© Bildet er tatt fra testedich.de
Jeg er sint. Sint, deprimert og helt utenfor. Det har nå gått en stund hvor jeg har tenkt en hel del frem og tilbake, men samme hva jeg tenker så blir alltid sluttkonklusjonen den samme. Det er ingen vits. For en stund siden prøvde jeg å gi et lite hint til enkelte over Snapchat om at jeg kunne trengt noen å snakke med. Ingen respons. Ingen som bryr seg. Enten det, eller så er jeg bare blitt helt elendig på å bli latt godt nok merke til for tiden. Generelt veldig elendig i det aller meste.
Men mest sannsynlig har de jeg prøvde å signalisere nødskriket til skjønt greia, men uten å bry seg. Liksom.. Dette er på ingen måte noe nytt. Folk er mest sannsynlig, og veldig forståelig drittlei, og tenker at om et par dager, kanskje bare noen timer så går det sikkert over.. (Som jeg alt har vært inne på: Det er ikke noe vits…) Og jeg kan ikke akkurat klandre noen for å ikke bry seg om meg lengre sånn utenom den korte “hvordan går det”?-late-som-man-bryr-seg-bittelitt-der-og-da-fordi-man-ikke-har-noe-annet-å-gjøre-på-likevel-samtalen..
Så.. Hvorfor skriver jeg nå DETTE innlegget? Helt ærlig.. Jeg er sint.. Såpass sint nå at jeg i skrivende stund ikke bryr meg om enkelte av en eller annen grunn måte føle dårlig samvittighet eller noe i ettertid at av å ha lest dette innlegget.. Når folk tydeligvis ikke bryr seg om meg lengre så gidder ikke jeg bry meg om folk lengre heller… Jeg gidder ikke mer. Jeg vil så gjerne få ut noe… Og jeg vet innerst inne at dette absolutt ikke er den lureste måten å gjøre det på.. Men på en annen side har jeg egentlig ikke troen på noe akkurat nå sånn uansett, så spesielt derfor gir jeg nå rett og slett litt faen i hva folk måtte føle og tenke etter dette innlegget her. Jeg har rett og slett ingen eller noe å tape lengre. Så tror jeg heller ikke det er noen av de jeg skulle ønske at jeg hadde litt bedre kontakt med som faktisk leser bloggen min lengre heller, så.. Med mindre jeg ber de om det, så hva er egentlig vitsen?
Jeg er sint… Sint fordi jeg føler meg så jævla forbisett, ignorert, tatt forgitt og i hele tatt.. Utenfor. Sint på meg selv først og fremst, men også litt sint på samtlige av de jeg har prøvd å fått kontakt med de siste ukene, uten særlig hell. Sint og lei av at det stort sett fortsatt er jeg som må ta det jævla initiativet, og fordi folk knapt svarer når jeg gjør det, hvis de i hele tatt gjør det. Og sint fordi hvis jeg først får startet en viss samtale så tar det ikke lang tid før den bare dør ut da jeg rett og slett STORT SETT er helt elendig på å finne ting å snakke om som vedkommende på den andre siden også har en viss interesse av/ for…
Og.. Sint fordi det fortsatt i så veldig stor grad er min egen skyld at jeg ha det sånn. Fordi.. Ingen av de jeg har prøvd å fått særlig kontakt med bor jo spesielt nærme. Og jeg antar at det er vel lettere for folk å heller bry seg om de som bor nærmere geografisk enn om en slitsom taper som ikke en gang holder til i samme distrikt… En man stort sett bare chatter med og leser fra over nett der og da.. En som har snakket om å flytte en god stund, men som aldri helt ser ut til å få det til fordi han er så jævlig mislykket også når det kommer til det økonomiske. Flyttehjelp er som det meste annet nå ikke akkurat gratis..
Jeg føler så mye på sinne, hat og fortvilelse.. Gjort det i en god stund, som i mange timer.. Eller, nærmere bestemt et par dager, men nå føles det spesielt ille, igjen.. Hvorfor skal jeg aldri komme meg videre? Hvorfor lærer jeg aldri av det som stadig holder meg tilbake? Hvorfor får jeg aldri til å gjøre noe særlig med det? Hvorfor kan ikke bare alt ta slutt snart, en gang for alle…? Rett og slett… Jeg er sosialt tilbakestående, mislykket og generelt helt utenfor.
Så, igjen.. Faen ta absolutt alt og alle.. Og faen ta meg selv som bare fortsetter og fortsetter å være den forbanna tilbakestående idioten som jeg er.. Denne ondskapsfulle karusellen ser aldri ut til å ta slutt. Jeg er så jævlig lei.. Jeg vil av… Nå..
#depressed #pissed #honestly #nofilter #fuckit
– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no
Kjære deg <3
livet er hardt noen ganger, å det har noen limer og sitroner slengende rundt om kring som kan være både sure og bittre. Jeg vet jeg ikke har vert tilgjengelig for deg, å det beklager jeg, men du skal vite att jeg alltid ser etter deg. Fikk litt panikk i dag da jeg så att du ikke var noe sted å finne på facebook, så jeg strekker meg til deg her <3
Jeg er glad i deg, selv om du bor langt unna, du er en kul fyr og god venn og morsom å snakke med, å du vet jo, når vi først begynner så blir det lange samtaler som man egentlig har bare lyst å fortsette i uendeligheten, hehe, men som du også vet, så har jeg vert student, og mye opptatt pga det, har ikke hadd noe spesielt sosialt liv før i går...
Jeg vet ting kan være skikkelig dritt noen ganger, å man føler man ikke strekker til, man føler seg misslykka... hey.. jeg er snar 26 år, søkt jobb i 6 år nå... å kun hadd en jobb jeg vil si var veldig seriøs, å det var ikke en jobb jeg søkte på en gang, kun en koselig tilfeldighet.
