Jeg er ute og går i høstmørket, det er kaldt, men jeg fryser ikke. Hjernen er nemlig for opptatt til å ta i mot slike signaler fra kroppen akkurat nå. Veien jeg går langs er en vei jeg kjenner meget godt, ja litt for godt egentlig. Her kunne jeg ikke gått meg vill om så noen puttet bind foran øynene mine og tvang meg til å spinne rundt og rundt til jeg ble helt susete i magen. Og det gir meg igrunn en ganske god følelse. Trygghet. Jeg tar meg selv i å føle litt ekstra på dette ordet og jeg merker med ett at jeg ikke lengre er helt sikker på hvor godt jeg egentlig setter pris på det, sånn egentlig. Ja, også var det et ord til som snek seg innpå meg nå. Forutsigbarhet. Og så, enda en gang – trygghet.
Jeg legger merke til at det begynner å vrenge seg i hele sjela, og jeg føler en stigende trang etter å kaste opp. Men jeg får det bare ikke til. Jeg begynner i stede å løpe, først i et litt roligere temp, så bittelitt fortere, og så enda fortere. For hver tredje kilometer jeg passerer setter jeg opp tempoet enda et hakk. Og etter fire minutter løper jeg så fort at jeg ikke lengre er i stand til å se hvor jeg egentlig er. Har jeg havnet i Sverige nå? Jeg aner ikke, og helt ærlig så bryr det meg ikke så veldig heller. Jeg bare fortsetter, og fortsetter, helt til jeg plutselig ikke gidder mer, stopper opp, og tar meg selv i å stå og stirre ned på bakkene. Føttene mine derimot, borte som solen.
Nå ja, det er forsåvidt ikke så viktig. For hvem trenger egentlig føtter når alt kommer til stykket? Jeg blir stående et eller annet sted i verden mens jeg rolig lar pusten få sige tilbake. Det er lenge siden pulsen slo SÅ hardt og så fort nå. Igrunn en ganske deilig følelse, tror jeg. Jeg vet ikke helt, men jo. Jeg tror det.
Aylar Von Kuklinski
Vet ikke om jeg forsto helt dette innlegget, men kjenner meg igjen i det. Har gått ute mens jeg har følt trang til å kaste opp selv, men er mange år siden det skjedde. Men i går gikk jeg og gikk selv om jeg ikke planla å gå så langt som jeg gjorde. Tror jeg gikk rundt halve byen.
Kan si såpass som at mer eller mindre hele dette innlegget er en metafor.