Naken, mer naken, nakenest!
Jeg har sett Sophie Elise naken.
… ish! – en god del ganger, de siste 10 årene.
Men jeg har samtidig aldri opplevd henne så nedstrippet til hver minste lille detalj, som da jeg nå nylig fikk pløyd meg gjennom alle de 275 sidene “Ting jeg har lært” har å tilby.
Sophie og jeg startet hver vår blogg cirka samtidig. Jeg opprettet min januar 2010, men det var ikke før året etter at jeg FAKTISK begynte å blogge, samtidig som Sophie opprettet sin legendariske blogg som hun siden skulle holde temmelig aktiv i 8 år før nok var nok.
I starten tenkte jeg, som så veldig mange andre at “gud hvor forskjellige jeg og Sophie Elise er!”.. “jeg har ikke NOE til felles med denne jenta i hele tatt..”, “gud så dum hun er!”.. “gud så blond!”.
At hun har hatt, og fremdeles har sine blonde øyeblikk, jo det stemmer for så vidt. (og hvem faen har ikke det?)
Den j**la fitta
For det er slettes ikke alt som skildres i denne boken som Sophie selv virker så veldig fornøyd med å ha gjort eller opplevd heller. Og her er det særlig én historie dratt ut over mange, mange år som har gjort litt inntrykk på meg. Personlig har jeg alltid vært veldig fornøyd med eget underliv. Jeg anser meg selv som meget godt utstyrt, og det er sånn sett en tragedie at det enn så lenge bare finnes én kvinne der ute som har fått testet det ut.
Jeg har lenge visst om gutter som absolutt ikke har følt det på den måten. Jeg kjenner gutter som skammer seg over at de mener penis er for liten eller for stor, men når det kommer til jenter, ja så hadde det ikke slått meg at skam for eget underliv kunne være en greie over hodet.
Jeg har nesten bare hatt jentevenner, flere av de føler jeg selv jeg har kommet veldig nær på godt og vondt, og likevel.. Jeg kan ikke huske at fitte-skam har vært noe tema. Overvekt, undervekt, feil pupper, feil nese, feil hår, feil rumpe, feil hofter, plagsomt kroppshår og gud bedre vet ikke hva – ja!! Alt det der, og mer har jeg blitt fortalt i detalj om gjentatte ganger, men fitte-skam, det var for meg noe helt nytt helt frem til nå nylig.
For Sophie Elise har dette vært en skam som har vært såpass hemmende og stor at hun aldri har latt noen få sett henne naken sånn skikkelig, og da spesielt ikke andre jenter. Og selv om jeg ikke kan si at jeg kjenner meg igjen i dette selv, så har jeg likevel ingen problemer med å forstå det jeg leser. For her får vi “ALT”. Vi blir tatt med på fødselen av dette problemet, vi får dekket flere mildt sagt såre og vonde episoder hvor fitta hennes ødelegger for henne opp gjennom oppveksten, til hun så får operert den, og likevel sitter igjen med det samme problemet.
Og alt uten at det hele føles for vulgært, overdrevent eller spekulativt, men i stede dønn ærlig, utrolig ekte, og veldig, VELDIG sårt.
Haters gonna think to late
At enkelte tydeligvis klarer å hate på denne kvinnen basert på enkelt saker man hører om på jobben, på byen, eller ut ifra diverse overskrifter og saker i sosiale media, ja jo.. Det kan jeg kinda fortsatt forstå. Men når man først tar seg tid til å lese mer enn bare overskriftene, og stille samtlige spørsmål som de mer kjedelige og/eller “perfekte” kollegaene dine på jobben ikke gidder å stille. Ja så er ikke Sophie Elise så aller verst verken på den ene, eller andre måten likevel, tvert om. Og hun er slettes IKKE norges farligste forbilde.
