Mitt hjem var en krybbe av tre, jeg var dukken alle ville leke med. Barna ble eldre, men jeg vokste aldri mer opp. I en støvfylt trekrybbe ble jeg satt på et mørkt, kaldt kott. Noen rotter, fluer og edderkopper ble mine eneste naboer. Ensomheten i krybben skulle legge et hat mot de som skapte meg.
I 75 år har jeg ligget på samme loft, under støv og spindelvev. Gud som jeg hater dagens forbannelse, når dagens barn leker ute. Som tortur er det å bare høre de, men ikke få leke med de. Et hakkende plate er mitt liv, alle lidelsene bare gjentas og gjentas.
Men nå har jeg fått nok, jeg skal komme meg ut. Jeg skal rive av mitt bein, og spikke meg et våpen. Dukken med leketendensene har nå funnet et morsommere spill. Barneblod skal spilles nedover gata, min hevn skal bli gøyal. Alle som ikke har funnet meg, og lekt med meg før, kan nå angre. For nå er det jeg som skal lege meg med dem.
Barn og voksne er herved mine voodo-dukker. Alle skal blø, ingen skal unnslippe! En hyggelig leke har testet sin 75 års tålmodighet, nå er det over – Alt skal snus om, som liket i kisten. Som dukken i krybben!
du faller ned i den sorte gropa, rett ved dødes tjern våkner igjen dagen etter, bare knokler du ser en stank av fordervelse du kjenner noe stramt i helvetes fåregård du har ramlet til du er ikke alene, demonene samler seg rundt du rangler deg fremover mot hetens tåke i inntørkede ganer og bein du rasler over
morroa er på din side for lengst forbi vingene til satan du hører i det fjerne lyden kommer nærmere for hvert minutt mørket blender deg i å se din frykt bare stanken og usikkerheten skremmer men snart skal alt overgås, snart skal du glemme alt du fryktet før
fjorårets vennskap så sitter jeg her igjen da, med denne følelsen hvor ble det egentlig av vårt vennskap? det bare forsvant ved høsten som kom, og gikk. jeg elsket deg den gang, jeg savner deg nå vi lo sammen, lo av andre og hverandre du tilkalte meg etter du var ferdig på jobb, vi skulle møtes igjen noen minutter
nå er du bare her, uten å svare meg mer jeg var dum og sa ting jeg ikke burde jeg angrer bittert på ting jeg sa da forelskelsen blendet meg, og jeg ble redd alderen oss i mellom gjorde meg så usikker hvorfor skulle alt bli sånn det ble?
ingen kunne klemme meg som du ingen kunne oppmuntre meg sånn plutselig skulle jeg bare ikke høre mer verken av din stemme eller sjarm vet du har dine forpliktelser jobb og familie som ikke jeg har hadde likevel håpet på et svar
om jeg bare fikk vite om det fortsatt er håp hva du tenker om vårt vennskap i dag vi hadde noe helt magisk vi to er all sanden bare glidd bort med vinden?
kjære venn, kan du hver så snill, hvis meg litt nåde.. jeg angrer, og har savnet deg et veldig langt år nå….
Dame du har her og nå, men kjærlighet vet du ikke av. Når hun spenningen har gått lei, er du igjen alene.
Hakk på meg og mange andre nå, det er bare deg selv du bedrar. Liten, lyshåret og stygg liten guttunge, skinnet bedrar, og livet varer ikke evig.
Som en vis mann vil jeg råde deg frem, til tross for alle dine gale steg. Tråkk ikke over de som ligger nå, snart skal de alle reise seg, – Da blir ikke maken din til å overleve!
Hevnerens barn, barn 91 Som et lyn fra helvete dalte en sort tåke ned. Et barn kom til jorden sommeren 91. Det skulle bli elsket av sine kjære, så ble det sånn. Med årene har barnet vokst, utviklet sine evner. Det har begynt å huske hvem det en gang var. Det har begynt å skjønne hvem det er. Barnet lærte tidlig å føle mørkets krefter. Barnet lærte kvikt å leve alene uten andre.
Avhengighet falt som en svakhet. Det barnet ville ikke leve som svak. Men svakt ble det en stund, det bandt seg. Han bandt seg fast til idioter av Guds tivoli. Han bandt seg fast til følser fra hjertets tåpe!
