I natt lå jeg på ny i en synkgjørme av frustrasjon og uro.
En liten stund før jeg la meg hadde jeg en samtale med ei veldig god venninne av meg som dreiet seg rundt.. en ikke fult så god venn.
Jeg nevnte i denne samtalen noen av de tingene som har plaget meg mest med denne personen, før jeg så skiftet kurs i samtalen. Men da jeg hadde lagt meg kom dette temaet atter en gang på ny, og da jeg først hadde begynt å grave frem litt gammel dritt, ja så kom det brått kjørende en hel snøfreser som bare spylet meg ned og fast til sengen i stadig enda mer skitt.
På et tidspunkt lå jeg og vurderte om jeg bare skulle prøve å stå opp igjen, og heller prøve å legge meg på nytt litt senere. Men jeg ble liggende.
Etter at det var gått enda litt mer tid kom jeg på det med alle sauene. Tidligere har jeg bare sluttet å telle fordi jeg i utgangspunktet ikke har hatt helt troa. Men i natt skulle jeg virkelig gå inn for å bare telle, og telle, helt til jeg….
Så jeg begynte å telle. 1.. 2.. 3.. så langt veldig greit. Men etter at jeg hadde kommet opp i de tresifrede tallene kjente jeg at jeg måtte konse mer og mer. “To hundre og søtten… to hundre og atten… to hundre og nitten”.
På et tidspunkt kom jeg helt ut av det. Jeg hadde mest sannsynlig stoppet opp av en eller annen grunn – kanskje jeg hadde duppet av en liten stund – forså å glemme hvor langt jeg var kommet da jeg omsider klarte å minne meg på det igjen.
Men i bunn og grunn så er det ikke så viktig om jeg kom til 270, 353, eller 1001. Takket være at jeg tvang meg selv til å konsentrere meg om denne tellinga så klarte hodet til en viss grad å slappe mer av enn det det gjorde da jeg lå der og sloss på alle de mer opprivende tankene og følelsene.
Fremdeles skulle det ta en stund til før jeg fikk sovet noe særlig. Men etter alle disse “sauene” merket jeg altså en vesentlig forskjell når det kommer til all den psykiske torturen.
Kjenner jeg meg selv rett vil det nok ta en stund før jeg kommer på å gjøre dette igjen ved en neste anledning. For når man først blir grepet av alt mørket, ja så er det “gjerne” ikke så lett å verken se, eller huske helt klart alt det som vanligvis er så lett å nå frem til “i lyset”.
Stay goregeous! 💜
Aylar Von Kuklinski
Bloglovin: fullstendigkaos
Facebook: aylarvonkaos
Instagram: fullstendig_kaos
Sent på kvelden og natten er virkelig en elendig tid på døgnet for å få vite noe/at det skjer noe som er opprørende. Er det noe et slitent hode er god på, er det jo å blåse enhver ubehagelighet opp til full angst! I tillegg, så ligger mørket der som et bakteppe, slik at elendigheten blir komplett (hehe).
Jaa. Men har et håp om at det som er nå snart vil gå over. Driver og jobber litt aktivt for tiden med å få i havn en forandring som jeg håper vil skje om ikke alt for lenge.