BekmørkT

Her inne er alt blitt gjort til en evig tåke
veien til optimisme, den vibrerende gåte

For nå i kveld jeg frykter for fremtidens syn
og frykten den brer seg, kjapt som et lyn

Mine tanker de fylles med fryktens propaganda
om alt fra et iskaldt anger, til det gloheite klima

Hva er egentlig vitsen, jeg undrer og jeg spør
for alt omkring oss – oss selv – det dør, det dør

Men takk for at du tok deg tid til å lese mitt dikt
gå nå og lev, smil, kom igjen – oppfyll din plikt

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Rutete Ninja (2018)

Dette vil sikkert være nærmest umulig for enkelte der ute å tro, men jeg har faktisk vært teenager en gang i tiden, jeg også. I 2004 var jeg en mildt sagt kvisete tenåring med regulering og hormoner så utagerende at det er et lite mirakel i seg selv at det aldri kom bort noen for å slå meg ned. Dette året ble det dessuten en god del dvd-film på meg, og tja.. Sånn “oss to” imellom – det ble strengt talt ikke så mye annet på meg dette året.. Uansett, i 2004 så jeg for det meste filmer jeg ikke kunne relatere sånn veldig til, men som jeg stort sett digget fordi om. Men det var likevel EN film som klarte å nikke appellerende til gjenkjennelsesfaktoren, SAMTIDIG som den greide å være kul og underholdende (styrte stort sett unna ting som minnet “for mye” om mitt eget liv den gangen) i samme slengen: Terkel i Knipe.

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men ja, nei. Det er forsåvidt ikke den filmen jeg skal skrive om nå, ei heller oppfølgeren (som foreløpig ikke finnes), men en slags “spin off”. løpet av filmens første par minutter blir vi vitne til det som fort kunne vært noen meget deprimerende bilder hadde det ikke vært for at dette først og fremst er en “fjasete” animasjons-komedie med “noe attåt”. Filmen starter ganske enkelt med litt barnemishandling i Thailand, og JA det er muuuuulig at vi allerede her får servert ei lita referanser til den beryktede “første-filmen”, eller to. Men greit.. Ting skjer!! – ting som dessverre også forekommer i den virkelige verden – og som et resultat av disse tingene skjer det plutselig noen magiske greier med en håndlaget ninja-dukke som nokså kjapt bestemmer seg for å bli sprell levende og gi disse stakkars ungene litt rettferdighet.

Og tro det eller ikke, men det er faktisk ikke kun i Thailand at barn i 2018/19 kan ha det litt tøft nå og da. Det eksisterer nemlig noen av de i Danmark også. Ja, ta lille Asgeir foreksempel. Han har nettopp kommet i puberteten, blir stadig mobbet av den “kuleste” gutten på skolen, og er i tillegg dødsforelsket i ei jente som han er sånn passe overbevisst om å aldri kunne “få”. Syke greier, jeg vet. Og når det ser ut som ting ikke kan bli stort sykere så skjer DET – Asgeir og den lille ninja-dukken fra Thailand møtes!! BAM-BAM-BAAAAAAAA!! Verden er tross alt ikke stort større enn rasshølet til naboen din i etasjen over..

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Hmm, hvor var jeg. Åja, jo. Ninja og Asgeirs veier krysses altså ganske tidlig, og etter litt om og men (fra Asgeir sin side) bestemmer de seg for å hjelpe hverandre. Ninja hjelper Asgeir med  å hamle opp med bøllefrø og håpe-stupps forelskelse, og Asgeir hjelper Ninja med å få sin blodhevn mot kyniske menn – både i og utenfor Thailand. Og man kan si mye rart om dette universet. Det er til tider ganske vulgært og grovt, og ting er gjerne veeeeeeeeeeldig satt på spissen, men det er også laget rom for en viss hjertevarme som ikke føler var like sterkt til stede i den stadig nevnte Terkel-filmen fra 2004. Ja, ta vennskapet til Ninja og Asgeir da. Det hele starter litt som et lite tvangsekteskap, men det tar ikke lange stunden før vi aner at disse karakterene faktisk har begynt å bry seg om hverandre med all sin oppriktighet.

Det er særlig én scene nærmere slutten som tok meg “litt på senga”. En sånn passelig koselig sekvens som riktignok blir avbrutt av en helt okei sex-vits etter en liten stund, men som dog klarte å holde seg seriøs og “aww” i et lite minutt. En annen ting jeg har lyst til å nevne er at dette også er en film som er hakket snillere enn sin “forgjenger”. Neida, frykt ikke!: pedo-vitsene, skjellsordene, gladvolden og stereotypene er der fremdeles. Men i motsetning til sin “forgjenger” har Ternet Ninja klart å holde seg “for god til” “å hakke” litt ekstra ned på spesielt en bestemt “gruppe” i samfunnet. #feitedorris #verdenhargåttvidere

Bildet tilhører: Nordisk Film Distribusjon.

