Drømmen om Sør

Det kan hende noen vil bli litt overrasket over det jeg har å komme med nå, eller ikke. Man burde egentlig ikke bli det, men. Saken er at jeg i det siste har begynt å tenke en del på å flytte herifra. Og nå snakker jeg ikke om å bare flytte fra denne sokkelleiligheten jeg bor på nå og til et annet sted i bygda. For når sant skal sies så trives jeg veldig godt i denne leiligheten. Den har god plass, jeg får gjøre stort sett som jeg vil, og det er ikke så skrekkelig dyrt å leie her.

Når jeg nå snakker om at jeg har lyst til å flytte så mener jeg denne gangen til et helt annet sted. Til et annet distrikt, et annet fylke. Et sted lengre sør. Hvor jeg eventuelt skal flytte har jeg ikke funnet ut av enda. Det eneste jeg vet er at jeg vil flytte et stykke sørover. Ikke nødvendigvis et sted hvor jeg kjenner noen. Bare sørover som uansett gjør at jeg kommer en del nærmere de aller fleste jeg har kontakt med over nett.

Det er også dette jeg vurderer å bruke en større del av neste terapitime til. Jeg skal høre om terapeuten min kan hjelpe meg med å sette opp budsjett på hvor mye jeg bør spare, og hvor lenge. Hun vet sikkert også om jeg i min situasjon har rett på rabatt eller ikke, altså på flyttebil. Men til da så kommer jeg til å gjøre meg en del tanker om hvor jeg altså vil bosette meg. Det er tross alt det jeg bør starte med å finne ut av.

Siden planen er å flytte et stykke så er jeg forberedt på at det vil ta noe tid. Jeg tror jeg kan være realistisk og si at det ikke vil skje dette året, men kanskje til våren eller en gang til sommeren i 2015?

Utover det at jeg vil flytte et godt stykke sørover så er jeg også bestemt på at jeg ikke skal flytte til noe storby. Det blir foreksempel uaktuelt for meg å flytte rett inn i Oslo. Det gjør jeg bare ikke. Jeg vil flytte til et litt mindre sted, både fordi jeg ser for meg at det vil bli billigere samtidig som jeg ikke ville følt meg veldig trygg i en større by. Også en ting til, jeg vil ikke flytte et sted som er alt for preget av religion. Bibelbeltet i Kristiansand foreksempel, nei takk!

Så håper jeg også på å få meg en leilighet som er omtrent like stor og omtrent like dyr/ billig som der jeg bor nå. I dag bor jeg på 79 kvadratmeter til 5000 kroner i måneden pluss strøm, og jeg håper å få til noe av det samme der jeg eventuelt måtte flytte i fremtiden også.

Jeg håper det finnes noen som kan hjelpe meg med å flytte når den tid kommer så det ikke blir alt for dyrt. Men jeg er forberedt på at jeg må klare mest mulig på egenhånd da foreksempel min far har en veldig liten knøttebil. Et annet alternativ er å leie en flyttebil og få noen til å kjøre. Men så spørs det også om folk har tid og gidder å kjøre et par ganger frem og tilbake til foreksempel Sogn og Fjordane. Altså bare et eksempel.

Her i Oppdal har jeg i hvertfall ikke noe som holder meg igjen lengre. Ok, jo, nå kan det hende noen blir fornærmet om de leser her… Jeg har en far, jeg har en mor, jeg har en søster og jeg har en bror. Jeg har også EN person jeg kan kategoriseres som en venn her, men vi har ikke så mye felles så den meste kontakten vi helst har når vi i hele tatt har kontakt er gaming online. Jeg har så mye mer å vinne på å flytte, enn det jeg har å tape.

Vi reblogges!

