Mitt hjem var en krybbe av tre, jeg var dukken alle ville leke med.
Barna ble eldre, men jeg vokste aldri mer opp.
I en støvfylt trekrybbe ble jeg satt på et mørkt, kaldt kott.
Noen rotter, fluer og edderkopper ble mine eneste naboer.
Ensomheten i krybben skulle legge et hat mot de som skapte meg.

I 75 år har jeg ligget på samme loft, under støv og spindelvev.
Gud som jeg hater dagens forbannelse, når dagens barn leker ute.
Som tortur er det å bare høre de, men ikke få leke med de.
Et hakkende plate er mitt liv, alle lidelsene bare gjentas og gjentas.

Men nå har jeg fått nok, jeg skal komme meg ut.
Jeg skal rive av mitt bein, og spikke meg et våpen.
Dukken med leketendensene har nå funnet et morsommere spill.
Barneblod skal spilles nedover gata, min hevn skal bli gøyal.
Alle som ikke har funnet meg, og lekt med meg før, kan nå angre.
For nå er det jeg som skal lege meg med dem.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Barn og voksne er herved mine voodo-dukker.
Alle skal blø, ingen skal unnslippe!
En hyggelig leke har testet sin 75 års tålmodighet,
nå er det over – Alt skal snus om, som liket i kisten.
Som dukken i krybben!

Viktor Herman B.
Krybbens tredukke.