Bildet er tatt fra: pixabay.com

Hvem elsker vel ikke en god film? For et tåpelig spørsmål, alle gjør jo det. Spørsmålet er bare – hva ER en god film? Og svaret på det igjen.. Er meget individuelt. For noen er en god film først og fremst noe hvor ALT er så teknisk overlegent proft gjort at selv Egon Olsen hadde rullet av seg bowlerhatten. Og for noen er en god film først og fremst en saklig, og gjerne en litt tung dokumentar. Ja også har vi de som er litt mer som meg selv, som mener at en god film først og fremst er noe som underholder, litt uavhengig av hvor BRA den egentlig måtte være sånn ellers.

(Men når det er sagt syns jeg helt oppriktig av hele mitt iskalde hjerte at de tre filmene jeg skal anbefale dere i dag er helt super både når det kommer til manus, musikk, skuespill, story og… Ja, hele morskaka, rett og slett)

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Så med andre ord så kommer listen jeg nå har tenkt å gi dere IKKE til å tilfredsstille alle 100%. Men likevel så mener jeg helt fuckings alvorlig at de tre filmene vi nå skal gi bittelitt oppmerksomhet er tre meget undervurderte filmer, og som hadde fortjent en SÅ mye større fanskare en dag i dag!

Jakten på nyresteinen (1996)
Åhh, jeg har så mye frustrasjon knyttet til denne her. IKKE til filmen i seg selv da dette er en film som er intet mer enn et perfekt mesterverk på nærmest alle plan. Men ja, for å det første så er jo altså dette en film som (totalt ufortjent) har gått i glemmeboka hos folk flest nå. Og for det andre var det IKKE “Full pakke”-reklamen (til Grandiosa) som ble Jenny Skavlan sitt gjennombrudd slik som enkelte stadig liker å hevde i dag, men JAKTEN PÅ NYRESTEINEN hvor hun som bare 10 år spilte en av hovedrollene. Først seks år senere var hun med i den denne ene grandis-reklamen, men da hadde hun jo allerede gjort en del film og tv-stuffs – så det så! xD

Men oki. Nok om Jenny Skavlan og “pizza” Grandiosa. Hva handler så denne filmen om, og HVA er det som gjør den så eventyrlig bra? Vel, for det første har den en historie som er like god som den er både enkel og genial genial! Vi møter 8-åringen Simen (spilt av Torbjørn T. Jensen) som bor hjemme hos sin bestefar (spilt av Terje Strømdahl). For mange år tilbake døde Simens bestemor og siden da har bestefar aldri helt vært seg selv. Han har vært mye trist og deprimert, og med årene har helsa hans stadig blitt verre og verre. Mye hosting og harking om nettene, og ja, ting er i hele tatt ganske utrivelig.

Og som den gode gutten Simen er så vil han så veldig gjerne hjelpe sin syke bestefar. Men hva kan vel en liten gutt på 8 år egentlig gjøre? Vel, nå har det seg en gang slik at Simens bestevenn tilfeldigvis er en amerikansk teddybjørn (spilt av Toralv Maurstad) som både kan tenke og snakke selv, og som på magisk vis greier å hjelpe Simen med å bli så bitteliten at han til slutt er i stand til å gå inn i bestefars munn, for så å ta en reise gjennom bestefars kropp – med et håp om å kunne finne det som gjør at bestefar ligger og hoster og lider sånn om nettene. Og hvem vet, kanskje finner han løsningen på bestefars mangeårige hjertesorg også?

Og for de av dere som nå måtte være redd for mange kjipe og for lengst utdaterte dataeffekter som bare vil ta dere ut av hele filmopplevelsen – slapp av!! Det er få noen scener som har noen effekter som er gjort på data, men sånn 85% av det vi får se er ting som faktisk befant seg i studio da ting ble filmet. Og FOR ET arbeid som er lagt ned med å gjøre disse omgivelsene og effektene så troverdige (og tidvis litt ekle) som overhode mulig!! Jeg vil faktisk dra det så langt som å si at arbeidet som er gjort med de praktiske effektene her er MINST like imponerende som det som ble gjort i de første utkastene av de tre første Star Wars-filmene fra 1977-84. Og faktisk så er Jakten på nyresteinen på mange måter “Norges svar på” Star Wars. For i tillegg til en herlig historie alle kan sette seg inn i og forstå, et dusin av herlige og PRAKTISKE effekter, ja så byr denne filmen også på en FANTASTISK orkestermusikk – et soundtrack som meget mulig er det beste en norsk film har fått servert NOENSINNE!!