Up There

Jeg har vel aldri vært, og kommer neppe heller aldri til å bli den personen folk først og fremst vil forbinde med ballader. Men likevel er sannheten den at det finnes en del ballader der ute som jeg har et ganske nært forhold til. En av de som kanskje ligger mitt hjerte aller, aller nærmest er “Up There” fra spillefilmen “South Park – Bigger, Longer & Uncut” som kom ut i 1999 (25. februar 2000 i Norge). Det skal forestille at det er Satan som synger den, men i virkeligheten er det South Park-grunderen Trey Parker vi hører som altså har stemmen til Satan i denne filmen, samt en titalls andre karakterer.

I filmen er Satans drømmer og tanker om et annet og bedre liv en større del av en bihistorie som jeg personlig liker veldig godt. Selvfølgelig, det er mye tull og fjas i denne storyen også som i alt annet i South Park-universet. Likevel mener jeg det er noe veldig seriøst i det hele. Som en klok mann en gang sa; “Den som kun tar for spøk for spøk og alvor kun alvorlig har tolket begge delene svært dårlig”.  Mulig litt ironisk at jeg som autist skulle dra frem det sitatet, men jeg gjorde nå en gang det.

© Bildet er tatt fra empireonline.com


Satan sliter. Det er ikke bare-bare å herske i helvete og pine de som kommer dit. Han vil så sårt vite mer om hvordan livet på jorden er. Han prøver så godt han kan å få elskeren Saddam Hussein til å fortelle om det han selv ikke har sett og opplevd, men Saddam er i ikke den som er så alt for glad i å prate, men derimot vil ha mest mulig sex.

Like før “Up There”-sekvensen har Satan og Saddam igjen hatt en samtale hvor Satan ikke føler at han blir elsket og tatt alvorlig for den han er og går ut på balkongen for seg selv og synger denne fantastiske sangen.

Sangen starter slik:
«Sometimes I think, when I look up real high
That there is such a big world up there
I’d like to give it a try.
But then I sink, cuz it is here I’m supposed to stay.
But I get so lonely down here, tell me why’s it have to be that way»

I likhet med resten av denne sangen har jeg også analysert dette verset svært mange ganger gjennom årene. Det som i hvertfall er tydelig er at han har det ikke bra. Han føler seg veldig alene og han vil så veldig gjerne leve et bedre liv, men han er dømt til å fortsette å leve det livet han gjør. I følge bibelen var Satan opprinnelig en av Guds hellige engler, som Gud kalte Lucifer. Etter han hadde syndet resulterte det i at han ble utvist fra himmelen, noe som høres veldig dramatisk ut.

Før jeg nå går videre må jeg bare få understreke at jeg fortsatt mener at dette bare er eventyr og ikke en historie jeg selv tror på da jeg mener at religiøse bøker generelt altså bare er bullshit, eventyr for voksne. Sånn, da skal jeg fortsette der jeg slapp. Lucifer ble altså utvist grunnet synd. Frem til da kan man si at han var en del av familien til Gud, eller gud med liten g, som blir mer rett siden det er det han er. Jeg har heldigvis aldri blitt forvist fra familien min, og jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det ville vært. Annet enn at jeg skjønner at det er jævlig, jævlig kjipt. Og jeg skjønner jævlig godt at Satan føler seg veldig utafor, ensom og alene og føler for å hevne seg ved å motarbeide gud og heve sin trone over han. Sånn, da var det nok oppmerksomhet til dette eventyret som alt for mange har hørt likevel.

Jeg vil nå bruke et par linjer på å sammenligne mine egne tanker og min egen livssituasjon med den situasjonen Satan synger om og opplever i denne filmen. Det har aldri vært noe tvil om at jeg på mange måter synes livet rett og slett er veldig ensomt og kjipt. Mens Satan føler seg stuck i helvete er det faktisk også det jeg gjør, men mer på enn billedlig måte. Jeg lever i flere former av helvete, en av de heter der og da aspergers syndrom. Jeg skriver der og da fordi jeg også har perioder hvor jeg er veldig glad for at jeg har den diagnosen som jeg har, da det også har gitt meg en del bedre egenskaper mange andre ikke har i like sterk grad.

