Tid er som vann. En gang vil det renne ut. Det finnes ingen garantier for når. Plutselig er alt tomt, og det er ikke mer å gå på. Blodet som i meg bruser i dag, trenger ikke bruse i morgendagen.
Kanskje er nettopp morgendagen dagen hvor jeg ligger der. Kanskje er morgendagen dagen hvor jeg forlater deg, og vi møtes aldri mer. Et liv er som været selv. Det kan være solskinn og klar himmel en dag, men neste gang er tordværet og stormen der. Og da er jeg blitt syk, og så død.
Døden henter deg når du minst venter det. Det kan være trikken i byen, mursteinen fra taket, sykdommen fra helvete. Eller noe helt annet. Jeg håper du forstår, at jeg kan ikke være her for alltid. Ta ikke en eneste dag forgitt, heller aldri en eneste venn. Bare midlertidlig har jeg mine tær duppet i vår felles jord.
Men engang skal hele meg ligge under oss. Og verden skal gå videre. Livet kommer, livet går, livet består og døden rår!
Man vet aldri. Kanskje en dag svever jeg over deg som en sky. En sky som vokter over deg, og passer på deg når kroppen min ikke lenger kan gå. Uansett hvor jeg skulle være i fremtiden. Jeg vil alltid elske deg, død eller levende. Det må du aldri tvile på. Til tross for avstanden er stor, og døden er vond. Et sted vil du alltid være, i mitt hjerte skal du være i evigheten. Seiler jeg en gang fra deg, ikke gråt. Havet har nok av vann.
Skulle jeg ligge tom for liv i morgendagens magiske timer. Gå videre! Lev, le og kos dere! For ingen er uerstattelige. Etter regnet kommer sola igjen, sterkere enn noen gang. Og med de ord, senker jeg nå mine tanker.. Mine armer små. (Skrevet 28. mai 2012)
Fyll mine årer med kresent smil Fyll mine årer med liv, for all del. Fyll mine årer med glede, hvorfor ikke? Fyll mine årer med idyll, kom igjen! Fyll mine årer med optimisme, jadda!
Men ha en ting klart. Jeg er ikke keen på glede kun for gledens skyld. For jeg er ikke keen på all slags glede, uansett hva.
Jada, jeg er gjerne skeptisk og på grensen av negativ. Men jeg gidder ikke gi et smil for smilets skyld. Jeg gidder ikke være glad for å være glad.
Tåler du meg ikke på en dårlig og grådig ærlig dag, så har du ingen ting å gjøre i min hage!
Jeg nøster opp slike som tror det. Jeg samler deg i en donge, kaster deg, og glemmer deg!
Jeg er fornøyd med det mørke livet gir. Til tider kan jeg faktisk like å være deprimert. For er det noe som virkelig er ekte og sant; så er det depresjonen. Depresjon er også liv. Ta deg tid, og ikke stress. Gå aldri mot sola for andres skyld. Vær egoistisk, gå alene. Det gjør jeg! (Aylar Von Kuklinski, 22. mai 2012)
Apeklovnens frikvarter Det løp en ensom apekatt bortover et fortau. Lille apen hadde ingen venner. Apen ble tidlig utsatt for sjikane der han kom fra. Alle kalte han for en klovn. Til tross for at apen var en sirkusape var han ingen klovn. Brillo var. Med et stramt grep rundt sin formele banan satt han og husket. Frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, mutters alene. Apen trakk frem en stusselig sigaret. Apen tente seg en røyk.
Nå var den tent, og bananen holdt han fremdeles. Tiden var knapp. Skyer av røyk peste ut av hodet. Formet som… Røyk.
Det gikk en ensom apekatt videre langs gata. Lille apen hadde ingen venner. Borti gata sto alle de ufyselige barna. “Få se deg gjøre noe gøy da!” Til tross for at apen var en sirkusape var han ingen entertainer. Armagado var. Med et stramt grep rundt sin formele banan skar han et ansiktsutryk. BRLBLBLBLBLBLLBAPPLBLB!!! Alle barna lo av apemannens trutmunn! Fornøyde syklet alle barne videre. Apen gikk alene, tilbake til sirkus.
