We Are What We Are (2013)

Familien Parker har en lang tradisjon med å holde seg for seg selv, og intet uten grunn. Når moren en dag faller om er det de to døtrene i familien som får ansvaret med å skaffe mat. Menneskekjøtt. Jepp, familien Parker har en flere hundre år gammel tradisjon med å spise andre mennesker.

Det er ingen som har det spesielt lett for tiden. Bedre blir heller ikke humøret av at de faster og kun spiser på søndager. Pappa Frank er på ingen måte lett å ha med å gjøre og er ganske så ustabil. Yngstedatteren Rose tenker stadig på hvordan det hadde vært om de var mer som andre og ønsker seg stadig mer og mer vekk fra disse fæle uvanene som ligger i familien. Hun ønsker å rømme og vil at storesøster Iris og lillebroren Rory skal bli med.

Samtidig har doktoren i byen kommet over noen menneskebein. Han har for ikke alt for lenge siden mistet datteren og har sine mistanker om hva som har skjedd med henne. Han kommer stadig nærmere og nærmere den mørke sannheten. Vil han bli den som avslører familien Parkers hemmelighet?

We Are What We Are er en film som ganske udiskutabelt skiller seg ut fra de fleste filmer innen skrekksjangeren. Dette er en film som virkelig har sjel, og en ganske levende og god historie å fortelle. Det er noe som etter min mening er en større mangel i ganske mange andre skrekkfilmer. Når det er sagt er ikke dette en ren skrekkfilm heller. Det er like mye en dramafilm og en thriller, så er også det sagt.

Filmen holder seg stabil hele veien. Den har den samme dystre stemningen i begynnelsen som den har mot slutten. Likevel er den langt ifra noe kjedelig. Den har sine sjokkerende og også noe overraskende momenter som selv jeg ikke var forberedt på, selv om jeg for en stund tilbake har sett originalen Somos Lo Que Hay, som altså er meksikansk. Når det er sagt vil jeg si at denne amerikanske utgaven er ganske ulik filmen som den er basert på. We Are What We Are er nemlig (etter min mening) en av de færre filmene som er bedre enn originalen.

Jeg vil gå så sterkt ut og påstå at dette mulig er den beste skrekkfilmen fra 2013. Faktisk så er denne filmen helt perfekt. Det finnes ingenting å kritisere, ingenting man kunne ha gjort bedre. Dette er en av ytterst få filmer hvor man glemmer at man sitter og ser på en film. Man tror på historien, mye takket være utrolig herlige skuespillere som ikke spiller rollene de har fått utdelt, de ER karakterene. Selv filmens to yngste klarer overlegent å overbevise meg om at de lider og gjør det de kan for å holde sammen, fremfor at de egentlig er to skuespillere som bare gjør en veldig god jobb.

HVIS jeg skulle ha tvunget frem en ting å peke på, så måtte det i såfall bli at de kanskje kunne ha dratt konseptet litt lengre. Men så er jeg ikke så sikker likevel på om det hadde vært nødvendig. Så igjen, dette er en helt perfekt film.

Dommen denne gangen er ganske enkel!

Terningkast