Vanligvis er det å handle møbler stort sett mest smertefullt for økonomien, hvis det først skal ulme ubehag under en slik handling overhode. Men vi kjenner alle til uttrykket: “man får ikke et verre ubehag enn det steller i stand sjæl!”..

For i dag tenkte jeg det var på tide å gå til anskaffelse av en ny overmadrass da min gode, gamle har måtte tåle både det ene og det andre de siste 7-8 årene og har gjort seg vel fortjent til en lang og evig ferie nå. Bankkontoen min fikk seg dessuten en sexy overhaling i dag tidlig, så hvorfor ikke tenkte jeg.

“En sånn madrass kan da ikke koste mer enn 800-1200, kanskje 1500 maks”, tenkte jeg dessuten også. Nei altså.. *kremt*.. 3299 måtte jeg visst ut med for den som mannemannen i butikken personlig ville anbefale meg. Og seff, jeg KUNNE alltids valgt en av de to softere alternativene som muligens var noe billigere (noe jeg faktisk ikke sjekket ut). Men saken er at når noen i butikk gir meg en anbefaling, ja så har jeg litt vanskelig for å likevel velge noe annet (noe som muligens ikke er så glupt av meg å skrive offentlig, men på en annen side – jeg trenger trening, så la gå.)

Uansett! – jeg går for å betale, setter inn kortet – terminalen ber meg om å heller benytte meg av stripemetoden. Men siden jeg aldri har vært sånn nevneverdig glad i å gjøre ting via striper så tar jeg ut kortet, for så å sette det INN IGJEN. Denne gangen kommer jeg såpass langt at jeg ihvertfall får tastet inn pin-koden , trykker på “betal”-knappen og….: AVVIST! 😳😱

“FUCK! Har noen klart å hacke kontoen min for så å TAPPE meg for hellah cash siden sist jeg sjekket saldoen, for sånn en time siden?? Jeg hadde da over 4000 kroner og VEL SÅ DET da. Hadde jeg ikke det??”. “Ah!! Selvfølgelig.. Det er sikkert bare kortet mitt som er litt for tynt igjen, noe som har vist seg å være tilfellet 99% tidligere når lignende har skjedd det siste året.” Så.. Jeg bestemmer meg for å smette inn et kort ekstra. “KJEMPELURT!!!!!!!”. Jeg får kjørt kortene sånn 80% inn, før jeg så begynner å innse at dette er en terminal som er noe mer nymoderne enn basically ALLE de andre jeg har betalt på ellers i bygda til nå.

Jeg bestemmer meg for å “trekke meg ut igjen”, og gjett hva!! Jeg får det altså ikke til.. Jeg drar og drar, men kommer meg ikke av flekken. Kortene sitter størknet fast akkurat som de par midterste sidene i runkebladene til pappsen din. Heldigvis greier jeg å forholde meg relativt rolig, for hva er egentlig det verste som kan skje? Ehm.. I retrospekt innser jeg nå at det kunne hendt at jeg kanskje måtte betale for en ny terminal, men der og da var det eneste jeg tenkte på at jeg ville få ut kortene omsider, MEN at det var en mulighet for at jeg på en eller annen måte ville ende opp med å slite de såpass i stykker på veien ut at de ikke ville vært i stand mer.

Etter fleeeere mislykkede forsøk på å dra de ut kommer mannemannen bak kassa for å hjelpe meg med å dra. Heller ikke dette fører til tilfredsstillelse med det aller første, MEN!!!; Etter en liten stund så er marerittet likevel endelig over. Og for å unngå enda flere forkleinelser der og da blir det så vi heller forsøker oss chip-metoden, noe som viser seg å fungere utmerket på første forsøk, og ikke mange sekundene senere har jeg omsider valgt å fordufte åstedet, aller mest keen på å bare komme meg hjem, og prøve å ignorere det som akkurat har hendt best mulig.

Ja, nå kan man forsåvidt spørre seg hvor godt jeg har lyktes med det i og med at det første jeg gjorde når jeg hadde planta æssen min i sofaen var å skrive rett til en av mine beste venninner på messenger om hva jeg akkurat hadde klart å gjøre. Ja.. Og nå sitter jeg og blogger om det også. Jaja, jeg har ihvertfall fått meg ny overmadrass, si! 😃

Har DU opplevd noe kleint i dag? 😎

Aylar Von Kuklinski

Facebook: aylarvonkaos