Akkurat nå sitter jeg med tanker som er et blandet resultat av suicidalitet, lengsel og sjalusi. En oppskrift jeg er godt vant med. Jeg vet ikke hvor mye lengre jeg orker å være hjemme alene, dag ut og dag inn. Det faktum at det er sommer får meg til å klikke. Dagene føles så ekstra lange og treige. Sommeren er en tid hvor folk gjerne har mer sex, drikker og stifter hyggelig bekjentskap… For øyeblikket er det INGEN og da mener jeg INGEN av mine venner som jeg kan dra på besøk til, og heller ingen som har anledning til å komme hit.
Jeg har både lyst, økonomi og motivasjon til å reise bort, men det er altså ingen for øyeblikket som har anledning til å ha meg noe sted. Mine nærmeste venner befinner seg cirka 5 timer unna. Det er en jævlig stor avstand det, spesielt for en som har så begrenset med venner og absolutt ikke noe å gå til av verken skole, jobb eller andre ting. Forsøker å gjøre det beste ut av det, for det må jo komme en dag igjen hvor jeg kan få møtt noen igjen.. Jeg prøver å tenke mest mulig positivt og holde ut uke etter uke ved å fokusere på mine hobbyer og interesser… Men jeg merker at det ikke er nok.
Folk som kjenner meg vet at jeg blir fort irritabel og deprimert bare folk nevner fest eller alkohol på noen måte. I det siste har det også begynt å gjelde det som har med sex å gjøre. Foreksempel har jeg mer og mer lagt stjerner som Lady Gaga for hat fordi hun spiller så mye på sex, fordi hun er en som en veldig nær venn av meg beundrer mer enn meg og fordi hun med all sin seksualitet er bare en av mye her i verden som minner meg om min jomfrudom. Mine såre punkter har bare blitt flere, og sterkere. Jeg sitter her nå og skulle ønske jeg var tøff nok til å bare kutte ut alt, gi opp livet som jeg aldri kommer til å få.
Generelt kan jeg fort begynne å frese om jeg leser eller kommer over noe som har skjedd i livene til andre som for dem er positivt. I går var det den dagen i året hvor et antall frivillige syklet Trondheim-Oslo. Jeg synes sånt er noe unødvendig, da i den forstand at de kan være i veien for de som kjører bil. Akkurat dette er ikke noe jeg gidder å irritere meg særlig over, spesielt siden jeg selv ikke har lappen. Men poenget er at da jeg så at en av syklistene hadde fått nok utenfor Shell i går og sto og kastet ganske bra opp, da ble jeg i utrolig godt humør en god stund etterpå. Jeg har ganske raskt for å kose meg på bekostning av andre, særlig om det er selvforskyldt.
Jeg er ekstremt skadefro og jeg har blitt mer og mer sånn “har du ikke noe negativt å si komme med kan du holde kjeft”!.
Ok, akkurat det siste er ikke helt sant. Og det er ikke sånn at jeg ønsker folks verste akkurat heller, spesielt ikke vennene mine. Men jeg bare takler så jævlig dårlig å høre og lese om hva alle andre opplever og føler og gjør av koselige og gode ting, når jeg selv er dømt til å leve alene hver eneste dag i leiligheten uten at noe skjer.
Og til slutt vil jeg bare si at jeg er skrekkelig klar over at den eneste som kan gjøre noe for å få det bra er meg selv… Jeg vet bare virkelig ikke hva jeg skal gjøre for noe som hjelper. Jeg vet bare om en del ting jeg bør holde meg unna…
trening gir mening