Men mange ganger føler jeg for å si det rett ut at aspergersen er som et bur jeg ikke kan komme ut av. Jeg vil alltid slite med å tolke sosiale signaler og vil alltid til en viss grad slite med å bli akseptert sosialt hos andre. Jeg vil alltid komme til å ha en viss vanskelighet med å tolke andres ironi og sarkasme, og jeg vil mest sannsynlig også alltid ha en viss utfordring med mennesker i grupper, og ikke minst forandringer og uforutsigbarheter. Det betyr likevel ikke at det er visse ting som fremdeles kan bli bedre, men det aspergers-“fengselet” vil alltid eksistere, og jeg vil alltid i en viss grad være i det.

Jeg har ikke tall på hvor mange dager i et gjennomsnittsår jeg har ønsket og bare drømt om et bedre og annerledes liv. Et liv med mer forståelse, et liv hvor flere kan akseptere meg for den jeg er, et liv med mer glede og mer liv. Og akkurat som Satan i denne South Park-filmen føler jeg at folk som regel ikke tar det jeg sier seriøst nok, og at jeg ofte blir misforstått og rett og slett ikke hørt.

Så tenker jeg at vi kan se litt videre på en annen strofe fra “Up There”:
«They say I don’t belong

I must stay below alone.
Because of my beliefs I’m supposed to stay where evil is sown
But what is evil anyway?
is there reason to the rhyme?
Without evil there can be no good,
So it must be good to be evil sometimes»

Dette er rett og slett mitt favorittvers i hele sangen. Hvor akkurat som sangen stiller spørsmålstegn bak, hva er egentlig ondskap? Hva er egentlig godt og hva er egentlig ondt? Dette har jeg forstått at det finnes ganske spredte meninger om. Likevel er det en ting de aller fleste, inkludert meg selv er enig om og det er at når folk bevist går inn for en handling for å gjøre et annet individ vondt, da er det ondskap. Men utover det føler jeg det meste andre man kan gjøre og si er veldig forskjellig fra person til person hva som er ondt og hva som ikke er det.

Og nok en gang skal jeg nå sammenligne mitt eget liv med nettopp de ordene jeg nå siterte. Gjennom åra er det ikke til å legge skjul på at jeg har møtt en god del fordommer. Både på grunn av hvordan jeg kler meg, men også ting jeg har sagt eller skrevet og selvfølgelig mer fysiske handlinger jeg har begått. Jeg er blant annet ganske rett på sak om ting og jeg sier ofte det jeg tenker, uten å bry meg alt for mye om hva mottakeren eller alle andre måtte tenke.

Jeg har til og med fått inntrykk av at det er slemt å kutte ut mennesker som er glad i meg. Eller det er ikke bare et inntrykk jeg har fått, det er faktisk noe som noen har skrevet til meg en gang, uten at jeg skal gå mer innpå det her og nå. Greia med det er at jeg har kuttet ut en del mennesker ikke nødvendigvis har gjort meg noe vondt, men som jeg likevel har fått en del vanskelige tanker og bekymringer av å ha et for nært forhold til. Særlig har det vært ganske utfordrende å ha en del venner som er unge enn meg selv om som fremdeles liker å drikke en del, og som kanskje til og med skal bli russ snart.

© Bildet er tatt fra southpark.wikia.com
© Bildet er tatt fra overthinkingit.com

For dere som har lest bloggen min en stund nå er det ingen hemmelighet at jeg tenker veldig mye. Heller ingen hemmelighet at jeg ikke liker alkohol og at jeg ofte blir mye mer paranoid, nedfor og deprimert enn det jeg egentlig “burde vært” bare jeg tenker tanken på at noen drikker. Med tanke på alt som kan skje og alt personen kan finne på å gjøre. Verst er det hvis jeg har fått litt for sterke følelser for noen, da tanker som også gjør meg sjalu ofte blir et alt for sterkt og vanskelig faktum. Men ja, poenget mitt er at jeg har fått høre at det både er egoistisk og slemt å i hele tatt tenke tanken på å kutte ut folk som er glad i meg, “bare” fordi jeg at sliter med disse følelsene og tankene som jeg ofte får på grunn av sånne ting.

