Kristiansand – for en idyllisk og festlig liten by! Selve hjertet i det farverike og glade Sørlandet. Det perfekte sted for alle som bare vil leve lykkelig uten et snev av alvorlige bekymringer, ikke sant? Vel.. Kristiansand har kanskje et “rykte” på seg om å nærmest være et slags Kardemommeby, men som med alle andre steder i verden finnes det selvfølgelig skjebner der også som ikke akkurat er egnet som en spesielt hyggelig god natt-historie for små, uskyldige barn.
I Anette Moes tredje kriminalroman “Tause Ofre” fra 2016 møter vi den mildt sagt ivrige journalisten Fredrikke som akkurat har flyttet inn i en bygård i Kristiansand sentrum for å starte på nytt, etter at hennes mor for en stund tilbake gikk bort. Fredrikke har som folk flest et og annet skjellet i skapet, men desto lengre bak man kommer i denne boken, jo tydeligere blir det at det kanskje er Fredrikke som tross alt har det ryddigste klesskapet av dem alle, selv om at det heller er langt fra perfekt.
For det er nesten litt tragikomisk hvor blytunge byrder resten av de vi møter i denne bygården bærer på sine såre skuldre. Og midt i lesingen så tok jeg meg i å tenke at det hele virker litt i overkant surrealistisk. Men så fikk jeg tenkt meg litt bedre om, tenkte tilbake på folk jeg kjenner, folk jeg en gang har kjent, hvor nære disse menneskene faktisk er/var hverandre rent geografisk, og innså at denne boken dessverre er ganske realistisk av seg likevel. Og at det fortsatt kunne vært enda litt verre, uten at det ville tappet troverdigheten for verken luft eller oksygen.
I all hovedsak blir vi, i tillegg til Fredrikke, kjent med den slitne alenemoren Ida som hver dag må kjempe om å velge mellom sin egen datter og kong alkohol. Vi blir også introdusert for en muslimsk familie hvor det også her (kinda) er moren i familien som i størst grad er satt i fokus. Ja, også vaktmesteren da, som har en mor han i en alder av 50 fremdeles bor hos – under nåde! Og ganske så riktig, det er en rød tråd her merket med “mamma”. Men er dette det eneste som knytter alt sammen når siste kapittel begynner å nærme seg et noe nevrotisk faktum?
For jeg har som dere antageligvis alt nå har skjønt lest ferdig hver eneste side denne lille blokka av en bok har å by på. Og i skrivende stund føler jeg meg heldig som med et par tilfeldigheter har fått kloa i den. For dessverre så er den per dags dato ikke sånn veldig kjent, og det syns jeg både er litt synd, men samtidig også litt kult. Det er synd i den forstand at forfatteren helt klart hadde fortjent mer oppmerksomhet enn hva hun har fått rundt denne boken til nå. Og det er kult i den forstand at jeg nå føler det kinda litt på samme måte som om jeg skulle vært en av færre, men stadig flere her i landet som har vunnet en viss sum i Lotto.
Vanligvis ville jeg nok brukt litt lengre tid på å pløye gjennom en bok på 306/7 sider. Som kjent så sliter jeg noe med konsentrasjonsvansker, blir fort lei, og nøyer meg oftest bare med et kapittel om gangen. Men de siste par dagene har jeg pløyet gjennom 2-3 kapittel i en og samme akt før jeg omsider har lagt tilbake bokmerket, og lukket boken igjen til neste dag. Og akkurat som da Hotel Cæsar stengte dørene for godt i 2017 sitter jeg nå og stiller meg selv følgende spørsmål: “hva skal jeg finne på nå?”.
“Tause Ofre” er med andre ord en bok som har lyktes i å fange min oppmerksomhet i større grad enn en del andre bøker jeg har lest de siste par årene, tatt tak i de fleste distraksjoner og begravd de så godt ned i skogen som overhode mulig. Det vil nok ta en stund før forfatter Anette kan måle seg med den aller største av de største noen sinne, altså Stephen King. Men allerede etter bare denne ene boken syns ihvertfall JEG at det er innafor å begynne sammenligningen.
Så Anette – TUSEN TAKK for en skrekkelig god og fin, til tider nokså sørgelig, men igjen GODT skrevet opplevelse!
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
