Noe hyggelig tanke er det ikke, men det gjør det ikke mindre sant for det om: ALT har sin endestasjon!

Akkurat nå ligger de aller siste restene av et hvitt gammelt (kommunalt?) bygg som et smadret legohus i nabogården.

Det er en stund siden noen har bodd der nå. Er ganske sikker på at det i alle fall er et par år siden jeg sist så noe aktivitet der. 🤔 Stedet ligger bare noen beskjedne meter unna min leilighet, så jeg har av naturlige årsaker passert bygget en god del de siste fire årene. Og i dag er det så godt som borte.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg syns ikke det er spesielt vemodig. Jeg har ingen sterke følelser knyttet til det. Men jeg ville løyet om jeg skrev at jeg ikke har tenkt noe på det de siste ukene. For jeg har ved flere anledninger tatt bilder til Instagram av nettopp dette bygget. Ja, og så har jeg ved noen anledninger også besøkt noen som pleide å bo der. Men det er lenge siden nå.

Litt vemodig syns jeg vel at det er, sånn i mitt innerste indre. For det er noe med gamle bygninger. Nå var ikke dette huset nevneverdig vakkert. Men det hadde sitt særpreg og atmosfære. Ja visst hadde det det! Og det er mer enn jeg kan si om så mye annet som bygges nå. Ja, i dag kan jeg godt være den fyren igjen.

Og så er det også noe helt eget med vrak! 🖤 Da jeg var liten pleide jeg og farfar å gå bort og se på restene av et gammelt hus som hadde kollapset. Jeg ELSKET å gå bort og se på det mildt sagt forfalte huset. Og hvor fælt det enn måtte høres ut så har jeg attpå til en viss fascinasjon vært vitne til en og annen husbrann opp gjennom.

Har ingen tanker eller lyst til å sette fyr på noe hus selv. Men igjen. Det er noe med meg og gamle vrak. Det er noe med meg og det som ikke egentlig “burde” vært et “pent syn”.

Liker du gamle vrak? 🙃
(for ordens skyld; jeg sikter IKKE til “din bedre halvdel”)

Aylar Von Kuklinski

Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Youtube: Aylar Kuklinski