Jeg kan forstå at mange av de jeg har kuttet ut, og at mange av de jeg har vurdert flere ganger å kutte ut, men enda ikke gjort det har følt seg litt såret og kanskje til og med blitt litt lei seg. Særlig med tanke på at det egentlig ikke er de som gjør eller har gjort noe galt, men at det altså er jeg som har et problem med meg selv og mitt forhold til rusmidler, fest og også mye annet som er ganske vanlig hos folk flest. Jeg kan også forstå at noen tenker at jeg er slem som har kuttet ut en del folk på grunn av dette, men i det minste så vil jeg få sagt at det aldri har vært meningen å være slem, og at jeg aldri har ønsket å såre noen ved å ta disse valgene.

Det er også en del andre historier fra livet mitt hvor jeg har fått høre at jeg har gjort og sagt slemme ting, og det er helt sikkert også de som mener at jeg er et dårlig og ondt menneske av forskjellige andre årsaker, men jeg tenker egentlig å fortsette videre i dette innlegget nå. Får heller ta flere eksempler og historier der folk har gitt uttrykk for eller sagt rett ut at de mener at jeg er ond i et annet innlegg.

Helt til slutt vil jeg legge ut et sitat fra refrenget i Up There:
«Up there,

there is so much room,
where babies burp and flowers bloom.
Everyone dreams, I can dream too.
Up there, up where the skies are ocean blue.
I can be safe and live without a care,
up there»

Ja, jeg føler egentlig at det meste jeg har å analysere og si rundt dette egentlig allerede er skrevet nå. Og jeg tror mange av dere vil bli lei om jeg gjentar meg selv mer enn nødvendig. Men jeg kan likevel analysere det litt kort. Igjen kommer det veldig tydelig frem at han drømmer mye om et annet liv.

Ellers er mesteparten av refrenget mer spesifikke beskrivelser av ting som finnes på jordkloden og ikke i helvete, så akkurat det velger jeg å ikke skrive mer om da jeg ikke føler det er sånn kjempe vesentlig her.

Nå som jeg har skrevet såpass mye rundt denne ene South Park-låta innser jeg at mitt veldig nære og sterke forhold til sangen faktisk kan kategoriseres som en type “fun facts” om meg, og at det igjen har gitt meg ide om hva jeg kan bruke et senere innlegg på. Altså et eget innlegg om “fun facts” om meg, gjort en gang før, men kan godt gjøres igjen.

Men ja, denne sangen har jeg som nevnt en del ganger nå et ganske sterkt og veldig nært forhold til. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne sangen er en større del av meg, uten at det på ingen måte er noen overdrivelse. Og særlig derfor håper jeg i hvertfall at dere som fremdeles står meg nærmest vil ta dere tid med å høre på denne sangen, i det minste en gang.

Når sant skal sies hadde det betydd litt for meg, og også om dere etterpå ville fortalt meg hva dere synes om sangen og det dere opplever at den prøver å si.

Her har dere den:

Hva synes dere om denne låta? Er det flere enn meg som har et nært og mer personlig forhold til den?

Vi reblogges!

Blood Trails (2006)

Den unge og lovende Anne har som folk flest sitt å stri med. Forholdet med kjæresten er ikke det beste og hun føler for å ta en pause. Men i stede ender hun opp med å bli med typen på sykkeltur på fjellet. Mye kan tyde på at hun har noe dårlig samvittighet siden hun natten før var utro med en fremmed, brutal politimann.

