Hvil i fred Camilla

På lørdagen som var fikk jeg en veldig trist og vond beskjed. Min tidligere bestevenninne Camilla gikk bort torsdag 23. juni. Ikke mer enn 20 år gammel..

Av diverse årsaker har ikke jeg og Camilla hatt kontakt det siste året. Kontakten ble på et tidspunkt brutt i fjor høst. Etter en del forskjellige uoverensstemmelser og misforståelser mente jeg at det beste ville være om vi heller “gikk vært til vårt”, og siden er det ingen av oss som har hørt fra den andre..

På grunn av dette har jeg de siste dagene vært litt i tvil om det egentlig ville vært rett av meg å skrive noe offentlig noe som helst sted, men jeg har kommet frem til at jeg nå gjør det likevel. For selv om kontakten har vært kuttet det siste året så har vi tross alt vært veldig gode og nære venner ca. 4 år, og når sant skal sies tror jeg hun ville satt pris på at jeg skrev noen ord til minne om henne nå, til tross for det siste året.

Som jeg allerede har nevnt. Jeg og Camilla var gode venner. I løpet av de fleste årene vi har kjent hverandre har vi også utvilsomt vært bestevenner. Vi var ikke alltid helt enige om alt, og det har virkelig vært tider hvor vi nærmest har stått på to helt forskjellige sider av skalaen når det kom til enkelte ting vi var uenige om. Men stort sett hadde ikke det så veldig mye å si.

Når jeg på lørdag fikk vite at hun nå har gått bort kom det som et sjokk jeg ikke har vært i nærheten av å følt på før. Og noe av det første jeg tenkte var… Nei, ikke Camilla!.. Det at hun nå ikke lengre er med oss er så utrolig urettferdig på så mange måter. Camilla var en av de som virkelig satte pris på ting, Hun drømte om å stifte egen familie, bli både sanger og skuespiller, og på et tidspunkt gammel og rynkete, men fremdeles like kul, sprudlende og til stede.

Hun var alltid så jævlig smittsom av seg når det kom til det glødende, blide humøret. Selv om folk kanskje ikke hadde fortjent det så stilte hun likevel opp, hadde troen, en håndfull oppmuntrende ord, og gjerne en liten vits på lager – dersom det var tid og sted for det. Og det var det nesten bestandig.

Hun var alltid ganske åpen for det aller meste. Foreksempel skulle det ikke mye overtalelse til for å få henne med på å se alle syv Saw-filmene i løpet av bare to døgn. Hun var heller ikke vanskelig å få med på diverse mindre appetitelige utfordringer, og hun var stort sett heller ikke vond å be om klokka var halv et på natta og jeg hadde lyst til å Skype “litt” – selv om hun kanskje måtte på skolen om et par timer.

Nei, Camilla var sjeldent vanskelig å be. Hun stilte nesten alltid opp. Hun var en så utrolig lojal venn å ha, hun var tvers gjennom varm, god og snill. Og ja.. Selv om jeg i veldig mange sammenhenger ikke helt ville innrømme det. Camilla var også ei veldig morsom jente.

Tusen takk for alt du hadde å gi. Du vil aldri noen sinne bli glemt. Takk for at jeg fikk bli såpass godt kjent med deg, og til og med få lov til å kalle deg min beste venn. Hvil i fred. <3

Siste innlegg