Men greit.. Nå har jeg utsatt det STORE spørsmålet som “alle” sikkert måtte sitte inne med lenge nok: Hvordan er egentlig Ternet Ninja UTEN Aksel Hennie?? Funker Herman Flesvig som hans “arvtager”, eller burde man bare se den på sitt originalspråk i stede? Vel.. Nå har jeg ikke sett den danske versjonen enda, men det føler jeg uansett ikke er særlig relevant i denne sammenhengen fordi.. Jeg var en av de som ble litt skeptisk da jeg fikk vite at Aksel ikke skulle gjenta sin legendariske dubbe-jobb fra 2004. Men da jeg omsider fikk sett det ferdige resultatet i går, ja så ble alle fordommene jeg eventuelt måtte ha gjort til skamme rimelig fort. Spesielt når det kommer til alle de nye karakterene så var det ikke noe “problem” for meg overhodet. Jeg tenkte litt på det når jeg en sjelden gang fikk et lite gjensyn med Onkel Stewart, Arne, eller.. Terkel for den saks skyld. Men alt i alt syns jeg virkelig at Flesvig har gjort en FENOMENAL jobb med å dubbe alle de godt over hundre(?) skikkelsene han faktisk har gitt sin stemme til.

“Oki greit, det er tydeligvis ting du liker med denne filmen, men hva er det som trekker denne filmen ned?” – vet du, det er faktisk et godt spørsmål. I skrivende stund har jeg helt oppriktig ingenting å utsette på den. For da jeg i går slo på denne filmen så jeg ikke ned på mobilen mer enn kanskje bare EN gang, og da var det bare snakk om noen usle sekunder, hvilket som dessverre er blitt meget sjelden i nyere tid. Ternet Ninja finnes ikke kjedelig. Den er morsom, og den er drøy, men samtidig ikke SÅ drøy at jeg “skammer” meg over å le. Den har flere øyeblikk som faktisk er litt hyggelige, uten at det heller blir dratt for langt. Vi blir introdusert for flere gamle, men først og fremst NYE skikkelser det er umulig å ikke bli glad i. Ja, også blir man også denne gangen servert den ene god-låta etter den andre som helt seriøst er nokså fengende, men som dessverre ikke er å finne på Spotify på norsk det denne setningen du nå leser blir skrevet..

Det eneste jeg her og nå klarer å trekke frem som et slags “minus” er at jeg er litt usikker på hvor mye jeg kommer til å huske om en måneds tid. For jeg er altså ikke helt sikker, men jeg tror dessverre at “Ternet Ninja” er en av de filmene som man koser seg MASSE med der og da, men som muligens viskes litt vekk fra hukommelsen, etter et par ukers tid.

Hva syns du om “Ternet Ninja”??
Team Aksel ELLER Team Herman?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

Oslo eller Bergen??

I sommer skulle jeg virkelig ha reist et eller annet sted. Det var et mål jeg hadde satt meg tidligere i vår, et mål som jeg nå kinda ikke anser som gjennomført. Og grunnen til det er både enkel og komplisert: Meg.

Men i løpet av høsten så SKAL jeg virkelig ut på tur igjen, jeg bare skal, skal, SKAL!! Og selv om jeg har veldig lyst til å vende nesa ned mot Bergen igjen, ja så skal det sies at jeg også har tenkt en hel del på om jeg i stede skulle tatt meg en tur til Oslo nå. Fordi at Bergen har jeg jo dratt til 2-3 ganger på rad nå når jeg først har dratt noe sted mer enn som bare en liten dagstur. Bergen føler jeg meg såpass trygg på sånn med tanke på at jeg vil klare å finne frem til rett buss på tur hjem igjen, og 2019 skulle jo være det året hvor jeg virkelig skulle få utfordret meg en del ekstra..

Ja, så er det forsåvidt en ting til som har holdt meg litt unna Oslo en stund nå, noe som har gjort det lettere å heller bare reise til Bergen enda en gang, for så enda en gang til, også enda en gang. Og det er at i Bergen har jeg ikke noe særlig med folk jeg virkelig ikke er så keen på å treffe. Eller, okei – det er forsåvidt to “spøkelser” fra fortiden min jeg ikke er SÅ gira på å møte på der også.. Mens i Oslo er det derimot – hakket mer anstrengt. Ingen jeg er direkte redd for, DET må sies, men.. Ja, jeg tror ikke jeg skal gå særlig dypere innpå dette, her inne.