Vi skal straks gå videre over på neste film, men først vil jeg bare nevne noen kjentfolk som også er med i denne filmen i tillegg til de jeg nå allerede har nevnt. HARALD EIA hadde nemlig en liten rolle i denne filmen som han ene som skal bestemme over bestefars (aka. gamle ørn) tårer. En annen kjent, norsk komiker som også var med på laget er HELÉN VIKSTVEDT som sammen med HERBORG KRÅKEVIK spilte to kjærlighetsvakter som voktet for bestefars hjerte. Og sist, men ikke minst så MÅ det bare også nevnes at The Monroes-vokalist LAGE FOSHEIM hadde en liten rolle som “Galle junior”.

PS: Det må forresten sies at dette er en film som lett vil få noen og enhver til å ty litt til vannkrana, så er du blant de mer følsomme der ute kan det være lurt å ha et aldri så lite lommetørkle klart på forhånd – just sayin 😉

It Follows (2014)
Ja, så tenkte jeg vi skulle bevege oss litt over til en hakke nyere film, nemlig kultfilmen “It Follows” fra 2014. Og tja. Her kan det være greit å legge til at også aldersgrensen har hoppet opp noen hakk. For mens “Jakten på nyresteinen” er en film som de fleste barn ned til 7-8 år helt fint kan se (med noen voksne), så er It Follows en film som med god grunn har fått 15 års-grense i Norge.

Nesten helt siden skrekkfilm-tidenes morgen har seksuell status vært en greie. Er du jomfru? Ja, da har du STORE fordeler hvis du og dine venner mot all formodning skulle bli kjeppjaktet og forsøkt slaktet ned en etter en. Men har du hatt sex, og det svært nylig.. Chi-chi-chi-ah-ah-ah!!..

Tja, hva skal jeg egentlig “si” nå uten å si FOR MYE.. Hm. Den seksuelle statusen til folk har absolutt noe å si også her, for å si det sånn. Bare at.. Denne gangen er ikke den seksuelle statusen først og fremst en “artig” side-greie som helst de mer ihugga fanatikerne der ute vil tenke mest på. Niks, i It Follows er den seksuelle statusen til folk nemlig blitt gjort til en ganske vesentlig del av selve PLOTTET. Taaaa den ring og laaaaa den vaaaandre, fra den eneeee til den aaaaandre, ringen er skjult det seer jeg seeeeelv.

Åja, det må også nevnes.. For enda en ting som er i likhet med en drøss andre “slike filmer” er at også her blir en flokk med “kids” jaktet på av noe(n) som er ute etter å drepe de. Bare at denne gangen kan døden være absolutt hvem som helst. Kort fortalt.. Her bytter døden form stadig støtt og kan lett gå fra å se ut som han ene vaktmesteren i skolegården som ingen helt vet navnet på i det ene øyeblikket, til å se ut som hun rålekre jenta over veien i det neste. Og for å si det sånn.. Det faktum at døden kan være hvem som helst til en hver tid.. Gjorde at jeg ble PØKKINGS paranoid da jeg så filmen første gangen. Jeg satt stadig ogfulgte med på de forskjellige statistene i bakgrunnen mens jeg forsøkte å gjette meg frem til hvem eller hva døden kunne være for noe nettopp nå. Og denne mentaliteten klarte jeg ikke å legge fra meg så fort rulleteksten hadde begynt å rulle. Og siden dette var en film jeg så først på kino, ja så… Jeg har ALDRI gått så fort hjem igjen noen sinne. For. Å. Si. Det. Sånn.

“Okei, men hvordan er så disse kidsa da?”. Vet du, for en gangs skyld snakker vi her om en skrekkfilm hvor det faktisk er litt vanskelig å hate alt for hardt på de som er med. Klart, noen irritable sider eksisterer jo. Og det er særlig EN som nok vil få en og annen til å tenke “okei, han der fortjener ihvertfall et spark rett i snabelfanten!!.”. Men i motsetning til SÅ mange andre filmer i denne gaten er IKKE It Follows en film full av “kids” man bare ønsker å se lide så fort som muligheten byr seg. For ungdommene vi blir introdusert for her føles helt særr som ekte og GODE MENNESKER av kjøtt og blod. Folk man simpelthen bryr seg om, og som (man med mindre man selv er en psykopat) IKKE vil skal dø. ÅH! – er det forresten noen som husker at jeg anbefalte Netflix-serien “Atypical” for en tid tilbake som handlet om autisten Sam, samt hans familie og nærmeste vennekrets? “SAM” (dvs. Keir Gilchrist) ER MED I IT FOLLOWS! Og jaa – jeg vet ikke om dette er tilfelle, men jeg blir altså ikke overrasket om det skulle vise seg at Keir Gilchrist faktisk ble “typecastet” som Sam i Aypical på bakgrunn av rollefiguren han gjorde i It Follows i 2014, for å si det.. Sånn.

