Er det ikke litt rart å tenke på at fra selv noe så stygt og trist som en grøftekant kan det en gang iblant dukke opp noe vakkert? Noe som i teorien nesten ikke skulle hatt livets rett, men som på en eller annen måte har klart å komme seg opp og frem likevel.
En påminnelsen om at selv i det mest meningsløse finnes det et håp, en mulighet, et liv. En påminnelse om at det er ikke nødvendigvis hvor vi kommer fra, men hvor vi sakte, men sikkert strekker oss som til syvende og sist avgjør hva vi blir.
Noen ganger skal det ikke så mye til. Noen ganger kan man faktisk dyrke noe ut av “ingenting”. Det gjelder bare å ha troen på seg selv. Aldri gi opp samme hvor håpløst “alle andre” stadig måtte mene det er. Alt i alt er det bare deg selv som setter den avgjørende grensen. Du og bare du.
Hvor ligger dine begrensninger?
Vi reblogges!
– Ann Helen er kul!
http://tispe.blogg.no