Jeg har vel aldri vært, og kommer neppe heller aldri til å bli den personen folk først og fremst vil forbinde med ballader. Men likevel er sannheten den at det finnes en del ballader der ute som jeg har et ganske nært forhold til. En av de som kanskje ligger mitt hjerte aller, aller nærmest er “Up There” fra spillefilmen “South Park – Bigger, Longer & Uncut” som kom ut i 1999 (25. februar 2000 i Norge). Det skal forestille at det er Satan som synger den, men i virkeligheten er det South Park-grunderen Trey Parker vi hører som altså har stemmen til Satan i denne filmen, samt en titalls andre karakterer.
I filmen er Satans drømmer og tanker om et annet og bedre liv en større del av en bihistorie som jeg personlig liker veldig godt. Selvfølgelig, det er mye tull og fjas i denne storyen også som i alt annet i South Park-universet. Likevel mener jeg det er noe veldig seriøst i det hele. Som en klok mann en gang sa; “Den som kun tar for spøk for spøk og alvor kun alvorlig har tolket begge delene svært dårlig”. Mulig litt ironisk at jeg som autist skulle dra frem det sitatet, men jeg gjorde nå en gang det.
Satan sliter. Det er ikke bare-bare å herske i helvete og pine de som kommer dit. Han vil så sårt vite mer om hvordan livet på jorden er. Han prøver så godt han kan å få elskeren Saddam Hussein til å fortelle om det han selv ikke har sett og opplevd, men Saddam er i ikke den som er så alt for glad i å prate, men derimot vil ha mest mulig sex.
Like før “Up There”-sekvensen har Satan og Saddam igjen hatt en samtale hvor Satan ikke føler at han blir elsket og tatt alvorlig for den han er og går ut på balkongen for seg selv og synger denne fantastiske sangen.
Sangen starter slik:
«Sometimes I think, when I look up real high
That there is such a big world up there
I’d like to give it a try.
But then I sink, cuz it is here I’m supposed to stay.
But I get so lonely down here, tell me why’s it have to be that way»
I likhet med resten av denne sangen har jeg også analysert dette verset svært mange ganger gjennom årene. Det som i hvertfall er tydelig er at han har det ikke bra. Han føler seg veldig alene og han vil så veldig gjerne leve et bedre liv, men han er dømt til å fortsette å leve det livet han gjør. I følge bibelen var Satan opprinnelig en av Guds hellige engler, som Gud kalte Lucifer. Etter han hadde syndet resulterte det i at han ble utvist fra himmelen, noe som høres veldig dramatisk ut.
Før jeg nå går videre må jeg bare få understreke at jeg fortsatt mener at dette bare er eventyr og ikke en historie jeg selv tror på da jeg mener at religiøse bøker generelt altså bare er bullshit, eventyr for voksne. Sånn, da skal jeg fortsette der jeg slapp. Lucifer ble altså utvist grunnet synd. Frem til da kan man si at han var en del av familien til Gud, eller gud med liten g, som blir mer rett siden det er det han er. Jeg har heldigvis aldri blitt forvist fra familien min, og jeg kan ikke en gang tenke meg hvordan det ville vært. Annet enn at jeg skjønner at det er jævlig, jævlig kjipt. Og jeg skjønner jævlig godt at Satan føler seg veldig utafor, ensom og alene og føler for å hevne seg ved å motarbeide gud og heve sin trone over han. Sånn, da var det nok oppmerksomhet til dette eventyret som alt for mange har hørt likevel.
Jeg vil nå bruke et par linjer på å sammenligne mine egne tanker og min egen livssituasjon med den situasjonen Satan synger om og opplever i denne filmen. Det har aldri vært noe tvil om at jeg på mange måter synes livet rett og slett er veldig ensomt og kjipt. Mens Satan føler seg stuck i helvete er det faktisk også det jeg gjør, men mer på enn billedlig måte. Jeg lever i flere former av helvete, en av de heter der og da aspergers syndrom. Jeg skriver der og da fordi jeg også har perioder hvor jeg er veldig glad for at jeg har den diagnosen som jeg har, da det også har gitt meg en del bedre egenskaper mange andre ikke har i like sterk grad.
Men mange ganger føler jeg for å si det rett ut at aspergersen er som et bur jeg ikke kan komme ut av. Jeg vil alltid slite med å tolke sosiale signaler og vil alltid til en viss grad slite med å bli akseptert sosialt hos andre. Jeg vil alltid komme til å ha en viss vanskelighet med å tolke andres ironi og sarkasme, og jeg vil mest sannsynlig også alltid ha en viss utfordring med mennesker i grupper, og ikke minst forandringer og uforutsigbarheter. Det betyr likevel ikke at det er visse ting som fremdeles kan bli bedre, men det aspergers-“fengselet” vil alltid eksistere, og jeg vil alltid i en viss grad være i det.
Jeg har ikke tall på hvor mange dager i et gjennomsnittsår jeg har ønsket og bare drømt om et bedre og annerledes liv. Et liv med mer forståelse, et liv hvor flere kan akseptere meg for den jeg er, et liv med mer glede og mer liv. Og akkurat som Satan i denne South Park-filmen føler jeg at folk som regel ikke tar det jeg sier seriøst nok, og at jeg ofte blir misforstått og rett og slett ikke hørt.
Så tenker jeg at vi kan se litt videre på en annen strofe fra “Up There”:
«They say I don’t belong
I must stay below alone.
Because of my beliefs I’m supposed to stay where evil is sown
But what is evil anyway?
is there reason to the rhyme?