For tar man seg tid til å lese denne boken. Ja så får man servert eksempel på eksempel, hvor “løsningen” har vært å operere – men så har det ikke vært det likevel. Og dette er Sophie selv veldig klar over og temmelig tydelig på en rekke ganger – at lykken hun eventuelt har følt etterpå har vært ekstremt kortvarig, før alt har falt tilbake til “same old, same old”. Så etter mitt syn er ikke Sophie Elise en promotør/maskot for plastiske eller kosmiske operasjoner. Hun er først og fremst en kvinne som har operert seg gang på gang, og siden vært veldig ærlig, gang på gang, om at det ikke egentlig har fikset noe som helst.
Usikkerhet og skam er generelt et gjennomgående tema i denne boken. Når man leser en bok skrevet av Sophie Elise blir det fort viet en del vink til kropp og sex, men også en rekke tanker rundt forskjellige relasjoner til venner og familie. Og også her er det mye som får tankene til å gå i spinn. De aller fleste som har passert en viss alder (si f.eks 20) har tatt seg i å tenke på hva man kunne sagt og gjort annerledes om bare den og den personen fremdeles var blant oss.
For noen år siden mistet Sophie en veldig nær barndomsvenn, til selvmord. Siden har Sophie plaget seg selv mye med tanker om at hun ikke var der for han på samme måte som han alltid var for henne, særlig ikke de siste årene etter at han ble mer og mer syk, hun hun stadig ble reddere for å “se han sånn”. Og da hun under «Skal vi danse» i 2018 skulle hedre han en uke hvor temaet var noen som har gått bort, var følelsen om at det hele bare føltes så “feil” veldig til stede. Nå har jeg aldri vært med i «Skal vi danse», men jeg har likevel null og niks problemer med å forstå alle de tankene og følelsene som også her er mesterlig beskrevet på en såpass respektfull, nøye gjennomtenkt og fengslende måte at det i seg selv nesten er litt rørende.
En mester med fingrene
Jeg har skrevet dette i mine tidligere bokanmeldelser av Sophie Elise, men enkelte ting bare må gjentas: denne jenta KAN å skrive!!!!!! Selv på de temaene og historiene jeg var minst engasjert så klarte jeg likevel stadig ikke å legge det fra meg, kort og godt grunnet måten en hver en side, og et hvert kapittel er skrevet. Til tider føles det som man leser en roman skrevet av en av de flinkeste forfatterne i hele Norge. Og på sett og vis så er det vel også litt det som er tilfellet i den forstand at man alltid “lyver” litt for å gjøre en historie hakket mer interessant + at man ikke husker alle detaljene 100%. Uansett.. det er ikke poenget – SOPHIE ELISE KAN VIRKELIG Å SKRIVE!!
Som en liten “bonus” er hvert kapittel avsluttet med et lite dikt, og disse diktene er på ingen måte noe unntak fra hennes meget begavede skrivehjerne. Jeg har tatt meg selv i å lese samtlige av diktene hennes flere enn bare to ganger, og de beste av de beste kommer jeg trolig til å kose meg igjen med om ikke alt for lenge. For med fare for fremstå som en vlog med lag – er det noe Sophie Elise kan så er det å skrive og engasjere!
Nei, jeg personlig er ikke enig i at Sophie fortjente den såkalte gullbarbien. Men noen ganger er det bare slik at man ikke alltid kan styre hva enkelte mennesker skal tenke og føle om en, når den og de trolig ikke har helt styr på hva de innerst inne tenker og føler om seg selv en gang.
Også er det heller ikke egentlig Sophie Elise sin skyld at så og si alt hun tar i blir til gull. For jo, man kan si mye rart om denne kvinnen, hvor “fake” mye på kroppen hennes er. Men hennes skinnende karisma, drivkraft, kunnskap og reflekterte sjarm er likefult helt ekte, så utrolig ekte. Måtte denne sola lyse og gløde, og på sitt magiske vis fortsette å skape gull og kjærlighet i mange, mange år til!
Jeg gir “Ting jeg har lært” 9 av 10 stjerner!
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
