Når noen omkommer i trafikken er det alltid noen bak et viss ratt som får skylden. Selvfølgelig, man kan ikke skylde på biler. Akkurat som det ikke er pistoler som dreper, men den som trekker i avtrekkeren. Ah, om det bare var så “enkelt”.
I Detroit blir en dag 58-modellen Christine født. Christine er en rød og hvit bil, mer konkret en Plymouth Fury. Utenpå ser hun ut som en hvilken som helst bil av sitt merke, men det er bare utenpå. Innerst inne befinner det seg en ondskap som nærmest kan beskrives som udødelig.
De unge mennene Dennis og Arnie er som gutter flest. De drikker øl, ser på de flotteste jentene på skolen, og er opptatt av å få seg et nummer. I starten av filmen er de bestevenner, og det ser ut som ingen eller ingenting kan ødelegge forholdet. Når Arnie en dag får øye på en skraphaug av en bil begynner ting derimot å skje. Han blir mildt sagt betatt, og bestemmer seg for at han skal ha denne bilen, samme hva det måtte koste. Dennis forsøker å prate han fra det, men til ingen nytte. For 250 dollar blir bilen Christine, hans.
© Bildet tatt fra cinemeccanica.wordpress.com
© Bildet tatt fra avmaniacs.com
Foreldrene til Arnie er alt annet en blid når han kommer hjem, og forbyr han å ha bilen hos dem. Arnie får fort for seg at alle er i mot hans nye flamme. Hans personlighet forvandles mer og mer til det verre, samtidig som han sårer og frastøter seg folk med kortere og kortere mellomrom.
Samtidig som han stadig støter fra seg folk begynner politiet å komme over stadig flere lik, hvor dødsårsaken er mer av den uforklarlige. Mistanken er selvfølgelig mest knyttet til Arnie, men Arnies eks-kjæreste tror ikke det er han som står bak. Men Christine derimot. Hun får med seg Dennis til å ødelegge Christine en gang for alle. En sak som er lettere sagt enn gjort.
Filmen er basert på Stephen Kings novelle med samme navn, regissert av John Carpenter. Med de to navnene burde det være nok til å tenke at dette er en fantastisk film. Særlig siden det også er tilfelle kunne jeg avsluttet filmanmeldelsen her, og bare klint til med et terningkast. Men jeg skal selvfølgelig gjøre det litt mer ordentlig enn som så. En god film trenger også en bedre anmeldelse, selv om vi allerede har noen ganske sterke utgangspunkter for at den er god.
© Bildet tatt fra tasteofcinema.com
De fleste karakterene vi blir presentert for er skikkelser vi skal elske å hate. Vi blir presentert for den ene drittsekken etter den andre, noe som kanskje er en av grunnene til at vi til tross hvor sykt det måtte være faktisk ender opp med å håpe at Christine får gitt de en velfortjent, smertefull død. Samtidig er det også noen karakterer som er der for at vi skal bli glad i de, som igjen gjør at vi sitter og håper at de klarer seg helskinnet gjennom hele filmen, og overlever.
Musikken er som man kan forvente av en 80-talls film veldig episk, og den er som man kan forvente fra Carpenter veldig god. Vi får servert det ene høydepunktet etter det andre. Christine er en film som er sjeldent kjedelig, den har en flott flyt og det blir kort fortalt ikke for mye av det ene eller det andre. Den er ganske enkelt ikke langt unna å være perfekt. Faktisk er det ikke mange grunner til at denne ikke skal få en sekser på terningen. Men det er en ting som trekker litt ned.
Selv om filmen er godt skrevet, godt regissert, ganske original (både den gang og også nå) og alt det der, så er det likevel en ting som trekker litt ned, nemlig det faktum at den egentlig ikke har noen overraskelsesmomenter. Jeg liker å bli litt overrasket eller sjokkert når jeg ser film, og det er det eneste som gjør at jeg ikke kan gi den full pott.
Terningkast 
Vi reblogges!
