For oss som har sansen for skrekk og eventyr (gjerne kombinert) burde ikke Guillermo Del Toro være et fremmed navn. Uten å overdrive må jeg personlig få sagt at han er en av de større filmskaperne per dags dato som virkelig kan sitt arbeide med glans. Mama er intet unntak!

Fem år etter en mystisk tragedie har onkel Lucas fremdeles ikke gitt opp håpet om at niesene er live. Til hans begeistring og glede blir begge en dag funnet, vel og merke ikke helt de samme barna som da de sammen med deres far ble meldt savnet. De blir funnet helt alene, helt uten spor til faren.

Annonsørinnhold

Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Lucas og kjæresten Annebel vinner til slutt ansvaret om jentene, så lenge de velger å flytte inn i et annet hus på ukjent adresse. Annabel viser seg tidlig å ikke ha like god kjemi med barn som det Lucas har. Hun har i starten en dårligere innstilling og tålmodighet, men når hun alene må passe de en stund etter at Lucas blir utsatt for en “ulykke”, får hun etterhvert et nærmere og bedre forhold til barna.

Men det er ikke bare barna hun kommer nærmere innpå, hun kommer stadig også nærmere innpå Mama. Men hvem er egentlig Mama? I følge jentenes lege lider eldstejenta Victorua av dissosiativ personlighetsforstyrrelse, og dermed inntar rollen som det mystiske fenomenet. Nok en gang tar legene feil da sannheten skal vise seg å være langt mer urovekkende enn noen kunne drømme om.

© Bildet tatt fra thefocusedfilmographer.com

© Bildet tatt fra fascinationwithfear.blogspot.no

Det viser seg at Mama er en skikkelse som aldri har fått fred i sjelen etter at hun led en grusom skjebne for mange, mange år siden. Hun skal til slutt ha hoppet utfor en klippe med sitt eget barn, uten at barnet ble med hele veien ned til vannet. Siden har Mama alltid lurt på hvor det egentlig ble av.

Filmen kan i starten virke litt treg og smått litt kjedelig, men det tar seg opp etter en stund. Den er ikke veldig skummel, men litt skummel, det er den, der og da. Utenom stemningen er det ikke til å komme utenom at det også er plantet en rekke effektive jump-scares her og der, som hjelper godt på.

De største scenene er som ved de fleste andre Del Toro-filmer animert. Når det er sagt. Del Toro beviser at animasjon i film slettes ikke trenger å være en u-ting. Selv om de kan virke litt tvilsomme til tider er animasjonene stort sett laget på en gjennomført og kul måte som gjør at det hele kommer godt ut med æren i behold. Del Toro kan sine animasjoner og lykkes som oftest bedre der alt for mange gjør feil.

Noe av det jeg tidligst fikk et godt forhold til er utvilsomt det emosjonelt gode soundtracket som kan få selv de døde i begeistring. Man skal være bra kald, eller helst døv for å ikke kunne kjenne hårene reise seg (i positiv forstand) av musikken som her er komponert av Fernando Velázquez.

© Bildet tatt fra beyondhollywood.com

Kort oppsummert er det hele en av de bedre skrekkfilmene som er laget de siste 20 årene. Historiemessig så kunne det vært gjort litt mer for å motivere, og stemningen er ikke SKUMMEL NOK, likevel gjør filmens flotte animasjoner, forførende soundtrack, effektive jump-scares og troverdige skuespillere at det hele er mer enn bare nok en middels god film!

Terningkast

Vi reblogges!