
Hva ville du gjort om du fikk beskjeden om min død? En beskjed om at jeg ikke lenger var iblant dere. En beskjed om at min siste reise var nådd. En beskjed om at mitt liv var over.
Ville du i hele tatt felt en tåre? Ville du brutt ut i sorg? Ville du blitt lettet, og kanskje begynt å le? Ville du blitt rasende, og sint? Hva ville du gjort?
Hadde du brydd deg i det hele tatt? Hele livet har jeg jo bare vært en fiasko? Sjelden har jeg utøvet noe viktig. Sjelden har jeg gjort noe bra. Ville du i hele tatt kommet i minnestunden? Ville du tatt deg bryet å kjøpt en blomst? Ville du ha savnet meg etter bortgangen?
Hva har jeg betydd for akkurat deg? Hva ville du husket meg for om jeg forsvant? Hva hadde veid tyngst på vekten, av alt jeg har gjort? Hadde jeg blitt husket som din venn? Eller bare en byrde?
Har aldri sett meg selv som en feilfri person. Har ofte gjort meg forhatet, misslikt, uønsket. Jeg vet at jeg for mange har vært et tungt lass. Ser bare på hvordan mange oppfører seg nå. Ser bare på hvordan min verdi synker i dag.
Jeg har gjort mye dumt, lite jeg angrer på. Har nok blitt veldig kald og kynisk med årene. Jeg angrer virkelig lite på ting jeg har gjort. For jeg angrer ikke på at jeg har levd. Angrer ikke på at jeg har vært sær. Angrer ikke på at jeg har blottet meg. Angrer ikke på min usensur og usosiale antenner.
Men jo, en liten ting angrer jeg på. Det er noen få, ytterst få mennesker.. Noen få mennesker jeg kranglet bort. Noen få mennesker jeg skyvde bort.
Mennesker som kanskje har glemt meg helt i dag. Eller i beste fall måte hate meg, da jeg i alle fall betydde noe. Kjære menneske, kjære medskapning og person. Ville du overhode bøyd en finger om jeg var død? Ville du overhode reagert på noen vis.
En dag så er jeg der ikke mer. Vi skal alle dø, jeg også. En dag ligger jeg et sted. Helt slukket for gnist. Helt tom, borte. Død, bare død..
Mitt hjem var en krybbe av tre, jeg var dukken alle ville leke med. Barna ble eldre, men jeg vokste aldri mer opp. I en støvfylt trekrybbe ble jeg satt på et mørkt, kaldt kott. Noen rotter, fluer og edderkopper ble mine eneste naboer. Ensomheten i krybben skulle legge et hat mot de som skapte meg.
I 75 år har jeg ligget på samme loft, under støv og spindelvev. Gud som jeg hater dagens forbannelse, når dagens barn leker ute. Som tortur er det å bare høre de, men ikke få leke med de. Et hakkende plate er mitt liv, alle lidelsene bare gjentas og gjentas.
Men nå har jeg fått nok, jeg skal komme meg ut. Jeg skal rive av mitt bein, og spikke meg et våpen. Dukken med leketendensene har nå funnet et morsommere spill. Barneblod skal spilles nedover gata, min hevn skal bli gøyal. Alle som ikke har funnet meg, og lekt med meg før, kan nå angre. For nå er det jeg som skal lege meg med dem.
Barn og voksne er herved mine voodo-dukker. Alle skal blø, ingen skal unnslippe! En hyggelig leke har testet sin 75 års tålmodighet, nå er det over – Alt skal snus om, som liket i kisten. Som dukken i krybben!
du faller ned i den sorte gropa, rett ved dødes tjern våkner igjen dagen etter, bare knokler du ser en stank av fordervelse du kjenner noe stramt i helvetes fåregård du har ramlet til du er ikke alene, demonene samler seg rundt du rangler deg fremover mot hetens tåke i inntørkede ganer og bein du rasler over
morroa er på din side for lengst forbi vingene til satan du hører i det fjerne lyden kommer nærmere for hvert minutt mørket blender deg i å se din frykt bare stanken og usikkerheten skremmer men snart skal alt overgås, snart skal du glemme alt du fryktet før