På turen klarer de å støte på denne mannen når han passerer dem på sykkel. Anne stopper opp og forteller kjæresten om hva hun har gjort, og at det hun har gjort var med mannen som nettopp passerte. De rekker ikke den helt store samtalen før mannen plutselig kommer flyvende gjennom lufta på sykkelen sin og klarer i fart å delvis kutte opp halsen på Anne sin kjæreste.


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Fra og med denne scenen fortsetter filmen som en kald katt og mus-jakt som på ingen måte ender bra. Filmen kan på flere måter minne litt om både filmer som The Hitcher (1986) og Shadow (2009). Det første jeg vil dra frem av mine meninger er at jeg liker historien som blir fortalt. Den er regissert av en mindre kjent mann som heter for Robert Krause. For å si det kort, dette er den første filmen jeg har sett fra denne mannen, og jeg stiller meg positivt til flere filmer i denne sjangeren.

Filmen er hele veien ganske creepy, og da tenker jeg ikke først og fremst på det grafiske, men stemningen. Det største minuset er egentlig at den lider av litt døvtid der og da, særlig er det et par sykkelscener for mange etter mitt omdømme. Kanskje hadde filmen gjort seg bedre som en kortfilm. Men når det igjen er sagt er ikke denne filmen heller blandt de lengste da den er på en halvannen time.


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net


© Bildet er tatt fra takemylifeplease.net

Hovedpersonene er spilt av Rebecca Palmer, Ben Price og i en viss grad også Tom Frederic, som alle har gjort en ok jobb. Det meste ved denne filmen er ganske bra, og jeg har egentlig ikke noe mer å utsette på den annet enn den ikke er en av de mest originale som er laget, samt at den kunne vært klippet ned i hvertfall 10 minutter.

Terningkast

Vi reblogges!

World War Z (2013)

Da jeg først så traileren til World War Z var det med en viss skepsis. Er ikke helt sikker på hvorfor, kanskje det hele først og mest var bunnet i at jeg ikke var helt sikker på hva slags film dette egentlig var snakk om. En zombie-horror/action/scifi-film med Brad Pitt? Vel, jo hvorfor ikke.

Filmen starter med at den idylliske hverdagen til den tidligere FN-etterforskeren Gerry Lane (Brad Pitt) plutselig ikke er like idyllisk og fredelig lengre når han må reise rundt omkring i verden for å kjempe mot en epidemi som man ikke er helt sikker på hva er for noe. Han blir tvunget til å forlate sin skjønne kone (spilt av Mireille Enos) samt hans to døtre. Alt blir brutalt forandret på kort tid, for å si det enkelt.

Som alt nevnt så var jeg noe skeptisk første gang jeg så traileren. Jeg har aldri tenkt at denne filmen ville være spesielt dårlig på noen måte, men heller ikke veldig bra. Det har vist seg at jeg nok en gang har fått rett.


© Bildet er tatt fra imdb.com


© Bildet er tatt fra imdb.com

La meg starte med det positive. Filmen har en del kule actionsekvenser som både er spektakulære og stilige, den har også en god del detaljer for den som er opptatt av den slags. Når det kommer til skuespillet så er det man får levert troverdig og man kan faktisk tro på karakterene, i alle fall for det meste. Filmen har også et ganske greit soundtrack som Marco Beltrami står bak. I tillegg skal det legges til at filmen er sjeldent kjedelig i den forstand at det skjer noe støtt.

Så til det jeg fant mer negativt. Først og fremst, plottet og historien er ikke original. Selvfølgelig, det er nærmest umulig i dag å finne på noe som kan sies å være spesielt originalt da så og si alt er gjort før, men likevel. Jeg ga i ste filmen skryt for actionsekvensene, men når det er sagt må jeg også legge til at det også er deler ved nettopp den biten jeg ikke er like tilfredsstilt av. Det er først og fremst de bildene som inneholder mange zombier på en gang. Jeg mener, de bildene hvor det virkelig er MANGE, MANGE zombier.


