En redd liten gutt sitter ensom i et lite kott.
I kottet er det intet lys. Bare en stor dose hat og redsel.
På armene han har så mange sår, ett for hver dag som har passert.

I hodet har han desto flere. Ett for hver lille tanke, og minne.
Problemgutten, gutten som ikke lenger makter spise.
Inn og ut av psykatrien har han vært siden han var 11.
Alle blikkene på gata svir, desto mer alle ordene.
På skolen har han ingen venner, bare folk som ikke vet hvordan de skal forholde seg.
Folk som er vennlige for vennlighetens skyld.
De sier at de føler med han, men de vet ingen ting. Ikke egentlig.
Det skal gå bra, en gang skal alt gå bra – det er det folk sier…

Annonsørinnhold

Julekalenderne som garanterer nytelse 🔥

Eneste lyden han kan høre er magens romling.
Han eier ikke apetitt, og han nekter å spise.
Til helvete med verden utenfor, til helvete med alt.
Det er ingen som forstår, INGEN!
Det finnes absolutt intet håp, det blir bare verre med årene.

Nå kan han høre en lyd til også.
Foreldrene leter etter han.
Han orker ikke de nå.
Han orker bare ikke.

Alt er bare en belastning.
Det å stå opp er den verste av alle, etter det å måtte leve.
Hvorfor er han er? Hvorfor ikke bare få fred?
Å være født synes å være den verste straffen han kunne få.
Hadde det ikke vært for fødselen hadde han sluppet de tingene etterpå.
De tingene han så sårt vil glemme, men som ikke forsvinner.

Legene har ikke peiling, psykologen forstår han ikke.
De har før han snakket med så mange andre.
De driter egentlig i han, de bare følger en vane.
Slik er det med de andre også, stort sett.
Ingen har kommet særlig innpå han, på årevis.
Og slik skal det fortsette.

Uansett hvor hardt han ønsker en forandring, alt han får er bare forverrelser av situasjonen.

For lengst stoppet han å ha høye forventninger.
Folk sier det hjelper, likevel, han blir stadig nedtrykt.
Så igjen, folk flest vet virkelig ikke hva de snakker om.
Å leve skulle vært forbudt, han er så trett nå.
Den eneste, absolutt eneste vennen han har, er musikken.
Den er den eneste som aldri kjefter på han, eneste som virkelig forstår.

Igjen; Alt det andre sluttet å funke for lenge siden.
Han er alene, alene med musikken, hans eneste venn.
Han er alene, med smertene.. Og hatet, hans eneste fiende.

Og han vet en ting til, selv om det ikke hjelper stort;
Han er helt, helt alene i verden, sammen med mange andre.
Men å vite at det finnes andre som han selv nå, det hjelper ikke stort.
Men han vet det.