Nå var fritimen hans over. Tiden var knapp. Nye timer i sirkusets navn ventet han. Forventet han som… En klovn.
Engelen Sara Med en enkel bagasje satte du dine føtter i den lille bygda mi. Bak noen stilfulle solbriller skjulte det seg noen trette øyne. Vi hilste for første gang, og du ga meg en sjelden klem.
Avgårde mot mitt lille hjem, vi ferden tok. Du satte fra deg bagasjen, luften ute kalte. Vi satte oss ned et sted, du måtte på do. Første toalett var griskt, så vi gikk videre.
Til tross for din lange reise, du slukte ikke. Din elektrisitet varte dagen ut, og satte idyllen inn. Du kravlet mer og mer i mitt hjerte, min vakre skapning. Selv i tretthetens navn strålte du, som ingen andre enn deg selv. En stor en vi spiste til middag, vi delte den store.
Om natten ville du komme meg tettere. Jeg var litt redd, alt var så nytt. Din trygghet lot meg likevel komme inntil. En koselig dag fortsatte med en trygg natt. Du passet på meg, jeg følte meg så trygg.
Så ensom jeg lenge har følt meg. Du kastet ensomheten på dør. Du sa at jeg ikke trengte være redd. At jeg ikke trengte å trekke meg tilbake, men fram. Nattetimene flakset, mens fuglene sang utenfor.
Så ble det igjen ny dag, og din sjarm fortsatte å puste. Den andre dagen brøt du en ny arena. Du presenterte meg for ditt sanne du, du kalte meg din venn. Etter renhetens dusj hadde du ingen maske. Ditt ansikt var sminkefri, jeg fikk omsider se deg på ordentlig. Stoltheten i meg vokste, ditt mot ga meg respekt. Stoltheten i meg krydret seg som blanda macaroni. Øyeblikket smakte godt, og jeg tok sannhetens time som gull.
Et strålende ansikt uten forfengelighet du viste. Et ansikt fullt av skjønnet, sjørhet og vennlighet. Sara min vakre engel, må du for evig forbli i mitt hjerte.
Senere på kveld to vi skulle besøke underholdningens ravn. På kino vi gikk, jeg ville ta et bilde, du ville helst la være. Jeg respekterte det, og vi gikk videre sammen til kinoens land. Halvannen time ble brått blåst bort, og vi hadde det gøy. Da vi gikk hjem igjen tok du tak rundt min ensomme arm. Vi gikk hjem mens solen gikk ned, arm i arm.
Da nattemørket la seg, kom min tristhet til syne. Jeg ville ikke du skulle se min svakhet og frykt. Tårene kjente jeg komme, men jeg klarte å holde dem i sjakk. For dagen etter denne natten skulle du igjen fraktes vekk. Jeg grudde meg sånn, og sleit med å holde meg rolig. Tårene ville bryte meg sammen, men jeg var fremdeles oppe.
Den siste natt holdt du godt rundt meg, helt inntil meg. Du ville ikke jeg skulle være trist og lei, din godhet må alltid få leve. Denne siste natten forstå jeg virkelig hva kjærlighet er.
Et vennskapsbånd, med en knyte så sterk. Dagen kom igjen til syne, og vi måtte dra. Bare jeg skulle gå hjem igjen, alene. På en benk vi satte og ventet på toget. Ordene i meg var ikke like lett å fremheve da. Tårene konkurrerte mot ordene i meg. Fy faen som jeg hatet denne avskjedstimen. Vi reiste oss og du ville slettes ikke se meg trist. Dine armer holdt forsiktig om min skjelvende kropp. Du holdt rundt meg, alt føltes så trygt. Plutselig kom toget og kjørte deg avgårde.