© Bildet er tatt fra imdb.com

Jeg skal være mer spesifikk. Vi har blant annet en scene hvor zombiene klatrer oppover hverandre opp og over en mur. Ja, jeg skal innrømme at jeg i en viss grad synes den scenen er kul, men samtidig er det noe ved den jeg ikke liker. Først og fremst det faktum at det ser ganske animert ut. Det er ikke dårlig animert, men det er animert, og det synes. Ellers er det generelt en del scener hvor man har vært litt for ivrig med spesialeffekter, hvor jeg kunne ønsket å sett et annet resultat.

Nå kan det kanskje virke som jeg ikke er særlig for spesialeffekter og sånn i film, det er feil. Jeg liker en god del filmer jeg synes har mange kule effekter, ta foreksempel nyere filmer som The Cabin In The Woods og Mama, herlige filmer. Dessverre klarer jeg ikke å like arbeidet som er gjort i World War Z på samme måten…

En annen ting er at jeg personlig ikke finner denne filmen spesielt skremmende. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at verden skal rammes av en epidemi eller det som måtte være verre. Men jeg klarer likevel ikke å finne dette spesielt skremmende, som igjen er med på å dytte den hakk til lengre ned.


© Bildet er tatt fra imdb.com

Helt til slutt skal det sies at mye tyder på at denne filmen vil få en oppfølger da avslutningen er det man kan kalle for en ganske åpen slutt. En annen ting som er med på å bygge opp teorien om en ny film er at vår kjære Gerry Lane like før rulleteksten sier at det på ingen måte er over enda. Etter min mening er dette en helt grei film, men nei, jeg vet ikke helt hva jeg tenker om en til. Det holder med den ene filmen. Jeg hadde på forhånd hørt en del godt om denne filmen, vel, etter min mening noe oppskrytt.

Terningkast

Vi reblogges!

Episode 50

To tv-team bestemmer seg for å lage en spesialepisode på et nedlagt sinnsykehus. Det ene teamet består av noen religiøse tullinger som vil bekrefte myten om gjenferd, mens det andre teamet består av skeptikere som ønsker å avkrefte det.

Jeg skal være rett på sak. Episode 50 er noe av det slappeste og mest umotiverende jeg har vært borti på lenge. Desto hardere den prøver å bli tatt seriøst, desto verre blir det. I et forsøk på å få oss til å tro på historien blir vi i starten servert en rekke såkalte intervjuer (de er som alt annet her skuespill, ikke tatt fra virkeligheten) og vi får også opp en del “faktaopplysninger” på skjermen som vi blir “tvunget” til å lese.

Men uansett hvor mye “fakta” vi får fortalt i starten hjelper det svært lite når skuespillerne mildt sagt er uerfarne, noe som virkelig synes, hele veien. Enten blir ting kraftig overspilt, eller så gir de rett og slett mer faen. Skuespillet er faktisk så tvilsomt at det får den norske sitcom-serien “Mot I Brøstet” til å fremstå som både troverdig og ekte. Ja, filmen i seg selv er stort sett så elendig at den får den avdøde filmskaperen Ed Wood til å virke profesjonell.


© Bildet er tatt fra moviesfilmsandflix.com


© Bildet er tatt fra flickeringmyth.com

Historien og plottet finnes ikke originalt og det føles mest som en dårlig parodi på filmer som Paranormal Activity, The Blair Witch Project og Grave Encounters. Ikke er den skummel heller, selv med lyden ganske høyt oppe er den ikke i nærheten av å sette merker i deg (annet enn at den er torturisk-kjedelig). Det eneste jeg har å komme med om jeg skal nevne noe positivt er at noen veldig få scener har noen effekter som er helt grei, men også når det kommer til effektene sitter jeg og tenker at de fleste scenene hadde nesten vært bedre om de ble laget i Paint, for å sette det litt på spissen. Og ja, en ting til, den er heldigvis ikke altfor stygglang, da den knapt er på en times tid.