Without evil there can be no good,
So it must be good to be evil sometimes»
Dette er rett og slett mitt favorittvers i hele sangen. Hvor akkurat som sangen stiller spørsmålstegn bak, hva er egentlig ondskap? Hva er egentlig godt og hva er egentlig ondt? Dette har jeg forstått at det finnes ganske spredte meninger om. Likevel er det en ting de aller fleste, inkludert meg selv er enig om og det er at når folk bevist går inn for en handling for å gjøre et annet individ vondt, da er det ondskap. Men utover det føler jeg det meste andre man kan gjøre og si er veldig forskjellig fra person til person hva som er ondt og hva som ikke er det.
Og nok en gang skal jeg nå sammenligne mitt eget liv med nettopp de ordene jeg nå siterte. Gjennom åra er det ikke til å legge skjul på at jeg har møtt en god del fordommer. Både på grunn av hvordan jeg kler meg, men også ting jeg har sagt eller skrevet og selvfølgelig mer fysiske handlinger jeg har begått. Jeg er blant annet ganske rett på sak om ting og jeg sier ofte det jeg tenker, uten å bry meg alt for mye om hva mottakeren eller alle andre måtte tenke.
Jeg har til og med fått inntrykk av at det er slemt å kutte ut mennesker som er glad i meg. Eller det er ikke bare et inntrykk jeg har fått, det er faktisk noe som noen har skrevet til meg en gang, uten at jeg skal gå mer innpå det her og nå. Greia med det er at jeg har kuttet ut en del mennesker ikke nødvendigvis har gjort meg noe vondt, men som jeg likevel har fått en del vanskelige tanker og bekymringer av å ha et for nært forhold til. Særlig har det vært ganske utfordrende å ha en del venner som er unge enn meg selv om som fremdeles liker å drikke en del, og som kanskje til og med skal bli russ snart.
For dere som har lest bloggen min en stund nå er det ingen hemmelighet at jeg tenker veldig mye. Heller ingen hemmelighet at jeg ikke liker alkohol og at jeg ofte blir mye mer paranoid, nedfor og deprimert enn det jeg egentlig “burde vært” bare jeg tenker tanken på at noen drikker. Med tanke på alt som kan skje og alt personen kan finne på å gjøre. Verst er det hvis jeg har fått litt for sterke følelser for noen, da tanker som også gjør meg sjalu ofte blir et alt for sterkt og vanskelig faktum. Men ja, poenget mitt er at jeg har fått høre at det både er egoistisk og slemt å i hele tatt tenke tanken på å kutte ut folk som er glad i meg, “bare” fordi jeg at sliter med disse følelsene og tankene som jeg ofte får på grunn av sånne ting.
Jeg kan forstå at mange av de jeg har kuttet ut, og at mange av de jeg har vurdert flere ganger å kutte ut, men enda ikke gjort det har følt seg litt såret og kanskje til og med blitt litt lei seg. Særlig med tanke på at det egentlig ikke er de som gjør eller har gjort noe galt, men at det altså er jeg som har et problem med meg selv og mitt forhold til rusmidler, fest og også mye annet som er ganske vanlig hos folk flest. Jeg kan også forstå at noen tenker at jeg er slem som har kuttet ut en del folk på grunn av dette, men i det minste så vil jeg få sagt at det aldri har vært meningen å være slem, og at jeg aldri har ønsket å såre noen ved å ta disse valgene.
Det er også en del andre historier fra livet mitt hvor jeg har fått høre at jeg har gjort og sagt slemme ting, og det er helt sikkert også de som mener at jeg er et dårlig og ondt menneske av forskjellige andre årsaker, men jeg tenker egentlig å fortsette videre i dette innlegget nå. Får heller ta flere eksempler og historier der folk har gitt uttrykk for eller sagt rett ut at de mener at jeg er ond i et annet innlegg.
Helt til slutt vil jeg legge ut et sitat fra refrenget i Up There:
«Up there,
there is so much room,
where babies burp and flowers bloom.
Everyone dreams, I can dream too.
Up there, up where the skies are ocean blue.
I can be safe and live without a care,
up there»
Ja, jeg føler egentlig at det meste jeg har å analysere og si rundt dette egentlig allerede er skrevet nå. Og jeg tror mange av dere vil bli lei om jeg gjentar meg selv mer enn nødvendig. Men jeg kan likevel analysere det litt kort. Igjen kommer det veldig tydelig frem at han drømmer mye om et annet liv.
Ellers er mesteparten av refrenget mer spesifikke beskrivelser av ting som finnes på jordkloden og ikke i helvete, så akkurat det velger jeg å ikke skrive mer om da jeg ikke føler det er sånn kjempe vesentlig her.
Nå som jeg har skrevet såpass mye rundt denne ene South Park-låta innser jeg at mitt veldig nære og sterke forhold til sangen faktisk kan kategoriseres som en type “fun facts” om meg, og at det igjen har gitt meg ide om hva jeg kan bruke et senere innlegg på. Altså et eget innlegg om “fun facts” om meg, gjort en gang før, men kan godt gjøres igjen.
Men ja, denne sangen har jeg som nevnt en del ganger nå et ganske sterkt og veldig nært forhold til. Jeg vil faktisk gå så langt å si at denne sangen er en større del av meg, uten at det på ingen måte er noen overdrivelse. Og særlig derfor håper jeg i hvertfall at dere som fremdeles står meg nærmest vil ta dere tid med å høre på denne sangen, i det minste en gang.
Når sant skal sies hadde det betydd litt for meg, og også om dere etterpå ville fortalt meg hva dere synes om sangen og det dere opplever at den prøver å si.
Her har dere den:
Hva synes dere om denne låta? Er det flere enn meg som har et nært og mer personlig forhold til den?
Vi reblogges!