Du var ikke lenger hos meg, du var på toget.. Jeg snudde meg, og gikk. Tårene kom nå til syne, jeg klarte ikke spille lenger. Du så meg ikke gråte da, for jeg snudde ryggen til. 48 timer var nå over, to døgn som betydde alt for meg. Igjen jeg kjenner min hals bygge seg en klump. Du er ikke her, du er der du er, ikke her.
Jeg kjente meg igjen så mutters alene. Jeg savner dine varme hender, dine snille øyne. Jeg savner din unike trygghet, ditt vennlige smil. Halvannet døgn har nå gått siden vi tok adjø. Savnet sitter i meg, det er nesten så jeg vil dø. Men dør jeg kan jeg ikke få møte min engel igjen.
Må tidevannet gå fort, for jeg savner deg sterkt. Lille meg er så utrolig liten uten din enorme varme. Kjære Sara, jeg elsker deg så sterkt måtte ditt lys aldri slukke. (Aylar Von Kuklinski, 18. mai 2012)
Satans urene brud Du hviler dine føtter små, du hviler i det mørke grå. Over deg svever en farlig ånd, snart griper den din skjøre hånd. Jeg er din største frykt, ditt rom er ikke lenger det minste trygt.
Jeg griper din uskyldige fot, helvete har nettopp slått sin rot. Jeg drar deg ut av din søte drøm, kroppen din ligger på svøm. Du hyler og skriker, lager lyder i alle kriker.
Men jeg har deg nå, reis deg opp og stå. Vi skal til et annet land, jeg blender deg med uren sand. Det svir i dine blåe øyne, min status skal nå djevelen høyne.
Jeg legger deg på min sorte hest, og rir inn i en evig elveblest. Vi har en lang vei forran oss, dine øyne lager en fryktelig foss. Inn mot helvetes porter vi rir, bare vent til djevelen til deg frir.
Du er djevelens brud, og jeg hans fattige bud. Du lot deg lure veldig lett, nå er herren snart komplett. En eneste brud han mangler nå, så skal han snart gjennoppstå.
Mørket legger en kjølig lyd, hører du vampyrenes fryd? Til slutt er vår reise slutt, din trygghet er for lengst skutt. Der står han, din fremtidlige mann. Drikk nå av djevelens vann.
Det nytter ikke kjempe mot, du er nå hans høyre fot. Jeg rir tilbake i nattens kall, tibake til demonenes årlige ball. La Satan evig leve, det er mer enn du noen gang turde kreve! (Aylar Von Kuklinski, 13. mai 2012)
Leppeløs marmelade Leppeløs marmelade flyter over i gården. Klissete og våte renner de, spasserende gjennom torget. De fugtige leppene uten marmeladens spirit. Vi kan høre de skrike etter fruktens forbudenhet. Rennene renner regner inn i deres porer. De leppene som ikke har smakt marmelade, på lenge.
Den forbudte frukt har ikke mettet dem på lenge. Et skrikende monster angrep idyllen for litt. De følsomme leppene ble brått revet opp. Blod og avføring rant som blanda møkk. Leppeløs marmelade flyter ensomt i mørket.
Onanistene som ikke har fått sine lepper. De kåte mannehorene, sultne etter leppenes tilfredstillelse. Svett, klamm og kåt, marmeladen vil fylle sine lepper. De savnede lepper, de etterlengtende lepper. Leppeløs marmelade glir inn i en sorgfull natt.
Bare to fingre kjenner sine lepper i natt. Bare en ensom hand kjenner sin marmelade. Skilt etter monsterherverket har de blitt. Marmeladen får ikke lenger fylle sine lepper. Kan du føle det sørgmodige teppestøv? (Aylar Von Kuklinski, 12. mai 2012)
Skrev i går at jeg ikke skulle legge ut flere innlegg før 8 stykker hadde gjort det som står beskrevet i DETTE innlegget. Velger likevel å gjøre et lite unntak, når jeg nå i kveld har skrevet et lite dikt om tragediene som rammet Norge i fjorjuli.
77 flyvende duer på dag 22 I et land hvor ingen trodde det skulle skje, kom til slutt stormens vindfulle terror.