Sånn, da synes jeg ikke denne filmen er verdt å bruke mer tid på…

Terningkast
… Faktisk er dette første gang noen sinne jeg har gitt en film en ener…

Vi reblogges!

Ås fæ håp atj dæ bli likar i mårra -_-

Hvor kaldt er det hos deg akkurat nå?

Vi reblogges!

Blood on my hands

Vi har alle våre fiender. Du sitter kanskje nettopp nå med tacoen godt plantet i kjeften og tenker for deg selv, “jeg har ikke noen fiender…”, joda, du har det. Jeg lover deg, vi har alle våre fiender. Det trenger ikke være en bestemt person eller en gjeng, det kan være noe så enkelt som tankene dine. Det kan være din største besettelse. Det kan være hobbyen din. Det kan være jobben din. Det kan være noe enkelt som klimaet.

Jeg har helt klart mine fiender. Jeg har spesifikke fiender som er utstyrt med to bein, ti tær, ti fingre, to øyne, et hode og det meste som et gjennomsnittsmenneske har. Men jeg har også visse følelser og ikke minst tanker som har blitt mine fiender gjennom åra. Jeg vet ikke hva eller hvem som er verst, men det jeg vet er at jeg har mine fiender. Det er ikke til å unngå.

Akkurat nå har det dukket opp noe “nytt” som jeg vet at flere av dere har fått med dere. Så, hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg ta livet av det? Skal jeg forsøke å bare akseptere det og gjøre mitt beste på å gjøre minst mulig? Skal jeg simpelthen risikere å la det vokse og i verste fall ta fullstendig knekken på meg? Eller skal jeg gjøre alt som står i min makt til å få det tilintetgjort? Mulighetene er ikke så mange, men jeg har helt klart et par alternativer. Det i seg selv er med på å gjøre meg sakte, men jævlig sikkert gal. Hadde det bare vært èn eneste løsning. Men det er det ikke.

En ting er den ene “tingen” som helt klart er min fiende og som nå midlertidig har tatt og truer med å fullstendig ta over mitt område. Men en annen ting som kanskje er minst like ille er at denne “tingen” har helt klart greid å gjøre meg såpass stressa og paranoid at jeg kanskje har analysert visse andre “ting” rundt meg som også mine fiender, uten at det nødvendigvis er sånn. Jeg ser monstre overalt nå. Jeg vet ikke hvem jeg skal stole på, jeg vet ikke om jeg bør stole på noen.

Alt som kryper og går kan kort fortalt stå klar til å hugge en øks i meg når som helst. Raskt og mest mulig smertefritt, eller svært langsomt og med mest mulig smerter. Det er ikke lenge siden jeg fikk hugget av minst en finger. Det er ikke lenge siden jeg lå flatt ut og tenkte at min siste time var kommet. Verden er så jævlig ond. Uansett hva slags valg du tar, uansett hva slags hjørne og vei du følger i den store labyrinten så står det alltid et rovdyr klart som bare venter på å rive deg sønder og sammen.

Men ja, nå skal jeg forsøke å ta et monster om gangen. Multitasking har aldri vært min sterkeste side. Jeg er flinkest til å drepe et kryp om gangen, og jeg tror jeg skal forsøke så godt jeg kan å fortsette med det. Massemord har aldri helt vært min greie… Så hva gjør jeg? Jeg vil ikke la det knekke meg, jeg vil ikke la krypet vinne over meg og la det ta over fullstendig, ta over det som er mitt… Men akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre…


© Bildet er tatt fra gortsilas.net

Jeg vet ikke hva slags redskap jeg skal bruke, om jeg bør prøve å avlive det, eller om jeg bør forsøke å operere bort de basillene og bakteriene som lever i det som gjør at det tror at det har som oppgave og gjøre nettopp det det gjør. For i likhet med alt annet så er alt som er ondt infisert av noe. Det er som en zombie med et virus som gjør at det er ute etter en konkret ting. Så hva skal jeg gjøre? Forsøke å bli venn med det? Skal jeg myrde det?… Eller forsøke å fjerne viruset i det som tror at det kan ta det som tilhører meg? Og igjen, hvordan skal jeg gjøre nettopp det?