Noen ganger, når man er utenfor det som kalles 'normalen", det vil si, jobb, stor sosial krets, osv osv.. så blir man en outsider, en ensom ulv, man har ikke noe spess til liv da de man kjenner har alt det du vil ha.... å er alltid opptatt...
Jeg er ofte alene, selv om jeg har venner nært meg, da de har jobb, å det er skikkelig kjedelig.
Jeg har heller aldri vert den poppulære, som alle vil henge med, selv nå den dag i dag føler jeg meg som en nr 2 for mange pga de har en livssittuasjon hvor det da bare blir slik.
Men vit dette kjære A, jeg ser deg, selv om jeg ikke alltid skriver til deg, så ser jeg deg <3 fordi du er min venn, å jeg bryr meg 🙂
Du aner ikke hvor mye jeg kjenner meg igjen i det du skriver! Føler mange ganger om dagen at alt bare er teit og meningsløst! Har vært i utallige samtaler med andre som har dødd ut. Som regel gidder ingen å svare med mindre det er veldig interessant det jeg snakker om. Føler ofte at jeg er sinnsykt god til å starte totalt uviktige samtaletemaer. Det føles også mye for meg at jeg ikke kommer videre, med alle sperrene og tvangstankene som jeg har.. men jeg tenker ofte om “videre” er så bra.. Knuste den gamle iphonen min i frustrasjon… men den var ganske ødelagt fra før av.
Hei.
Jeg har levd i isolasjon, uten internett de siste ukene. Så det var vanskelig å svare deg på facebook. Når jeg skulle svare deg i dag, forstod jeg at du har blokkert meg.
Jeg kan relatere veldig til posten din. Ihvertfall blir jeg veldig frustrert når jeg blir oversett eller avvist av venner og familie. Jeg opplever at menneskene rundt meg er opptatt sånn cirka hele tiden. Hva de er opptatt med aner jeg ikke, men det må vel være jobb, sex og penger og sånn?
Nå skal ikke jeg snakke for deg, for jeg kjenner deg ikke personlig, men det er ikke bare selvforskyldt at en med Asperger føler seg alene. Vi er avhengig av en viss distanse fra andre mennesker, alenetid.. Det kan gjøre oss veldig alene.
Veit ikke helt hva jeg skal si Aylar, jeg unner deg å ha det bra. Du gir meg glede i videoene dine. Jeg ser ingen andre videoblogger, de er uinteressante sammenlignet med deg. Jeg liker å se videoer hvor du viser fram ting, og hvor du formidler tankene dine. Det er noe med måten du skriver og snakker på, som jeg sjeldent ser i vanlige mennesker. Jeg kunne sannsynligvis hørt på dine problemer i evigheter, fordi jeg er interessert i livet ditt, og jeg føler vi har enkelte ting til felles.
Jeg hadde jo rett i Hotell Cæsar-teorien min også, tenkte meg en av gutta kom til å skyte Amanda. Min favorttkarakter i Hotell Cæsar pr. i dag er Kai. Han syns jeg er festlig.
Det jeg også ønsket å gjøre på facebook, var å gratulere deg med dagen som er i morgen. Ikke at heller du bryr deg stort om bursdager, men ja.
Men jeg forstår. Du har tidligere sagt at mine problemer et uinteressante, og nylig blokkert meg på facebook. Og jeg aksepterer det, jeg ønsker verken å være til bry eller irriterer deg. Jeg kommer ikke til å skrive noe mer med deg, hvis det er det du ønsker. Men i posten din over, skriver du at du føler deg alene og oversett. Du skal i hvert fall vite at jeg har prøvd å ta kontakt med deg, og at jeg vil ha kontakt med deg.
Til sist vil jeg presisere at dette ikke handler om sex. I en nevrotypisk verden, er alt fokus på penger, sex og jobb. Jeg er ikke interessert i dette. I hvert fall ikke interessert i sex med gutter. Jeg liker Catwoman og Harley Quinn og sånn og jeg.. Så det må du ikke tenke på engang.
Først skrev jeg til deg fordi jeg hadde noen spørsmål. Flere av svarene dine har for øvrig vært behjelpelig. Men nå skriver jeg til deg fordi jeg liker deg som person.
Svar meg hvis du vil, enten her eller på facebook. Hvis du aldri vil ha svar fra meg igjen, ikke gjjør noen ting og ignorer denne posten.
Håper vi “snakkes”.
Visst du ikke kuttet alle mennesker ut av livet ditt hele tiden ville kanskje du hatt noen som hørte på deg..
Anonym: Først og fremst, jeg kutter ikke ut “alle”. De siste årene har det vært ganske få av dem, heldigvis. De to-tre siste årene har jeg bare kuttet ut folk som overhode ikke har noen plass i livet mitt lengre. Folk jeg heller ikke har savnet i ettertid da de alle har hatt til felles at de særlig mot slutten har blitt mer en belastning enn, vel, noe som helst annet.
Jeg har kuttet ut folk som jeg egentlig ikke burde kuttet ut, men det er en god stund siden nå. Kort fortalt, jeg har blitt MYE flinkere til å ikke ta forhastede beslutninger på den fronten lengre.
Så skal det sies at akkurat da jeg skrev dette innlegget her så tenkte jeg ikke helt 100% klart. Det er et par overdrivelser her som, vel, ikke egentlig burde vært der. Vet ikke hvor godt du eventuelt kjenner meg (eller har kjent meg), men med min diagnose har ting dessverre en tendens til å ta litt av til tider, følelsene mine og tankene mine kan til tider bli noe “overdrevet” sammenlignet med hvordan “normale” folk ville reagert og følt..