Noen ganger kan det være litt vrient å skille mellom hva som faktisk er reelt, og hva som først og fremst er ren og skjær fantasi. Sitter man en høstkveld med noen venner rundt et bål som forteller hverandre den ene gufne historien etter det andre, ja så er det gjerne lett å bli litt ekstra påvirket av lyder, og generelt ting rundt seg, for så å havne dit hen at man lurer seg selv til å tro at man ser og hører mer enn det som strengt talt er “sant”.
Og for den svenske forfatteren Lisa Rostorp (spilt av Magdalena From Delis) så har grensen mellom fantasi og virkelighet stadig blitt skrapet mer og mer vekk. Lisa skal angivelig ha blitt utsatt for en voldtekt i sitt eget hjem av en ukjent mann som for en stund siden skal ha forfulgt henne hjem fra byen, for så og forgrepet seg på henne mens hun lå og sov. Og etter dette har Lisa forståelig nok slitt med å sove, og i hele tatt være til.
Hun gjenopplever denne grusomme skjebnesnatten om og om igjen, og etter hvert som tiden går skal disse hallusinasjonene også vise seg å få en del fysisk synlige bivirkninger for bl.a Lisa selv, men også for de få hun ANGIVELIG skal ha rundt seg.
Ja, nå har jeg altså brukt ordet angivelig to ganger (eventuelt tre hvis man teller med denne linjen), og det har sine grunner. For desto lengre uti filmen jeg kom når jeg omsider valgte å se den nå nylig, desto mer usikker ble jeg på om noe som helst av det jeg fikk presentert egentlig er “ekte”. I begynnelsen funket det veldig greit, men da filmen hadde rundet sånn ca halvveis begynte denne “neida, bare kødda”-tendensen å føles noe irriterende og oppbrukt.
Og dessverre så er det i bunn og grunn det “Lyst” er; “nå skal du få høre om da…….. da skjedde det, og så skjedde det..”, også, “neida, bare tulla, eller.. Gjorde jeg?”.
Til slutt tok jeg meg selv i å lure på hvorfor jeg egentlig skulle gidde å fortsette å se denne filmen. Mest sannsynlig ville jeg ikke få noen klare svar av å se den ferdig (noe jeg likevel valgte å gjøre). For hvordan kan man egentlig tro på noen som har sittet konstant og “løyet” deg rett opp i fjeset – for ja, det var nettopp det jeg følte gjennom mesteparten av visningen.
Men når det igjen er sagt. Jeg vil ikke gå dit hen og kalle Lyst for en dårlig film. For når det kommer til skuespillet så var det en bit som absolutt leverte, stort sett. Det er noen biroller jeg ikke helt trodde helt på, men jeg kan si såpass som at hovedrolleinnehaveren, samt hennes psykiater (spilt av Sondre Krogtoft Larsen) – disse to leverte virkelig, og virket så absolutt veldig overbevisende i mesteparten av dialogscenene dem i mellom.
Og når det kommer til stemningen/atmosfæren så har jeg også ytterst få grunner til å gripe tak i noe kniv for så begå noe slakt, for Lyst er utvilsomt et av de mørkeste og ekleste filmene jeg har sett av norsk film noen gang. Og helt uavhengig av sin nasjonalitet, ja så er dette absolutt en film man kan sette seg ned og ihvertfall se på en stund, frem til man eventuelt kommer til det tidspunktet at man begynner å gå litt lei av “neida, bare kødda” – hvis man har sansen for det noe mørke, makabre og elendige.
Alt i alt syns jeg Lyst er en helt okei film. Jeg liker konseptet, rolleprestasjonene til de to som har fått desidert flest scener foran kamera er formidabel, soundtracket er fantastisk forstyrrende, og atmosfæren, det vi får servert er mildt sagt ikke for de sarteste sjelene der ute, og det kan jeg sette pris på – MEN filmen kunne med en klar fordel ha vært i hvertfall 20 minutter kortere, om ikke mer.
Har du sett Lyst?
Aylar Von Kuklinski
Facebook: aylarvonkaos
