Mens jeg i denne dyrebare stund sitter her litt sliten, litt trett og likevel ikke helt klar for å legge meg (rett og slett fordi jeg bare ikke føler for det) skal jeg nå mens jeg venter på meg selv skrive en aldri så liten skrekkhistorie til dere. Vel, det var ihvertfall tanken. Men ting blir ikke alltid som man tror at de skal bli, eller som man ønsker seg. Ganske sjeldent gjør det det. Noen ganger kan det være like greit, andre ganger kan det være helt forferdelig, og noen andre ganger.. Vel, de av dere den siste der gjelder vet utmerket godt hvor jeg vil hen.

Så her sitter jeg og tenkte altså i utgangspunktet at jeg skulle fylle dette innlegget med en fikjsonsfortelling som ville passe utmerket i disse Halloween-tider. I stede skal jeg nå for en gangs skyld prøve å legge fiksjonen litt til side og heller fortelle dere en slags horror-historie fra virkeligheten. Min Virkelig. Din Virkelighet. Vår Virkelig. Den virkeligheten vi alle må gjennom enten vil vil det eller ikke. Den virkeligheten ingen av oss kan unngå selv om vi trer på oss verdens tykkeste kondom og universets feteste solbriller.

Annonsørinnhold

Lekreste kjolene til festsesongen: Finn din favoritt

Jeg er han som nesten alltid har hodet fordelt på flere steder samtidig. Jeg kan ligge i senga og nyte en god bok, SAMTIDIG som deler av hjernen gjør sitt aller verste med å minne meg på et og annet jeg burde ha hatt unnagjort for lenge siden. Jeg kan hos min aller beste venninne og kose meg som bare fy SAMTIDIG som jeg bruker alt for mye energi til å grue meg til jeg en eller annen gang må reise hjem igjen. Og jeg kan sitte mutters alene for meg selv og pleie meg selv nedentil mens det store og glattbarberte hodet flommer over av alle mulige tanker om hva som er galt med verden i dag. Alt som er galt med meg selv.

Denslags uvaner kommer og går. Jeg vet aldri helt når de kommer for å ta meg. Jeg kan fint være i min mest produktive og effektive periode på lenge. Jeg kan godt nettopp ha flyttet inn hos min aller beste venn for alt jeg vet. Det kan også være at verden generelt er blitt et mye bedre sted å være i den siste tiden, ELLER det kan være helt motsatt, det har så lite å si. Når de først bestemmer seg for å gå til angrep på meg så gjør de det og lykkes alltid med å sette tennene på plass.

Men hvor mange liter blod de derimot klarer å tappe DET varierer en del. For selv om de alltid får tak i meg er det ikke bestandig de får tømt meg for like masse. For er det en ting de psykiske vampyrer ikke liker spesielt godt i lengdens løp så er det lykkelige mennesker. Folk som klarer og orker å holde seg aktiv med kjærlighet og tusenfryd. Så har du vært flink og vaksinert deg nylig med disse to stoffene er du altså ikke helt imun, men jeg kan love deg likevel at de trekker seg raskere unna da enn om årene dine hadde vært medisinen foruten.

Så til tross for at du kanskje måtte føle deg noe blodfattig her og nå.. Kast deg opp i taket!! Gå amok som det villdyret du er skapt som. Lev livet. Gå til de gales karaokebar og syng livets glade refreng selv om det for alle de rundt deg måtte låte aldri så surt. Våg å gi litt faen. Ikke vær så redd for hva som kanskje kan skje i morgen. Våg å lev nå. Gjør nabolaget ditt til et direkte utrygt sted å være. Vis dem hvem du er. Vis dem hvem som er sjefen. Og aldri, ALDRI ha dårlig samvittighet for at du sånn ellers føler deg ganske okey, til tross for at resten av verden måtte føle seg temmelig ille til mote. For DET er tross alt ikke din feil.

MEN SÅ KOM DEG AVGÅRDE DA!