(Bildet var kun for å ha med et bilde, har lite med teksten under å gjøre..)

Spor i askens sårbarhet
Jeg reiser mine tomme skritt gjennom en sort, sort aske.
Livet som var i fjor er nå bare som et nedbrent hus.

Alt er bare minner som stikker der det gjør mest vondt.
Minner som ga meg alt for tidlig vond kunnskap om livet.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Du er den jeg skal savne i den mørkeste tunnelen.
Du er den som ikke lenger tørr å snakke med meg.

Menneskets tid er så alt for kort, ingen lever evig.
Tiden min tørker bort, som klovner uten vann i ørkenen.

Skal jeg aldri få sett smilet ditt igjen?
Skal jeg aldri få sagt de 3 ord til deg igjen?

Hva faen skal jeg gjøre?
Hva er det du vil høre?

En kald vind fra nord tar tak igjen.
Jeg glemmer meg bort, og asken blåser vekk.

Igjen sitter jeg og smiler, med livet jeg har nå.
Men snart vil askens minne komme tilbake.

Gleden i meg er midlertidlig som sne.
Men arrene etter deg, er varig som døden selv.