All godhet og vennlighet rundt påvirket han. Styrken i de blodige årene stupte dramatisk. En gang kom en piskende påminnelse! Barnet ble igjen alene, og fant igjen sine røtter! Hatet ble barnets styrke, hatet ble dets visdom.
De som tråkket på han skulle snart brenne. Fordømt skulle de være i fortapelsens hage! Han klipte dem alle vekk fra plenen, en etter en! Hodene rullet, og blodet skulle renne!
Ingen skulle få knuse han igjen! Forhåndsreglene ble skapt med tiden. Og styrken ble gjennomfødt. Gjenskapt av hevnerens barn. Menneskehetens fiende nr.1.
Alt er et ork Alt er blitt et ork. Å stå opp er anstrengende. Å gå ut er kvelende. Direkte livsfarlig!
Butikken er et mindre mareritt. Så mange folk jeg føler meg utrygg på. Jeg er skjelven og skvetten, alt er så katastrofalt. Sikker på at alt skal gå til helvete. De glade parret der borte, sikker på at de ser på meg. Den gamle damen i hjørnet, hun kan komme bort til meg når som helst. Frykter at en vilt fremmed skal komme og snakke med meg. Avskyr virkelig å stoppe opp å prate med folk. Kan ikke folk la meg være?
Neinei, ikke han igjen… Han er alltid så pratsyk… Føler at irritasjonen er på topp. Positiviteten har nådd mørkets bunn. Ingen ting som skjer, likevel skjer alt når jeg ikke er til stede. Ingen venner, ingen venner – Alt er helt tomt!
Helt alene i en stor skummel bygdeplass. Helt alene fult av skumle mennesker. Det barnet der borte, sikker på at det vil meg vondt. Kjære vene, hva har jeg gjort for å fortjene den følelsen.
Personlige vendetta Jeg driter i deg. Jeg driter i hva som måtte skje i fremtiden. Jeg driter i hvor angrende du måtte være. Jeg driter i hvor dum du føler deg. Jeg driter i dine teite venner.
Du var aldri mer enn mas for meg. Et helvetes overflod med slaveri. Mine lenker er klippet, og du er så fuck`ed! Utrolig at jeg ikke har kastet opp. For ditt vesen var motbydelig.
Måtte mørket komme å ta deg. Måtte smerter forfulge deg evig. Måtte du brenne intenst i helvete. Jeg er lei av deg, forsvinn!
Jeg driter i om du ringer, om du skulle sende en melding. For meg er du herved død. Jeg driter i deg, ganske enkelt. Fuck you!
Tenk deg så ensom at ikke en gang lysets hjerter kan fylle glede. Forgitt blir det meste tatt, i dag er det svakt å være deprimert. De som skriver om smerte ses på som oppmerksomhetssyke. Forfalt har de uvitendes moral gjort for veldig lenge siden. Vis en tåre til verden, og du er på egen hånd, ingen tørr hjelpe.
Kokkonøttforbundet gjør det påbudt å smile tross svidde hjerter. Et helvetes idiotiland blomstrer opp på stolthet og fordommer. Kle deg svart, og du skal utstøttes fra de andre enn deg selv. De sier; Hvis du går i svart, er det ingen vei tilbake! Takk om det stemmer, for jeg trives best alene! Heller alene, uten de blindes selskap.
Porselenshjertet Råttent mugg er over alt i kveld. Kan se mitt hjerte i et glassbur. Kommer jeg for nært knuses glasset Og mitt hjerte druknes i eget blod.
Barberkniven rundt mine fingre, klar til forsvar. Kom ikke for nærme en slagen mann. Jeg kan lett kutte deg i stykker – Ikke bare meg selv! Tro ikke at du kjenner min skjebne, du er ikke meg.
Mitt hjerte er som rustent porselen. Bitene kan fort rystes vekk fra hverandre. Helvete brenner av mine fingre, min skitne hud. Forbrent hud krøller seg oppover, livet stinker.
En sort røyk skapt av selvpåtennelse dekker et nettverk. Selvforaktens virus sprer seg i taperens årer. Klipp mine ledninger nå. Koble meg av!
Med djevelens vinger vil jeg bare fly bort. Bort fra den helsikkes planeten. Med mine fienders blod oppover knærne.. Mr. Sabotasje, Selvforaktelse og Ensom.