“Meneh.. Hmm, neei. Jo altså, det høres jo ut som en interessant film, men jeg er ikke så glad i blod og sånn. Og dessuten så HATER jeg jumpscares!” Vet du, akkurat når det kommer til biten om å hate jumpscares: me2. Altså, jeg er helt enig! Jumpscares er en alt for billig og lettvint måte å “skremme folk på”, så DERFOR kjære leser(e) kan jeg herved berolige på at i It Follows finnes det nesten ikke en eneste jumpscare. Og den ene(ste) jeg greier å komme på nå føler jeg lett kan forsvares. Så med andre ord: Ingen unødvendige jumpscares i It Follows. Og angående det som har med blod og innvoller å gjøre så er dette faktisk en nokså blodfattig film. Det drypper litt i en scene helt på starten, men bortsett fra det. Svært, svært lite.

Og før vi nå går over til den siste filmen på programmet så vil jeg bare få lagt til at It Follows har et av de beste soundtrackene jeg har hørt i en nyere skrekkfilm på mange, MANGE år. Har du f.eks en greie for musikken fra gamle John Carpenter-filmer, ja så er du simpelthen dømt til å falle forelsket over ende når du ser og hører It Follows. Er du generelt veldig glad i filmer basert på verk av legender som Carpenter, Steven Spielberg og Stephen King? Ja så er sannsynligheten for at du vil ELSKE denne filmen både svært og meget høy.

Dumbo (1941)
Bare for å ha det helt klart.. Jeg ELSKET Dumbo som liten. Det har helt siden første stund alltid vært en av mine absolutte Disney-klassikere, og er mulig også den MODIGSTE filmen Disney noen sinne har laget.

Historien til Dumbo er sirkus like enkel som den er sår. Dumbo har noen ører som er litt for store og blir fra dag 1 mobbet og trakassert ganske grovt for nettopp det. For hvem kan vel egentlig elske slik en juppling med SÅ store ører? Vel, heldigvis har i hvertfall Dumbo moren sin, en stund. Ja.. For det er vel neppe en særlig stor spoiler at dette ikke akkurat varer altfor lenge. For er det EN ting man nærmest kan ta som en kjempestor selvfølge i særlig de eldste Disney-klassikerne, ja så er det at barna vi blir glade i skal IKKE få beholde sine foreldre spesielt lenge. Og her er heller ikke Dumbo akkurat blitt gjort til noe unntak. *snufs*.. Men HELDIGVIS eksisterer det også i dette universet andre sjeler med et hjerte for de som mildt sagt har snublet litt utenfor den store folkevogna. For etter en liten stund så møter vår kjære elefant på den lille musa Timmy (norsk stemme Øyvind Blunck), og disse to vil etter hvert utvikle et vennskap som mildt sagt er av det mer magiske.

Og for å si det på denne måten. Hadde det ikke vært for Timmy, ja ville nok Dumbo blitt en film som hadde vært i det absolutt mørkeste laget. For dette er uten tvil en av de mørkeste, tristeste og mest vemodige barnefilmene jeg kan komme på for øyeblikket. Åja.. *kremt*.. og i likhet med de to førstnevnte filmene så byr også denne her på en og annen syretripp som jeg vet har klart å skremme bleieskiten av flere små mus i løpet av de siste 78 årene.. For på et tidspunkt så bestemmer Timmy og Dumbo seg for å leske seg med litt vann. Greia er bare at.. Vannet de bestemmer seg for å drikke er ikke helt rent. Og VIPPS så begynner de begge å hallusinere nokså heftig. Og jeg skal være ærlig.. Store meg syns nå at dette ene rave-partyet bare er funny, men lille meg for sånn 20 år tilbake.. Not that much.

Men, ja.. Bortsett fra at noen nok vil mene at Dumbo er i mørkeste, tristeste og skumleste laget for å være en barnefilm fra 1941, så er dette helt udiskutabelt uansett en meget BRA og tidvis underholdende(!!) tegnefilm. Man blir fôret med den ene sangen etter den andre som bare flakser seg inn i solidaripleksusen din, og som du med urimelig stor sannsynlighet vil komme til å nynne på leeeeeeenge etter at du har sett den ferdig – (“BOM-BOMBOMBOMBOMBOM-BOM!!“).

Selv så har jeg forresten kun sett den norske versjonen av filmen. Og i løpet av det siste året har jeg sett opp igjen flere gamle klassikere som jeg likte som barn, filmer som jeg ikke syns at den norske dubbingen fungerer like godt i dag som jeg følte at den gjorde den gang da. Men når det kommer til Dumbo, ja så syns jeg at de norske stemmene fremdeles funker fjell.

Hvilke filmer syns DU er noe undervurdert en dag i dag??

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: aylarvonkuklinski