I posisjon til å forfalle

Igjen befinner jeg meg i fremmed terreng. Jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg ut, aner ikke hvilken vei jeg skal gå. Er for meg selv her ute, ingen å spørre etter hjelp. Den eneste jeg kan stole på er meg selv. Hittil har jeg ikke fortalt noen om hvor jeg befinner meg. For hvert skritt jeg tar risikerer jeg å tråkke ut i et minefelt. Om noe går galt er det bare meg selv som stryker med, det er slik det må bli.

Det kan hende alt går over med et smell, brått og smertefritt. Det kan hende jeg faller ned under dypt vann og sakte, men sikkert drukner. Hjelpesløs og ikke helt uten smerter. Jeg sliter med å se helt klart. Til tider skulle jeg ønske jeg i det minste hadde med meg noen. Men igjen, jeg kan ikke risikere at noen som står meg nær blir skadet, i tillegg til meg selv.

Opp i all usikkerheten om hvor jeg skal gå har jeg attpåtil fått en fiende. En fiende som kan knuse meg, ødelegge meg totalt og komme overlegent unna med det. Enda en grunn til å ikke drar inn andre. Jeg må bare fokusere dag for dag på å gjøre det rette. Ikke gi opp håpet om at det kan ordne seg. Fortsette å tro at jeg kan klare det. Det sies at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Jeg bare håper det stemmer…

Det hele kan kort fortalt ende svært brutalt, blodig og etterlate dype, uhelbredelige sår. Ja, det kan til og med bringe med seg død. Men jeg har selv gått inn i det, da må jeg selv gå ut igjen. Med eller uten skinnet i behold. Hvis jeg er heldig og overlever, og samtidig får til å eliminert fienden vil jeg trolig også finne en styrke jeg aldri før har hatt. En unik styrke, og ikke minst en fantastisk følelse som jeg aldri trodde jeg skulle få. En følelse jeg ikke tørr å håpe på jeg vil oppleve her og nå.

Fra nåværende ståsted ser jeg ikke mye lys. Men det er ikke skrekkelig mørkt heller, enda… Allerede har det kommet noen slag jeg har måtte tatt. Hvis det er en ting jeg vet sikkert, det er ingen vei tilbake. Det er enten eller. Overlevelse eller undergang. Ikke seier eller nederlag. Føler ingen frykt nå, jeg er ikke lenger redd for å dø. Samme hva som skjer skal jeg akseptere det, uansett skjebne. Fornektelse har aldri hjulpet, det er enda en ting jeg vet for sikkert.

Så til det store spørsmålet. Hvilken vei skal jeg gå, og i hvilket tempo?

2 kommentarer

Siste innlegg