Jeg har tidligere skrevet at jeg holder på å bli gal. Vel, ja, jeg vet hva du tenker. Jeg er gal allerede, men ikke så gal som jeg snart kan bli om jeg ikke får tatt hånd om dette her!

Vi reblogges!

Ps: For dere som måtte lure så er store deler av dette innlegget metaforisk skrevet, og jeg har ingen planer om å faktisk myrde noe(n)… Enda.

Når man lever på overtid

Så har det skjedd igjen… Det har dukket opp enda en ting mellom meg og en annen som jeg nå takler mildt sagt dårlig… Den siste natta har mildt sagt vært jævlig. Alt jeg tenkte på i natt var å gjøre en slutt på alt. Jeg skalv i flere timer og alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv…. Mye hjalp det heller ikke at det mennesket jeg trodde var min beste venn ikke så ut til å bry seg om det…. Følte meg så jævlig alene, satt inne på Facebook og Skype i håp om at det skulle dukke opp noen å snakke med, men det skjedde aldri…

Det har helst vært den ene personen jeg helst har ønsket å snakke med, og den personen bryr seg ikke lengre, virket totalt likegyldig til alt….. Den eneste grunnen til at jeg tror jeg fremdeles er i live nå er fordi jeg enda har et par ting som er ugjort som jeg har lovet å gjøre for andre… At jeg til tross alt det jævlige på et viss tidspunkt klarte å tenke på hvor skuffet de menneskene det er snakk om hadde blitt om jeg hadde blitt borte før de tingene var i havn…

Så hva skal jeg gjøre… Jeg føler så og si ingen glede ved noe lengre. Jeg har de siste dagene presset meg til å blant annet være mer kreativ ved å lage nye Youtube-videoer. Jeg har fått ganske gode tilbakemeldinger på spesielt den siste videoen jeg laget i går… Men likevel, jeg føler ikke noe særlig glede over det…. Ikke slik jeg gjorde før for over et år og et par måneder siden… Som jeg har skrevet tidligere denne uken var jeg for første gang veldig ærlig med terapeuten min på tirsdag… Uten at jeg føler det har hjulpet meg noe særlig heller.

Jeg føler meg så utrolig såret og skuffet… En ting er det nye jeg nettopp har fått greie på, som jeg ikke vil skrive noe om her… Eller andre steder… Men når den man trodde var min beste venn ikke ser ut til å bry seg når jeg trengte det som aller mest i natt… Jeg var på gråten, jeg skalv over hele kroppen, alt jeg tenkte på var å ta mitt eget liv, og likevel… Virket bare totalt likegyldig, som om det kanskje var best om jeg bare gjorde det jeg tenkte på å gjøre da… Og fremdeles tenker på i en viss grad.

Hvordan skal jeg noen gang kunne stole på at noen bryr seg igjen? Når ikke engang den jeg trodde var min bestevenn ser ut til å gjøre det?

Jeg er så jævlig såret og så jævlig skuffet.. Samtidig som jeg har en forståelse, for jeg har uansett fortjent den likegyldigheten jeg har fått nå, da jeg ikke har vært spesielt grei å ha med å gjøre de siste årene… Men likevel…

Et møte med veggen

Vi reblogges!

En renslig og vegetarvennlig film

Det begynner å bli en god stund siden sist jeg laget en trailer for Youtube-kanalen min, faktisk er det snart 2 år siden sist. Så på tide med en ny? Japp! Denne gangen i et renslig og vegetarvennlig format.

Hva synes dere om den? Håper at dere som liker den vet å dele den med deres venner. Det ville Jesus ha gjort!

Vi reblogges!