Men ja, igjen. Når alt kommer til alt er vel dette bare enda en god grunn til at Oslo faktisk burde vært det stedet jeg bør ha som mitt neste reisemål nå, for skal først 2019 være “utfordringens år”, ja så burde jeg slutte å la slike ting hindre meg fra å gjøre ting jeg i bunn og grunn har ganske lyst til å få til!

Stay goregeous!

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

9 ting JEG VET deres syns er irriterende med denne bloggen!

  1. Det faktum at jeg har blitt såpass glad i å BLÅSE OPP ord. #freethecapslock
  2. Når jeg publiserer innlegg om ting dere har nada interesse for. Jeg aner ikke hva det var som fikk hver enkelt av dere til å følge denne bloggen i utgangspunktet, og for alt jeg vet kan det være noe jeg var nokså flink på å skrive om / gjøre før, men som i dag har blitt en stadig mer fraværende greie, am I right or AM I RIGHT?
  3. At jeg tidvis kan være ganske så høy på meg selv og eget ego.
  4. At jeg nå og da kan være nokså hemmelighetsfull, og / eller når jeg legger inn 100 nerdereferanser som “ingen” egentlig helt tar – gjerne i innlegg som ikke har NOE med “nerdeting” å gjøre.
  5. At denne bloggen ikke lengre er like mørk, morbid og “dyster” som det den engang var.
  6. At denne bloggen “plutselig” ble “ROSA”!
  7. At det er veldig random når jeg gidder å legge ut noe her inne, og at det noen ganger kan gå mange daaaaaager mellom hvert nye innlegg.
  8. At jeg ikke alltid er så alt for rask med å svare på kommentarene deres, og at det gjerne har gått sånn 3-4 dager før jeg omsider har fått somlet meg til å gi dere de svarene dere ikke engang har “ønsket dere”.
  9. Det faktum at hver gang jeg er ute med noe nytt så legger jeg gjerne ut tiggeposter i sånn 4-8 forskjellige grupper på Facebook + en egen post inne på Snapchat, og noen sjeldnere ganger også en egen reklame post inne på Instagram..


Ja, også var det alle dere gamle menn som sliter sånn med at dere stadig får opp bloggen min som uønsket ad inne på Facebook fordi jeg månedlig svir av 300 kroner på det, og dere rett og slett ikke har skjønt hvordan dere “luker meg vekk” uten å først gjøre reklameposten min ENDA litt mer populær ved å skrive en “hat”-kommentar til meg under den samme posten dere så iherdig prøver å bli kvitt <3 <3

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski

160 velspilte timer??

Hmm.. Jeg lurer litt på hvilket spill jeg faktisk har investert mest tid i sånn totalt sett helt fra jeg fikk lov til å spille pc-spill på pappas pc som knøttliten pjokk, til i dag. Den gangen ble MYE tid viet til Mission Kelloggs (noen som husker??), 007: Nightfire, og “LOTR: Two Towers”. Og den gang hadde jeg ikke akkurat mulighet til å skaffe meg nye spill like ofte som jeg kan i dag. Men på en annen side – jeg hadde heller ikke lov til å spille like mye som det jeg kan, men også gjerne gjør nå som jeg er godt over “voksen alder”, og har flyttet for meg selv.

For noen år siden var jeg mildt sagt helt betatt av Saints Row IV. Ja faktisk var jeg såpass fan at jeg har godt over 70 timer i det både på PS3 og på PS4. Men det er likevel ET spill som nå har slått DET igjen, og det er Assassins Creed Odyssey som jeg begynte på i mars eller noe sånt tidligere i år, og som jeg trodde jeg var ferdig med da jeg hadde fullført “siste kapittel” mens jeg var på rundt 60-70 timer inn i spillet. Men det er noen måneder og maaaange spilløkter siden nå. For i dag har jeg passert intet mindre enn 160 timer i denne sykt avhengighetsskapende sandkassa, og i dag bestemte jeg meg omsider for å slette hele spillet fra PS4en, slik at jeg nå kan begynne på noe “nytt”.

Og misforstå meg rett, jeg vet at 160 timer ikke er SÅ mye sammenlignet med andre gamere der ute som gjerne har flere DØGN til sammen i spill som Skyrim, WoW, også videre.. Men for meg som EGENTLIG er en nokså rastløs og utålmodig type, og som stort sett er ganske glad i å stadig kunne prøve ut nye ting, ja så føler jeg at 160 timer.. Ikke nødvendigvis er for mye, men NOK, ja ihvertfall her og nå. Det kan godt være at jeg installerer spillet på nytt igjen og tar de aller siste trophyene jeg fremdeles mangler, men akkurat nå kjenner jeg at det skal bli godt å endelig kunne fokusere på noe litt annet, som Darksiders II: Deathintive Edition som jeg driver og installerer nå as we speak.

Hvilke spill har dere investert flest timer i?

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski