Da har jeg nettopp kommet hjem etter årets første terapitime. På forhånd hadde jeg bestemt meg for at jeg i dag skulle tørre å faktisk snakke om det som plager meg, fremfor å pynte på ting, unngå å fortelle om spesielle ting som har skjedd og generelt unngå å snakke om det som er vanskelig og stort sett bruke timene på å snakke om alt annet.
Jeg har gått hos terapeuten min i omtrent tre år nå. Da jeg startet der så var jeg veldig flink en periode til å bruke henne til det hun faktisk skal brukes til, ting ble bedre en stund og når det så begynte å skje vanskelige ting igjen så har jeg utelatt disse tingene fra samtalene og altså sagt at ting går ganske bra.
Men, vet dere hva, idag jeg klarte faktisk å snakke om vanskeligere tingene igjen, for første gang på veldig lenge.. Jeg klarte å snakke om det jeg frem til nå har utsatt å ta opp, utsatt å nevne. Jeg har sagt det rett ut at jeg sliter veldig med meg selv, og jeg har også fortalt hva som skjedde blant annet i livet midt for litt over et år siden har ødelagt meg i veldig stor grad. Jeg var helt ærlig på det faktum at jeg har det ikke bra, jeg sliter, jeg er veldig ensom, føler ikke at noen ser meg eller hører meg, og at jeg tenker mye på tanker som er direkte usunne.
Det ble for det meste snakket om sjalusien min ovenfor en bestemt person, samt frustrasjonen og depresjonen knyttet til det faktum at vi ikke har det beste venneforholdet lengre. Jeg har fortalt om spesifikke ting som har skjedd mellom oss, hvordan jeg har taklet det og hvordan mine reaksjoner har ødelagt mye både for meg selv og også for den det gjelder.
Det ble også en del snakk om sex. Hun spurte om jeg og den jeg har hatt følelser for de to siste årene har hatt sex. Så da svarte jeg med som det er at det har vi ikke og vi har ikke hatt noe annen fysisk kontakt enn at vi har gitt hverandre klemmer. Når jeg fikk opp det sex-spørsmålet var det stort sett mitt forhold til seksualitet vi snakket om. Og det tror jeg er bra siden det er noe jeg har trengt å snakke med noen om lenge. Hva vi snakket om og hva som ble sagt akkurat på den biten tror jeg er best å ikke nevne her.
Kort fortalt så ble det en samtale på litt over en time som jeg tror gjorde veldig godt for meg, selv om jeg ikke føler noe spesielt akkurat nå. Jeg håper i alle fall at hvis de neste timene fremover fortsetter å bli som i dag, så kan det hjelpe meg en del. Jeg håper det.
Så ble det også snakket litt om at jeg generelt “putter ordene i munnen på folk” i den forstand at jeg på forhånd ofte bestemmer meg for hva folk vil si om jeg spør om noe. At jeg generelt ser for meg det verste som kan skje i en hver situasjon og at det ofte gjør at jeg ikke gidder eller helst ikke tørr å gjøre det og det. Og det er sant, jeg er redd for negative forandringer, at ting ikke skal gå som JEG vil også videre… Så ble det også gått litt innpå hva som er grunnen til at jeg har fått disse uvanene med å tenke slik da vi også gikk litt innpå spesifikke vanskelige opplevelser fra barndommen som har satt kraftig spor i meg. Spor som kanskje aldri vil forsvinne, og som alltid vil påvirke meg i en viss grad uansett hvor gammel jeg måtte bli.
Men ja, jeg har altså i dag overgått meg selv litt. Jeg har vært veldig ærlig og fortalt om ting slik som de er, slik som jeg opplever det. Og jeg håper at jeg klarer å være like flink de neste timene jeg har hos henne i fremtiden. I alle fall har jeg fått en bedre start på terapiåret mitt… Så får jeg igjen bare fortsette å håpe på at jeg en dag også vil kjenne at det hjelper litt, da jeg ikke føler det her og nå.
Vi reblogges!
